Good Tradition

Vi er tungt inne i årets mest tradisjonsrike måned. Også her i huset er det visse rutiner som følges med stor flid i adventstiden. Mens andre baker og lager konfekt, tyr jeg til ferdigkjøpte varer. Til gjengjeld spiser jeg mye av det. Så langt i sesongen har jeg kjørt i meg ca. 3,1 kilo svenske pepperkaker og 1050 gram billig (men svinegod) mintsjokolade fra Europris. Her ligger jeg nok litt foran skjema, må jeg tilstå. Da går det bedre med inntaket av sjokoladebetrukken marsipan fra Nidar og rosa julenisseskum. Her er det kun snakk om noen få hundre gram av hver vare, noe jeg må si meg godt fornøyd med.

Av andre førjulstradisjoner kan jeg, i tillegg til vaske- og pyntevegring, nevne utsettelse av julegaver og -post i det lengste. Vi er så smått i gang med innkjøpene, men panikken begynner å snike seg innpå nå. Håpet er at de to tradisjonene skal gå opp i en høyere enhet ved at gavestresset sørger for en så skyhøy forbrenning at pekkerkaker og sjokolade preller av som vann på gåsa. Det kan trengs. Da jeg i dag stakk innom Europris, innså jeg sorgtung at jeg kjøpte den siste esken med mintkonfekt. Til gjengjeld oppdaget jeg med like deler begeistring og frykt at de solgte gigabokser med pepperkakene mine. Tradisjonen tro gikk jeg rett i baret og kom søkklastet hjem.

[”Good Tradition”: Tanita Tikaram, 1990]

Anarchy in the Ø.K.

"De gutta er ikke snaue - du skulle sett det hotellrommet når de var ferdige! Dynene lå på gølvet, askebegeret sto helt ute på kanten av bordet, og søppelkassa var så full at den nesten rant over!"

Barron Blod (Otto Jespersen)

Punken er ikke død. Tidligere i høst var broder’n og jeg på lanseringskonsert i anledning Trygve Mathiesens bok om punkens inntog i Norge 1977–80. Punken lever, ja, den gjør det, selv om mange av gammelpunkerne i lokalet hadde blitt streite samfunnsstøtter siden den gang. Mitt første møte med punkere kom tidlig på 80-tallet, under vårt aller første besøk i London. Det var veldig eksotisk for norske 9-åringer å se folk med sikkerhetsnåler både her og der og hanekam på huet. Vi var ikke snauere enn at vi forsøkte å forevige disse tøffingene med familiens gamle Instamatic. Som dere ser, torde ikke mamma å gå nær nok til å få med alle detaljer – klokelig, da gutta ble skikkelig sure på fotografen.

At det dukket opp punkere i Soho i 1983, var ikke så overraskende. Forbauselsen var noe større da en blålig hanekam åpenbarte seg en morgen jeg ventet på bussen ved Økern aldershjem. Det er noe beklemmende ved å løpe etter bussen, og jeg ser alltid situasjonen grundig an før jeg iverksetter slike tiltak. Å akkurat ikke rekke det, slik at man pesende og bannende møter de andre passasjerenes overbærende blikk bak rutene, føles rett og slett uverdig. Punkeren på sin side anså på ingen måte slike bestrebelser som under hans verdighet, men sprang etter bussen så raskt de slitte dødningehodetøflene kunne bære ham. Rakk det gjorde han også. Han så i grunnen snill og søt ut – i høyden 20 år gammel og i full punkmundur både antrekks- og frisyremessig.

I tillegg til at det er flaut å løpe etter bussen, er det litt pinlig å bli fersket i den latskap det uvegerlig er å kjøre bare én holdeplass, synes jeg. Økern-punkeren delte ikke denne oppfatningen heller, men trykket lydig på stoppknappen og steg fornøyd av etter anslagsvis 450 meter. Jøss, tenkte jeg – punkere nå til dags! Ja, ja, jeg kunne vel egentlig ikke vente at han skulle dele mine oppfatninger om busskutyme. Mon tro hvordan anarkistisk atferd ellers kommer til syne i 2007? Fascinert fulgte jeg ham fra bussvinduet, og fikk snart en indikasjon på hvordan det er fatt med opprørstrangen. Idet han passerte et lyskryss, skjedde det: Økern-punkeren trykket på fotgjengerknappen uten å ha i sinne å krysse gata. Ubesværet slentret han videre på sine gummisåler, uvitende om at hans utstrakte finger til medpassasjerer og sjåfør var observert.

["Anarchy in the U.K.": the Sex Pistols, 1976]

Proud to Fall

Hovmod står for fall. Det er enkelt å harselere over mannens plutselige treningsiver med påfølgende skade, men når sant skal sies er jeg ikke mye bedre sjøl. Ut skal jeg, i allslags vær (skjønt det skal innrømmes at verken tempo eller distanse er noe å skryte av). Spesialiteten er for tiden å slå flere fluer i en smekk ved å kombinere trening og nødvendige innkjøp.

Mange vil nok mene at jeg fikk som fortjent da jeg rundt halv elleve torsdag kveld entret Rema 1000 etter en meget fuktig sykkeltur. Mens jeg ruslet ned rullebåndet tenkte jeg fornøyd at slik kunne jeg aldri ha beveget meg ute blant folk for 10 eller 15 år siden – med fullt regnantrekk i divergerende farger, ørevarmere, sykkelhjelm og eks-svigerforeldrenes røde Toyota-refleksvest fra 1986 som prikken over i-en. Nå er jeg endelig så gammel og moden at jeg ikke lenger bryr meg om hva andre måtte mene, tenkte jeg selvhøytidelig. I samme øyeblikk skled de klissvåte joggeskoene på det glatte rullebåndet, hvorpå jeg foretok en panisk balansemanøver som ville gjort Rowan Atkinson grønn av misunnelse. Heldigvis unngikk jeg å falle – selv om jeg hadde hjelm, bringer utsikten til fall på rullebånd fram noen heller ubehagelige bilder som bl.a. inkluderer skalpering. Rundkastet var imidlertid såpass brått og utagerende at jeg pådro meg en skikkelig strekk i den ene armen. Med nedslått blikk hastet jeg inn i butikken uten å se noen i øynene. Så mye for de oppblåste tankene om å ikke bry seg om hva andre måtte tenke.

Heldigvis var skaden leget allerede neste dag – vi er greie sånn her i huset. I dag har den effektive trimmeren vært på ferde igjen. Jeg jogget ned til den nye favorittbutikken på Kampen (30 minutter), fant tre julegaver samt prøvde og kjøpte et svinedyrt skjørt til meg selv (14 minutter), tok bussen opp igjen (15 minutter) og låste meg inn nøyaktig 60 minutter etter at jeg forlot leiligheten. Uskadd. Julehandelen er i gang – måtte den fortsette slik.

[”Proud to Fall”: Ian McCulloch, 1989]

Walk On

Etter lengre tids sofasliting har Blåmann nå fått blod på tann i treningsveien. Det var en kommentar fra squashmakkeren som ble utslagsgivende. Etter å ha beklaget seg over egen formsvikt og vektøkning, la kompisen lakonisk til: ”jeg ser du har lagt på deg, du også”. Det er med andre ord ikke bare kvinner som forsøker å bryte hverandre ned med giftige kommentarer om kropp og utseende.

Herrene har nå slått seg sammen i håp om å bygge seg opp igjen (eller ned, alt etter hvordan man ser det). Som vanlig er ved slike raptuser har man gått hardt ut. Både lørdag og søndag ble det gjennomført innbitte squashkamper med påfølgende styrketrening. Søndag ettermiddag viste det seg brått at noen muligens hadde tatt vel hardt i. Ut av det blå åpenbarte det seg nemlig en grotesk kul på mannens fot, og det gjorde veldig vondt.

Etter å ha konsultert legefar og sykepleiernabo endte Blåmann kvelden på legevakta. Da kunne han overhodet ikke stå på foten, og hans vei ned trappa og ut i den ventende drosjen var et selsomt skue. Vel framme på legevakta følte han seg straks bedre i møte med stedets hardt prøvede, ampre og til dels ille tilredte klientell. Blåmann er virkelig ingen pyse, og det har knapt forekommet at han har vært syk, men nå måtte han vedgå at han følte seg som en hypokonder. Prøver og bilder viste heldigvis verken brudd eller brist, men han kom nå hjem på krykker.

Søndag kveld var det med andre ord kun ett av husstandens tre medlemmer som kunne påberope seg stødig gange. Jeg hadde virkelig bange anelser med tanke på den kommende uka. Handling. Befordring til og fra barnehage. Matlaging. Bilkjøring. Hent vann. Smør brødskive. Gudskjelov har det gått fort framover. Når jeg overhodet våger å sette denne historien på trykk, er det bare fordi den endte godt, og det i en viss fart. Mannen har fått erfare at folk elsker å gjøre seg festlige på bekostning av herrer over en viss alder som pådrar seg idrettsskader. Da han gikk opp til naboen for å takke for hennes bistand med bandasjering, haltet hun ham skrattende i møte. I går kunne vi meddele familien at Blåmann allerede var betraktelig bedre, for ikke å si friskmeldt. På min brors spørsmål om hvor lenge han egentlig gikk på krykker, måtte jeg bare fortelle sannheten: en halvtime, sånn omtrent.

Jeg sitter her alene, forresten. Blåmann og squashmakkeren er på svømming. Det er godt å se at de vet å gjøre all harselas over hovne ankler og forstrukne skuldre til skamme, og går på med krum hals.

["Walk On": U2, 2000]

Early Morning

Det er ikke bare jeg som har blitt ny. Dagen etter seansen hos frisøren startet nemlig en ny æra her i huset: hverdagen. Blåmann er tilbake i jobb, og vi prøver etter beste evne å oppføre oss som voksne og ansvarlige foreldre til et barnehagebarn. Nå er det slutt på natterangling og late morgener! Mannen hevder å ha vekket til live gardisten i seg, og har vekkerklokka på ringing klokka 6 hver dag. Selv velter jeg ut av senga en halvtime seinere.

Noe sier meg at det kan ta tid å innarbeide de nye rutinene for to dovne B-mennesker, men jeg vet jo av erfaring at man blir vant til alt. Forhåpentligvis gjelder det også endringer i munnhulen, skjønt jeg har mine tvil om akkurat det. I dag måtte jeg tilbake til tannlegen for å utbedre en fylling jeg fikk for flere måneder siden. Mellomrommet mellom denne jekselen og naboen hadde nemlig utviklet seg til den reneste kompostbingen, og fungerte som en magnet for alle slags organiske rester. Selvfølgelig måtte jeg bore og fylle på nytt, og selv etter mye pussing føles det nå som om jeg har fått operert inn en bringebærstein mellom tennene. Tunga oppsøker tvangsmessig denne forhøyningen sent og tidlig, og jeg kjenner en gryende desperasjon.

["Early Morning": A-ha, 1990]

To Cut a Long Story Short

Mens forfatteren av de første 99 innleggene i denne bloggen hadde pistrete, langt, askeblondt hår, kan jeg melde om at kvinnen bak innlegg nummer 100 har nesten kort, brunlig hår med lysere striper og tilløp til rufsete krøller. I skrivende stund har hun også langt mer sminke enn normalt, selv om masken ble litt skadelidende under en særdeles våt kveldstur på sykkel.

Jeg har blitt ny, rett og slett, og latt meg klippe, frisere og sminke. Det fordrer naturligvis bilder. Før-versjonen ble knipset med mobilkamera, og jeg fremstår som noe sykelig, men ikke så ille som jeg så ut på det før-bildet som ble sensurert. Det oppfylte virkelig alle kravene til et godt før-bilde, med en gråhvit fargetone i hud og hår og et ansiktsuttrykk som i beste fall kan sies å utstråle lede, i verste fall imbesillitet. Heldigvis ble altså dette bildet strøket av sensuren.

Nok om det - jeg har kort sagt blitt ny. Blåmann ble godt fornøyd.












"Heldigvis ble altså dette bildet strøket av sensuren."







["To Cut a Long Story Short": Spandau Ballet, 1980]

First We Take Manhattan

For to år siden var jeg på jobbreise til New York. Det vanker ingen premie til den som gjetter hvor vi skal denne gangen.

Dessverre kom jeg nylig i skade for å nevne på jobben at jeg i sin tid tok grunnfag i tysk. Mens kollegaene dermed tror at jeg vil fungere som simultantolk og forsyne dem med mat og drikke, kjenner jeg bare en lammende frykt foran morgendagens avreise. Ich habe Angst, for å sitere en viss TV-serie. Jeg har nemlig knapt uttalt en tysk setning siden 1993, og etter det siste årets strabaser forstår jeg nesten ikke andre språk enn barnegråt (og knapt nok det).

Med unntak av oppholdet i Stockholm blir dette min første utenlandsreise siden Liv kom til. Det er dessuten første gang jeg er borte fra henne mer enn ei natt, så det blir noen spennende dager.

["First We Take Manhattan": Leonard Cohen, 1988]

Half in Love Half in Hate

Dagen startet dårlig, for ikke å si altfor tidlig. Husets yngste var nemlig våken fra 04.00 til 06.30, en uvane hun plutselig har lagt seg til. Trøtt og fæl vaklet jeg ut av døra litt utpå formiddagen, og bestemte meg for å gjøre et jobbrelatert ærend i byen når jeg først var så seint ute. Igjen hadde jeg på meg feil klær, viste det seg – en ubrukt strikkejakke med lange og kvasse fibrer som stakk seg gjennom bomullspoloen og klødde infernalsk. Etter endt oppdrag travet jeg sur, kløende og svimmel av trøtthet bortover Storgata for å ta trikken til kontoret. Nok en gang ergret jeg meg over den lange avstanden mellom trikkestoppene ved Gunerius og Glasmagasinet. (Veldig langt er det ikke, det skal innrømmes, men i dag var hver meter til irritasjon.)

Brått videt mine smale, rødsprengte glugger seg ut i vantro. Hva var nå dette – en bred og ny plattform med blanke, velstelte sporveisskilter og rutetider? Det måtte da være en luftspeiling? Nei, en rekke med lyseblå trikker kom faktisk til syne, og de stoppet lydig ved den nye holdeplassen. Samtlige var i rute, hvorpå jeg for første gang kunne sende noe annet enn en hånlig latter i retning av Sporveiens visjon om et rullende fortau.

Ikke uventet sank kollektivselskapets stjerne like raskt som den hadde steget. Da jeg skulle hjem fra jobb, kunne den moderne lystavla på holdeplassen fortelle at bussen min ville dukke opp om seks minutter. En liten forsinkelse, altså, men det måtte vi tåle i fredagsrushet, tenkte jeg overbærende. Seks sporveisminutter er visst ganske lange, skulle det vise seg, og særlig når man står i en gråkald bakgate og puster inn sur dieselstank. Først 24 minutter etter oppsatt rutetid materialiserte bussen seg, og innen jeg var hjemme, hadde forsinkelsen økt til 41 minutter.

Jeg var sur først, men samtidig ligger det en viss glede i å kunne fastslå at alt er ved det gamle.

[”Half in Love and Half in Hate”: Morten Harket, 1995]

I'll Cry Instead

Det er vel en viss sjanse for at barn arver gemytt etter sine foreldre. Hvis man skal tro det aller minste på astrologi, er vel faren for at slikt kan gå i arv enda mer overhengende når avkommet meldte sin ankomst på morens fødselsdag. Ting kan tyde på at enkelte ustabile personlighetstrekk har blitt overført direkte til husets yngste. Mannen vil neppe nøle med å skrive under på at brå skifter i humør er en del av hverdagen.


Jeg ser blid ut.........men er egentlig så sint...at det bobler over.

["I'll Cry Instead": the Beatles, 1964]

She's Lost Control

"Hver dag tok de på seg feil klær, og resten av dagen ble et mareritt."
Irma 1000

Håpet om at mine rotete og glemske tendenser skyldtes bursdagsstress, svinner raskt. I går hadde jeg forsert nesten hele Slottsparken før jeg kom på at veska mi lå igjen på kontoret. Det var bare å rusle opp igjen. Jeg fant en viss trøst i en ung, pen dame som snakket i mobiltelefon og uttalte følgende: ”Jeg har glemt hvorfor jeg ringte, jeg.” Man er ikke alene.

I dag hadde jeg lyst til pynte meg litt og lufte mine nye røde sko på jobben. Ganske fornøyd syklet jeg av gårde. Jeg hadde ikke kommet mer enn femti meter opp i gata før vinden tok tak i skjørtet mitt og blottet en blå strømpebukse. Marineblå, for å være helt nøyaktig. Det er ikke nødvendigvis noe galt med blått, men til et svart skjørt blir det jo helt feil – ikke minst når skjørtet er prydet med røde blomster og skal brukes til rød topp og ditto sko. Dagens tips er å sørge for godt lys når man velger ut jobbantrekket.

Redningen ble ICA, som til alt overmål viste seg å ha tilbud på strømpebukser. En variant i (gruf)ull ble forkastet av kløehensyn, men for kun kr 29,90 ble jeg den lykkelige innehaver av en svart la Mote-sak med ”soft control top”. Det er godt å vite at strømpebuksene kan ta kontroll når eieren mister styringen.

[”She’s Lost Control”: Joy Division, 1980]

Police on My Back

Jeg har alltid hatt voldsom respekt for politiet. Hver gang jeg ser en politibil i trafikken, fryser jeg til, og det går kaldt nedover ryggen på meg mens paranoide tanker kverner rundt i hodet: Har jeg husket å sette på lysene? Bibelte? Promille? Førerkort? Fartsgrense? Skrekken er egentlig grunnløs, for etter 15 år som bilist har jeg ikke engang pådratt meg en parkeringsbot, langt mindre fått tilsnakk av politiet. Så lovlydig og tam som jeg er, har jeg vel egentlig politiet i ryggen snarere enn på nakken. Det nærmeste jeg har kommet et ublidt møte med ordensmakta, er å være passasjer da gamlekjæresten ble stoppet etter en litt for rask forbikjøring. Mens synderen selv tok forseelsen med stor ro, satt jeg ved siden av og stortutet så snørr og sminke rant. Det er bare så ubegripelig fælt å bli irettesatt av politiet.

Som syklist faller man mellom minst to stoler i oslotrafikken, og jeg må innrømme at jeg vekselvis opptrer som fotgjenger og bilist – endog som bussjåfør, for tomme kollektivfelt er en fin ting. I dag kom jeg fresende inn mot et lyskryss idet lyset skiftet til rødt for bilene. For de gående var det fortsatt grønt hvis man la godviljen til. Jeg skulle til å peise på over fotgjengerfeltet da jeg i skumringen brått skimtet de velkjente konturene av et kjøretøy som ventet på grønt. En diger politibil! Blodet frøs til is i årene mine, og for mitt indre øye danset groteske utskjellingsscener, bøter og glattceller. Gudskjelov var det ikke is på veien akkurat der, for da kunne jeg lett ha fått politiet ikke bare på nakken, men over ryggen. Bråstoppen som fulgte påførte meg et kraftig støt i hofta. Mens jeg ignorerte smerten, forsøkte jeg krampaktig å oppføre meg så lovlydig som mulig ved ”umerkelig” å rygge tilbake i krysset. Politibilen kjørte videre som om ingenting hadde hendt, trolig på sporet av større forbrytere.

[Police on My Back”: the Clash, 1983]

Hon har blommor i sitt hår

Det er alltid travelt om morgenen, og nokså ofte er det en heller uflidd skikkelse som styrter ut av blokka og veiver etter bussen. At jeg har børstet det lange håret mitt før jeg går ut, hører til sjeldenhetene. Som regel foregår denne delen av morgenstellet om bord på et av Sporveiens fremkomstmidler, i likhet med påføringen av maskara. Det hender også at jeg grer meg først når jeg har kommet på jobb, eller etter å ha sett meg i speilet før lunsj. Det går stadig nedover. I dag oppdaget jeg ikke at håret var blitt forsømt før jeg stakk innom toalettet på vei hjem fra jobb. På toppen av det hele hadde jeg glemt børsten hjemme, så jeg fikk ikke utbedret flokene. (I skrivende stund, nærmere midnatt, innser jeg at jeg fortsatt ikke har gredd meg i dag. Ammeluggen har fått smake regnet og hvelver seg som en liten glorie over panna.)

Håret mitt er kort sagt et sorgens kapittel. Det har blitt vanskjøttet de siste 25 åra (her trekker jeg fra litt for ikke å stille mine utmerkede foreldre i forlegenhet). Som en følge av latskap og feighet har ragget aldri blitt utsatt for permanent, farging, striping, krepping eller andre moteluner. Det er langt og henger rett ned, tidvis snarlikt flisete hestetagl. Frisører slipper jeg nødig til, hovedsakelig fordi gjerrige meg synes det er latterlig å skulle betale minst 500 kroner for fem minutters venstrehåndsarbeid. Før jeg oppdaget at lærlinger var en fin ting, gjorde jeg meg gjerne umak med å spa opp distriktets rimeligste kjellerstuefrisører. Siden har det hendt at mannen har svingt saksa.

Blåmann har nå sett seg lei på denne vanskjøtselen. En kan innvende at dette er en noe pussig holdning hos en mann som har klipt seg sjøl i over 10 år, men han bruker i det minste kostbare sjampoer. Jeg var tilfreds med å ha avansert fra dagligvare til apotek, men da gikk Blåmann hen og kjøpte en grisedyr, organisk sjampo til meg, slik at jeg kunne utsondre en eksklusiv blomsterduft. Nå har han i enda større grad tatt sak(s)en i egne hender. I bursdagsgave fikk jeg en nydelig kjole, men det stoppet ikke der. Jeg mottok nemlig også et gavekort fra en fornem frisørsalong bak Slottet, der jeg nå skal underkaste meg en 3-timers bli ny-overhaling. Innerst inne er jeg litt fornærmet, men det skal også bli deilig med litt luksus. Kanskje kan de gjøre underverker og forvandle ragget fra ugress til blomsterranker.

["Hon har blommor i sitt hår": Anders Glenmark, 1990]

Vise for gæren jinte

Så var det tid for å bli gammel for alvor; husets første (og største) dobbelt- bursdagsfeiring er overstått. I anledning Livs 1-årsdag og min 34-årsdag hadde vi i går ikke mindre enn to selskaper med hhv. 46 og 15 deltakere. Det har vært veldig hyggelig, men akkurat nå kjenner jeg meg nok som nærmere 70 enn 34. Dette hardkjøret med selskaper blir nok dessverre ingen årviss foreteelse. Sangen jeg skrev til Liv i anledning dagen lød som følger:

Vise for gæren jinte
(Mel.: "Vise for gærne jinter")

Oppå Vollebekk vokste vomma.
Vi var spent på hva den romma,
og på dagen til mora kom ’a,
jenta vår med masse hår.

På Grefsen grein du deg hes og sår,
og slukte ivrig hver melketår.
Og jammen ga det ikke resultater:
to gode bollekinn og ditto lår.

Borti Sverige, vår kjære datter,
fant den gråten sin erstatter.
Der ble tårene brått til latter.
Slik tror vi det vil forbli.

Du fant bassenger å plaske i,
og hilste gjester med eufori.
Men rett før påske tok vi turen hemmat,
tre dvaske fjols til fjells foruten ski.

Utpå vårparten lærte gullet
store kunster, som å rulle.
Siden har vi hatt henda fulle,
blir vel grå i håret nå.

Fra ål til krabbe, så opp og stå.
Du roper ”se” og vil gjerne klå
på alt som lokker og kan tas med hemmat
og leve lykkelig med fruktmos på.

Etter sommer’n tok pappa roret.
Du ble med i babykoret,
og kan synge helt som de store,
nynner glad
ditt trallala.

Du gliser støtt, men er ganske sta.
Med folk og lyder blir dagen bra.
Nå må vi ta en skål og gratulere
den kjære jenta vår, hurra, hurra!



["Vise for gærne jinter": Alf Prøysen/Egil Monn-Iversen]

Old Folks at Home

I går så vi på Dagsrevyen at det var den store vaksinedagen. Pensjonistene stod i lange køer for å forebygge influensa, kunne reporteren fortelle, der han stod blant skrøpelige 90-åringer. Blåmann og jeg fniste i kor at vi burde sende melding til min far, den nyslåtte AFP-pensjonisten, for å høre om han hadde latt seg vaksinere. Det ble med tanken; kanskje glemte vi det, rett og slett. Etterpå reiste mannen ut for å handle. Liv har en slem tendens til å rote bort vaskeballen, og ett av oppdragene til herren gikk ut på å skaffe en ny. Kort tid etter tikket det inn en melding: ”Vaskeballer er ut. Brukes kun av gamle mennesker og maskiner.” Og jeg som synes vaskeballer er et nymotens påfunn! Snakk om å være akterutseilt.

De som er virkelig gamle, er åpenbart beboerne i dette huset. Inntil nylig hadde vi fasttelefon, noe mange hevder kun innehas av pensjonister. Da fasttelefonen gikk i stykker, kastet mannen den på flekken. Det skulle bare mangle, så mye irritasjon og skam som denne urtidsinnretningen av en trådløs telefon hadde påført ham. Vi har ikke gitt slekt og venner beskjed om at den har vandret heden, så for alt vi vet ringer de fortsatt. Videre betaler vi fremdeles det abonnementet vi har bannet over i en årrekke. Etter mitt syn bærer denne oppførselen bud om åreforkalkning og senilitet i langt større grad enn det å eie en fasttelefon.

Det samme kan sies om opptrinnet som fant sted da jeg gikk fra jobb i går. Da jeg hadde låst meg ut i bakgården, kom jeg på at jeg skulle ha med en ladning morsmelk som lå i kjøleskapet. Det var bare å gå opp igjen. Vel inne på kjøkkenet tok jeg meg et glass vann og rasket til meg en banan, og så sa jeg hadet til kollegaene for andre gang. Et godt stykke ned i parken husket jeg brått at jeg skulle hatt med meg noe melk. Jeg gir meg ende over. Forhåpentligvis er oldingtaktene et resultat av stress i forbindelse med helgas grandiose bursdagsfeiring og i så måte et midlertidig personlighetstrekk.

["Old Folks at Home": Stephen Foster, 1851]

The Look

Det begynner å bli tungt å sykle. 60 kuperte mil siden jobbstarten i august har visst satt seg i beina på et vis. Jeg gir meg ikke riktig ennå, men må innrømme at Oslo Sporveiers tilbud virker stadig mer forlokkende. Kall det gjerne ironisk, for jeg er vel ikke kjent for å gå stille i dørene når det gjelder irritasjon over vår kjære kollektivtilbyder. Seinest i forrige uke skrev jeg klagemail etter en misvisende forhåndsreklame for en ny bussrute som viser seg å være ubrukelig. Da jeg googlet mitt eget navn her forleden, ble jeg dessuten minnet på at jeg for tre år siden forfattet et leserbrev under fullt navn. Det var inspirert av Otto Jespersens monolog ”Jeg hater Ari Behn”, og nå dukket tittelen opp i en oversikt som Oslo kommune pussig nok fører over presseklipp. De har sikkert hengt leserbrevet på do.

En av grunnene til at bussen er så fristende, er at den bringer med seg litt spenning i hverdagen. Én ting er nå den sitrende uvissheten rundt oppførte avgangstider kontra faktisk ankomst. Rekker jeg den ”korrespon- derende” bussen i dag, tro? Langt viktigere er det faktum at man kan påtreffe interessante medpassasjerer. Ingen dag er lik, og man skal ikke kimse av 21-bussen. For et par år siden satt Dennis Storhøi på bakerste rad. Originalt er det ikke, men han har vært blant mine favoritter i mange år, og var like kjekk i virkeligheten. Sånt setter en spiss på dagen.

Sist jeg kjørte buss, dukket Jon Almaas opp på tredje bakerste rad. Juhu! Det er om mulig enda mindre originalt, men han er nå en flott fyr. Jeg ikledte meg ”jeg later som jeg ikke ser kjendisen”-blikket og plasserte meg tilfeldig på raden bak Almaas med fritt innsyn i hans tette, mørke manke. Men akk, hvor lenge var Eva i paradis? På Carl Berner (det skjer alltid noe der) steg det om bord en rufsete skikkelse som naturligvis plasserte seg på bakerste rad. Det var jo greit nok, jeg frykter ingen medpassasjerer, men her ble det visst problemer. Bakre halvdel av bussen fyltes umiddelbart av en gjennomtrengende lukt av lim. Stanken rev i nesa og fylte hodet med angst og bomull. Én etter én tok sansene kvelden, og jeg skjønte at jeg ble nødt til å flytte meg. Det er jo pinlig, naturligvis, man ønsker jo ikke å utvise demonstrativt ubehag overfor andre reisendes odører. I et spedt forsøk på å kamuflere min agenda hektet jeg meg på en passasjer som var i fred med å stige av bussen, og sikret meg en vindusplass flere rader fram. Med et sukk måtte jeg forlate Almaas. Mannen er enten langt høfligere enn meg, eller også var han sylte forkjøla, for han ble sittende.

Nå gikk altså det spennende bussinnslaget raskt opp i liminga denne gangen, men det venter nok flere interessante ting på 21-bussen ved neste korsvei. Det er ikke det samme å sykle, altså. I dag, for eksempel, trillet jeg forbi Tor Milde i et lyskryss på Sankthans- haugen. Det hjelper lite om han nå smiler aldri så blidt. Nå venter jeg bare på at Trond Espen Seim skal stige på bussen i Hekkveien.

["The Look": Roxette, 1988]

Parasite

Heldigvis er visst ikke vannsituasjonen er så alvorlig som fryktet, men det har vært skremmende å høre om bergenserne som fortsatt har men etter forurensningen for tre år siden. Med kokt vann og mineralvann på flaske greier man seg jo bra, skjønt bekymringen for de minste definitivt har vært til stede. Ordet ”giardia” har blitt flittig googlet.

På torsdag satt jeg på kontoret og leste i Aftenposten at eksperter advarte mot babysvømming i Oslo. Småbarn bælmer som kjent badevann slik andre pimper rødvin på lørdagskvelden. Det var definitivt best å styre unna, ja, tenkte jeg, og sukket lettet over at det på fredager Liv går på svømming. I neste nu tikket det inn en melding på mobilen min. Det var et yndig bilde fra Blåmann, med teksten ”Jeg elsker oransje padder til lunsj!” Der satt Liv og plasket fornøyd i balja si med favorittbadelekene i og rundt munnen. Dette er snakk om små gummidyr av ubestemmelig art som tar inn vann både under magen og gjennom gapet, slik at de kan sprute på morsomt vis - gjerne inn i munnen. Gulp.

Det kvalmende nærbildet av den fryktede giardia-parasitten har festet seg på netthinnen til hele hovedstadens befolkning. Etter at Jon Almås sa i Nytt på nytt i går at utysket minnet om noe han hadde spist med loff og majones til i sommer, begynte jeg å tenke. Vent nå litt... Disse badedyrene til Liv, hva er det egentlig de forestiller? En rask søkerunde på nett styrket mistanken. Ikke bare er lekene fulle av giardiainfisert væske fra Maridalsvannet; en kan faktisk lure på om de ikke bent frem er gigantiske giardiaer.

Likheten er ikke til å kimse av, verken hva form, farge eller blikk angår. Legg særlig merke til nærbildene av de røde eksemplarene av arten. Det skal dog innrømmes at parasittene til Liv har et noe mer enfoldig og vennesælt ansiktsuttrykk.

Historien skulle ha endt her, men det gjør den dessverre ikke. I grunnen trodde jeg at min oppdagelse av at parasitter er snikinnført blant barneleker var skjellsettende og ny, men der måtte jeg pent tro om igjen. Jeg huser mange fordommer mot USA, og det skal en del til før noe overrasker meg fra den kanten, men dagens funn gjorde meg faktisk litt paff. I det forjettede land er nemlig parasittbamser big business (for ikke å si bug business).

Skal det være en giardia til jul, eller kanskje en e.coli? En liten salmonella?

["Parasite": Nick Drake, 1972]

Killing Me Softly

Det er aldri hyggelig å våkne opp til en melding om at man oppfordres til å koke drikkevannet. Bedre blir det ikke når det siste man gjorde før man la seg, var å bælme vann - nærmere bestemt tre glass. At radiokanalen velger å spille "Killing Me Softly" i kjølvannet av drikkevannsoppfordringen, er neppe tilfeldig. Vi får håpe alle holder seg friske, og at dette bare er storm i et vannglass.

["Killing Me Softly": Fugees, 1996]

The Riddle

Dagens gåte: Hva er det for en skikkelse som observeres joggende forbi den slitne nærpuben med en kioskpose i hånda tre ganger på sju minutter rundt klokka elleve en mørk og regntung kveld?

Nei, det er ingen obskur svenske, men selvfølgelig Elinblu. Jeg hadde trosset regnet og lagt ut på joggetur for å kunne stikke innom kiosken på hjemveien og kjøpe snop med god samvittighet. Som tenkt, så gjort, men det forklarer bare én av observasjonene. Jeg skulle nemlig også kjøpe med kaffe for Blåmann, samt melk som var øremerket et nytt forsøk på lapper av den kjente ris-/flisgrøten. Da jeg kom hjem, selvtilfreds og med tenna fulle av skumbananer, viste det seg at det hadde skjedd igjen. Det er ikke til å tro.

Jeg drikker ikke kaffe, men det alene forklarer ikke hvorfor jeg gjør den samme tabben hver gang jeg skal bringe denne varen hjem fra butikken. Det skulle da ikke være noen sammenheng mellom kaffehat og analfabetisme? Klok av skade etter et dusin slike episoder leste jeg denne gang nøye på kaffepakkene i kiosken før jeg traff mitt valg. Vel så klok av skade leste også Blåmann på pakka med det samme jeg kom inn døra. ”Kokmalt” stod det visst. Det var bare å jogge tilbake til kiosken – og hjem igjen. Dersom gjestene på den lugubre puben hadde vært i stand til å registrere omgivelsene, må de ha trodd jeg var sprø.

Trøsten får være at årets julemarsipandyd på gåtefullt vis røk på samme turen.

[”The Riddle”: Nik Kershaw, 1984]

Walking on Broken Glass

På tampen av arbeidsdagen kom en kollega inn på kontoret mitt for
å presentere et litt kinkig problem. Under en opprydning på kontoret hadde det dukket opp en julegave han fikk av en forretningsfor- bindelse. Det var en gjenstand av glass som kollegaen i utgangs- punktet ikke likte noe særlig. ”Hva gjør man med sånt, da, egentlig,” ville han vite. ”Kan man egentlig rett og slett kaste slike gaver?” Det første som ramlet ned i hodet på meg, var ordet julegave, men en heller prangende inngravert logo stakk visse kjepper i hjulene for den slags gjenbruk.

Kollegaen ville gjerne vise fram gjenstanden, som var forsvarlig emballert i en originalinnpakning bestående av papp og isopor. Kanskje jeg ville lette hans samvittighet ved å overta tingen når jeg fikk se den i sin fulle prakt? Det gikk greit å få av pappomslaget, men deretter utspilte en underlig scene seg foran øynene på meg. Langsomt, som i en tegnefilm, så jeg isoporomslaget gli ut av hendene på min kollega. Idet gjenstanden traff teppegulvet, hørte vi først et dumpt bonk som vi begge intuitivt tolket som en godlyd. Puh, det gikk bra! Det påfølgende knaaas var imidlertid ikke til å ta feil av. Etter en innledende, vantro stillhet var det ikke annet å gjøre enn å le høyt og lenge. Problemet løst!

Det er nesten så jeg holder kollegaen mistenkt for å ha gjort det med vilje. Var det noe bedragersk og overlagt ved den famlende gesten som kulminerte i gjenstandens tilintetgjørelse mot kontorgulvet? Noen freudiansk glipp var det vel neppe, men det kan muligens kalles en fraudian slip?

["Walking on Broken Glass": Annie Lennox, 1992]

Ring Ring

Det ligger en vidunderlig frihet i å vinke farvel om morgenen og installere seg alene på bussen med ei god bok (de dagene jeg ikke sykler, vel å merke, og når bussen er i rute). Jeg hører til den sære typen kollektivreisende som helst vil sitte i fred og lese. All den tid man sjelden er alene på en buss i rushtiden, er det dog ikke til å unngå at man iblant blir distrahert. Kraftig distrahert, til og med, på grensen til det altererte. Ifølge mannen er min irritasjon over høylytte, fnisende tenåringsgjenger å betrakte som nok et symptom på min langt fremskredne mentale alder. Ingen kan imidlertid nekte for at jeg hadde grunn til å bli oppskaket da jeg tok buss til jobben i morges.

Mye kan sies om uvøren mobilbruk på offentlig sted, men dette tok kaka. Foran meg satt en alminnelig utseende mann i 43-årsalderen og tjatret i mobilen, åpenbart med kona eller noe tilsvarende. Det var en kjedelig, hverdagslig samtale som knapt var verd å lytte til – hadde det bare ikke vært for at man var nødt. Brått tok samtalen en ny retning, og jeg spisset instinktivt ører. Fra ”da kjøper jeg middag, og så ses vi klokka fem”, skar mannen ut i det reneste kliss. ”Puss-puss, jeg elsker deg også, pus,” kom det med sånn nusselig stemme som man bruker for å gi komplimenter til babyer. Oi oi, tenkte jeg skamfull på seteraden bak, nå må han da i det minste ha vett på å senke lydnivået! Men nei, han fortsatte aldeles uanfektet med et ”sove godt, da, puss-puss” og rundet av med et rungende ”puss-puss, natti-natti”. Jeg rødmet fra hake til isse, og trakk et lettelsens sukk da mannen steg av på Carl Berner.

[”Ring Ring”: ABBA, 1973]

Tog

Det går alltid et tog, heter det. Etter den siste tids bølge av NSB-kanselleringer er det vel grunn til å sette spørsmålstegn ved denne påstanden. Dessverre viser det seg at Oslo Sporveier ikke vil være dårligere. Ettersom det er fredag, gikk jeg tidlig fra jobb i dag. Nå sykler jeg tre dager i uka, men på fredager bruker jeg kollektiv- transport. Dagens problem var bare at det ikke kom noen trikk.
Jeg ventet og ventet, sammen med et stadig økende antall medpassasjerer. Da utålmodigheten tok overhånd og jeg rundet hjørnet for å rusle nedover langs trikkeskinnene, ble jeg møtt av et nedslående syn. Sporveien har jo høyrøstet markedsført trikken som et rullende fortau, men det er slett ikke samme schwungen over et stillestående og folketomt rullebånd. Der stod de nemlig på rekke og rad, 4-5 parkerte trikker med nødblinken på. Slik fortsatte det hele veien ned mot sentrum. T-banen var også rammet av strømstansen, kunne en oppgitt ”reisende” fortelle. På rekordtid dannet det seg et salig kaos av biler og fotgjengere.

Vel framme i sentrum, sårbeint og kald, kunne jeg konstatere at det ikke ble tid til noen butikkikking som planlagt. Her var det bare å kjempe seg til en plass på bussen hjem. Nå hadde riktignok Sporveiens skinnegående fremkomstmidler atter satt seg i bevegelse på det tidspunktet, i likhet med andre typer tog, viste det seg. Brått gjallet nemlig de taktfaste brølene fra en demonstrasjon gjennom sentrumsgatene – til støtte for arme Burma, formodentlig. Faktisk har jeg selv demonstrert i dag, ved å iføre meg en rødlig strikkejakke og ditto smykke. Det er en type markering selv bevisstløse slasker som undertegnede kan delta i. Ettermiddagens demonstrasjonstog, derimot, ble skammelig nok kun møtt med bange anelser om fullstendig trafikkork. Jeg trengte følgelig ikke å beskue aksjonistenes antrekk for å se rødt.

Dette viste seg naturligvis å holde stikk. Vel var bussen bare 7 minutter forsinket i utgangspunktet, men deretter brukte den 25 minutter på å tilbakelegge 400 meter. Dermed befant jeg meg plutselig i demonstrasjonstog allikevel, gitt – en hissigrød konvoi av sporveisbusser som skred ampert gjennom gatene.

[”Tog”: de Lillos, 1991]

Blue Suede Shoes

Jeg elsker de fleste sjatteringer av grønt og turkis, så også i skoveien. Sko kan gjerne ha andre farger enn svart og brunt! Runde tupper er også bra, for ikke å si obligatorisk. Merkelig nok, kanskje, greier jeg likevel ikke å sette pris på crocs-moten som har subbet seg gjennom verden de siste par åra. Hvis disse plasttøflene er halvparten så behagelige som tilhengerne skal ha det til, kan de kanskje være brukbare på jobb i helsevesenet eller liknende. Hadde det ikke vært for alle hullene (som formodentlig er påkrevet av lukt- og fukthensyn), kunne de sikkert gjort nytta si i regnvær, men ellers ser jeg ingen grunn til å iføre meg den slags Donald-føtter.

Alle kjenner vel følelsen av å oppdage at man har gått rundt med noe rart og/eller lattervekkende på seg i lange tider. Aha, så det var derfor folk så rart på meg! Maskara på bare det ene øyet, blodstrimer nedover kjakene etter et tannlegebesøk, et salatblad i munnviken, en skjørtekant festet i strømpebukselinningen etc., etc. De fleste som har frekventert et treningssenter over tid, kjenner sikkert følelsen av å kikke ned på beina sine på bussen eller i matbutikken, der man kvepper til ved synet av en uventet kulør og struktur på fottøyet. Å nei, jeg går fremdeles rundt med de lyseblå fotposene!

Akkurat denne følelsen fikk jeg på vegne av ei dame som gikk foran meg på fortauet i går. Hun har gått i fotposefella, nei og nei, så pinlig for henne! Det var imidlertid flere potensielt pinlige ting ved skikkelsen foran meg; dama sjanglet og virket sørpe full midt på blanke ettermiddagen. Dette inntrykket lot seg ikke helt kombinere med bildet av et treningssenter, ei heller en helsestasjon (en institusjonstype som også står for flittig bruk av fotposer). Da jeg kom helt borttil, så jeg at det selvfølgelig var snakk om et par crocs, lyst turkisblå i fargen.

Dersom det skulle vise seg at crocsene er kommet for å bli, og at jeg om et år eller to må ete i meg disse mildt hånlige ordene og anskaffe plastsko selv, håper jeg noen minner meg på at jeg i det minste må styre unna turkis. Akkurat her må normale fargepreferanser vike.

[”Blue Suede Shoes”: Elvis, 1956]

Norwegian Wood

Som tidligere nevnt ser jeg med skepsis på bølgen av grovkornede helseprodukter som truer med å drukne all god, gammeldags kos. Fullkornspasta og naturris har blitt allemannseie, mens speltbrød og andre mørkebrune varianter er i ferd med å fortrenge kneippen, kan vi lese i avisene. Jeg må tilstå at jeg litt motvillig trykker noen av disse produktene til mitt bryst. Liv får bare fullkornsgrøt, for eksempel, og jeg har i flere år brukt litt sammalt hvete i pizza- deigen. Ofte har det blitt en del deig til overs, som jeg pleier å bake rundstykker av. Det gjorde jeg også nå i helga, og historien gjentok seg for ca. niende gang. Når vi begynner å spise pizza settes rundstykkene inn i komfyren, hvor de gjenfinnes rundt én time seinere med en farge og konsistens som minner om teak eller et annet hardt treslag.

Pizza og rundstykker er i det minste ordentlig mat, og da er det greit at den er sunn. Det er når follkornet invaderer den hellige kosesfæren at det virkelig blir fare på ferde. Kostholdseksperter fastslo tidligere i år at flere tradisjonelle norske middager slett ikke holder mål ernæringsmessig, og ikke uventet stod risengrynsgrøten spesielt lagelig til for hogg. Grøten er hellig, synes jeg, man kan jo alltids knaske en gulrot etterpå. Gode ting skal være gode! Med brysk mistro oppdaget jeg for noen uker siden at mannen hadde kjøpt fullkornsgrøtris (eller naturris, om du vil). Som ventet smakte ikke dette så altfor godt. Koketida var ekstremt lang, uten at likheten med halvkokte trefliser ble mindre påfallende av den grunn.

Til tross for en tidligere fadese med fullkornsvafler laget på havregryn og sammalt hvete fant vi ut at vi kunne prøve å lage rislapper av naturrisengrynsgrøtrestene. Dessverre oppdaget ikke mannen da han lagde røra at vi faktisk hadde vanlig hvetemel, så han pøste friskfyraktig på med sammalt bygg og fullkornsspelt. De første lappene svidde seg fast og stod ikke til å redde, men mannen skyldte på stekepanna. Under stekingen av lapper i vår dyreste jernpanne slo han fast at det luktet korntørke. Da vi spiste rislappene, som ikke uventet minnet om oppbløtte sponplater, svirret begreper som ”steinalderkost” i luften. Fortsetter det slik, får vel snart barkebrødet en renessanse.

["Norwegian Wood": the Beatles, 1965]

Slow Hands

Ukas dyrekjøpte lærdom: Ikke legg fingrene imellom når du slår inn åpne dører, særlig ikke når du sitter i glasshus. Skyvedører i glass er nemlig forbausende tunge og kan oppnå en overraskende høy fart når de smekkes igjen.

Dessverre må det innrømmes at blåmerket som oppstod, er av en såpass beskjeden karakter at det vanskelig lot seg gjengi på et skarve mobilfoto. Én hard negl er lilla, altså, i alle fall en del av den, og fingeren ble dermed enda mer lik de tidligere avbildede gulrøttene.

["Slow Hands": Interpol, 2004]

Alt for Norge

Så er dagen da vi skal gjøre vår borgerplikt bokstavelig talt opprunnen. Jeg hadde planlagt å avlegge min stemme på vei hjem fra jobb, men valglokalet vårt er så viselig lokalisert at ingen offentlig transport finner veien forbi. Derimot kan jeg enkelt legge om sykkelruta for å passere denne skolen, så sykkel måtte være tingen i dag også. (Nevnte jeg at jeg har vært flink og syklet til jobb tre ganger i uka til tross for de ufattelig seige bakkene hjemover?) Like før jeg skulle dra, la jeg merke til at noe silte ned fra himmelen, men jeg lot meg ikke stoppe.

For å gjøre en 28 minutter lang og ytterst fuktig historie kort: Det regna absolutt hele veien. Jeg var godt kledt, så det mest irriterende var i grunnen dråpen som ustanselig la seg til rette under nese- tippen. Videre ble jeg noe våt på anklene – der kom straffen for å være gjerrig og kjøpe billig regnbukse i størrelse 14 år. Lærdommen av sykkelturene har så langt bestått i at det er lurt å vente med lipglossen til man kommer fram, da klebrige lepper åpenbart fungerer effektivt som fluepapir. I dag lærte jeg dessuten at påføring av maskara på regnværsdager med fordel kan vente til ankomsten. Det er nok fare for at en søkkvåt panda ville blitt avvist i valglokalet, men heldigvis er det utsikter til bedre vær på hjemturen. Regnet stoppet nemlig idet jeg satte nøkkelen i kontordøra.

I håp om å pådra meg oppmuntrende tilrop offentliggjør jeg her et autentisk bilde som antyder hvor ualminnelig sporty og våt (og sta) jeg var på selveste valgdagen. Kom ikke her og si at jeg ikke gir alt for moderlandet og min fedrene by!

Vi gir alt, alt for Norge,
ofrer alt om vi må.
Vi er røde, våte, blå,
hele valget ut skal vi stå på
for Norge, vårt fedreland.

Hvilken farge det blir på listene som legges i urnen i ettermiddag, vet jeg fortsatt ikke, men det kan bli en som ikke er nevnt i verset over. Kanskje blir mannens innsats i valgkampen belønnet.

[”Alt for Norge”: Drillos, 1994]

Der er et yndigt land

I lunsjen i går kom vi i snakk om kantina på NTNU, der de i mine dager serverte øl. Dette hadde de nå sluttet med, kunne en ung kollega fortelle, angivelig fordi de solgte for lite. Det kan nok stemme. I min tid var det stort sett danske gjesteforelesere som skeiet ut med den slags midt på dagen, og det var jo ikke mange dagene i året de var til stede. På universitetet i København var det visst andre boller, der gikk man ikke av veien for verken én eller tre øl en vanlig hverdag, kunne samme kollega fortelle. Ingen var overrasket, men nikket til denne bekreftelsen av fordommene om den småfulle danske.

En annen kollega fortalte da om en disputas hun en gang hadde vært til stede på, der en kvinnelig dansk opponent stilte sørpe full. Hun oste av alkohol, flakket med blikket, hodet falt ned mot brystet, og hun sovnet flere ganger under forelesningen. Da det ble hennes tur til å spørre ut doktoranden, tok hun seg imidlertid sammen og stilte fornuftige spørsmål uten å snøvle. Hei, vent – "uten å snøvle"? Vi kunne raskt fastslå at årsaken til at hun slapp unna med dette, rett og slett måtte være det danske språket. Som kjent er jo muntlig dansk av en slik beskaffenhet at snøvling ikke bare er akseptabelt, men sågar må sies å være språkets mest markante trekk. Og vips, så var en ny teori om danskens utvikling unnfanget. Konstant fyll og jevnt inntak av øl og snaps gjennom århundrene forklarer jo det meste.

["Der er et yndigt land": Oehlenschläger/Krøyer, 1819/1835]

Into Temptation

I dag har jeg skrevet det forhåpentligvis siste kapittelet i sommerens uendelige tannlegehistorie. Jeg skal aldri mer vente fire år mellom tannlegebesøkene; det er i alle fall sikkert! En kan jo også spørre seg hvor god kvaliteten på dagens plastfyllinger egentlig er når hele tre stykker har funnet det for godt å krakelere samtidig. Ja ja, det gikk i alle fall relativt smertefritt for seg denne tredje gangen også, selv om jeg ble litt urolig da boret plutselig spratt i en bue ned mot gulvet i kampens hete.

Ved siden av tannlegens kortautomat åpenbarte det seg et høyst uventet syn: en åpnet 5-pakk med små, lekre Anthon Berg-marsipanbrød. Der jeg stod og skulle trekke bankkortet, greide jeg ikke la være å kommentere dette – dels i skravlete eufori over å være ferdig, og dels i håp om å kunne tuske til meg godsaker. ”Nei men, marsipan! Holder du deg med sånt, da,” spurte jeg frimodig. Å, jeg kunne bare ta. Det var visst en leverandør som pleide å komme med slikt, mumlet tannlegen unnskyldende og lite troverdig. Jeg lot meg ikke be to ganger.

Etterpå tenkte jeg mye på opptrinnet. Det er da vitterlig svært så pussig at tannlegen gir bort godteri, er det ikke? Nå husker jeg riktignok at vi pleide å få gaver hos tannlegen i gamle dager også – ringer, plastgjenstander eller (i riktig uheldige tilfeller) små tuber med tannkrem, men da var vi jo barn. En av tannlegenes viktigste oppgaver burde vel nettopp være å styre folk unna slike søte fristelser? Nei, dette syntes jeg var rart. Først på veien hjem, pesende på sykkel oppover de bratteste bakker, skjønte jeg tegninga. Hvor naiv kan man bli; tannlegen lever jo av våre hull! Det merkelige er ikke at han faktisk deler ut sjokolade, men at han ikke deler ut seigmenn og karameller. Dumme meg slukte selvsagt agnet rått, og kjenner allerede kroken i tannkjøttet.

[”Into Temptation”: Crowded House, 1991]

Left of Center

Selvfølgelig måtte det straffe seg å gjøre seg festlig på bekostning av ammende demonstranter. At jeg de siste dagene har vært utsatt for tegneserieaktige fortredeligheter som sykling på tegnestift og vrenging av paraply i brå stormkast, har jeg i grunnen ikke koblet til min egen skadefryd. I dag, derimot, var forbindelsen mer åpenbar. Den daglige brystpumpingen på kontoret endte med at jeg helte mengder av lunken, fersk melk utover mitt splitter nye skjørt med alle dets silkebånd, trykte og broderte blomster. Jeg tar straffen til etterretning og lover å le litt lavere neste gang.

Hva verre er: Jeg prøvde velgertesten på VG Nett, og det ser ut til at jeg er rødere enn jeg trodde. Egentlig hadde jeg en formening om at jeg befant meg mellom sentrum og Ap et sted. Ved forrige valg endte jeg til min forferdelse på Krf i en til- svarende velgertest. Denne gangen kom Ap på topp – tett fulgt av RV, faktisk. Skremmende! Neste vår blir det vel taktfast marsjering i demon- strasjonstog på den illrøde Bluen. Til glede for gamle og nye demonstranter kan jeg tipse om at man nå får kjøpt de gode, gamle palestina- skjerfene på Lindex – selvsagt i høstens motefarger, mosegrønt og lilla.

[”Left of Center”: Suzanne Vega, 1987]

Carrot Pop

På jobben sørger vår kjære kokk for å fore sine kollegaer med sunn kost. Vi får alltid grønnsaker til lunsj, og ellers kan vi forsyne oss av en kurv med økologisk frukt som leveres på døra. En dag i forrige uke stod det noe rart i en kopp med vann ved siden av frukten. Det kunne ved første øyekast se ut som fingre med koldbrann, men en nærmere undersøkelse viste at det liknet litt på gul- røtter. Ulogisk nok er jo gulrøtter flest oransje, mens disse var mørkerøde. De hadde kommet i kurven med økologiske grønnsaker, og ingen hadde våget å smake på dem. Lilla gulrøtter heter de visst, eller ”Purple Dragon”. Til tross for det usunne utseendet tok jeg sjansen på å sette tennene i en av dem, og fikk ingen varige men.

Forestillingen om at lillarøttene var uappetittlige og skumle, ble raskt revidert da jeg kom hjem fra jobb den dagen. Som tidligere nevnt har vi visse problemer med å holde leiligheten ryddig, og håndteringen av avfallet lar også en del tilbake å ønske. Det hender for eksempel at ”noen” glemmer epleskrotter på underlige steder, hvorpå de gjenfinnes i ugjenkjennelig størrelse og kulør. Denne dagen hadde Blåmann gjort et merkelig funn under sprinkelsenga. Han anslo det til å være organisk materiale – en rynkete, brunlig pinne. Nysgjerrigheten tok overhånd, og mannen valgte å dissekere gjenstanden for å artsbestemme den. Det var en gulrot, gitt. Purple Dragon, go home!

[”Parrot Pop”: Kung Fu Girls, 1993]

Rebel Yell

Nå som både 8. mars og 1. mai er behagelig langt unna, tør jeg å si det: Noen demonstrant har jeg aldri vært. Jeg vet det er barnslig og usolidarisk, men for meg blir det lett noe ufrivillig komisk ved marsjering, lenking og taktfast deklamasjon av mer eller mindre velkomponerte slagord. Ett eller annet sted går det en hårfin grense mellom demonstrantenes kampvillige alvor og det humørløst selvhøytidelige. Tanken bak, selve budskapet, kan jeg godt være enig i, men jeg får meg bare ikke til å ikle holdningen et fysisk uttrykk, skammelig nok. Således var jeg for eksempel som student ikke å se i Trondheims gater under parolen ”Hernes må fjernes”.

I disse amme- og brystpumpetider burde jeg sikkert være mer sårbar og se med milde øyne på alle former for demonstrasjoner, og da særlig når formålet er å verne barn. Likevel greier jeg ikke annet enn å le høyt, høyt, høyt av den historien jeg fikk høre her om dagen. En gruppe mødre (merk ”mødre”, ikke kvinner) hadde lenket seg sammen på en lekter for å protestere mot giftdumping i Oslofjorden. De ville trygge barnas oppvekst. Aksjonen måtte imidlertid avbrytes fordi en av demonstrantene hadde glemt å ta med brystpumpa si. Hun fikk brystspreng og måtte hjem og amme. Aksjonistene hadde bare med seg én båt, og dermed måtte alle gjøre vendereis. ”Vi kom samlet, og vi forlater samlet,” sier en av mødrene til TV2 Nettavisen, åpenbart med kampånden intakt. Som journalisten litt tørt bemerker: ”Til TV2 Nettavisen sa damene at de ikke skulle forlate lekteren før de ble båret bort. Men de hadde ikke tenkt på at melken må ut.”

Formålet er jo så godt, så godt, og det er som kjent tanken som teller. Jeg skal derfor holde meg for god til å lage festlige ordspill over temaet dumping og pumping. Ikke desto mindre ler jeg hele veien til melkebanken, jeg gjør det. Truende brystbetennelse er ikke til å spøke med, men det må da være mulig å være såpass forutseende selv om ammetåka ligger tykk over fjorden? Lavere blir ikke fnisingen i skjegget av at arenaen for demonstrasjonen omtales som en pumpelekter. Med mengder av fersk erfaring på feltet ser jeg levende for meg scenene som leder fram mot oppbruddet. Videre spør jeg meg hvordan de rent praktisk hadde sett for seg å håndtere brystpumpa mens de var lenket sammen.* Kanskje er det faktisk lettvint, ettersom man har nærkontakt med flere hjelpende hender? Det finner jeg nok aldri ut.

["Rebel Yell": Billy Idol, 1984]

* Nå skal det innrømmes at jeg ikke er sikker på om de faktisk var lenket sammen, eller om dette var en demonstrasjon av det mindre aggressive slaget.

Bad Habit

Jeg er nok et rutinemenneske, og en ikke ubetydelig andel av disse rutinene består av rene, skjære uvaner. Et daglig inntak av M er én av dem; både mannen og jeg er helt gale etter disse kulene. Videre har jeg en stygg hang til å bli avhengig av tanketomme aktiviteter som PC-kabal og Minesveiper. (I motsetning til visse personer som står meg nær, har jeg imidlertid aldri pådratt meg musearm grunnet overdreven spardamspilling på PC-en. Det skal likevel innrømmes at jeg ble litt urolig da jeg oppdaget at jeg hadde en langt bedre personlig rekord på Minesveiper enn den autistiske hovedpersonen i en roman jeg leste nylig.)

I sommer var vi på hyttetur i to uker uten PC. Merkelig nok greide jeg meg fint uten Internett (min kanskje største uvane), men behovet for tanketomme, gjerne tallrelaterte aktiviteter meldte seg allikevel. Den første uka satt jeg med nesa i diverse avisers sudoku-brett når behovet for å tømme hodet meldte seg. Siden ankom min bror og niese med yatzy i bagasjen, hvorpå jeg straks henfalt til gamle synder: å spille yatzy med meg selv. Seksåringen stirret storøyd på tante. Jeg konkurrerer ikke med et fiktivt alter ego; jeg bare kaster og kaster, summerer og summerer. Runde på runde. Det er noe med enkelheten, tallene, den stille gleden ved et godt resultat. Da vi fulgte bror og niese til toget, kjøpte jeg min egen yatzy på Narvesen, og slik gikk nå dagene.

Søndag kveld var både Blåmann og jeg litt urolige. Grunnet dårlig organisert helgehandel (nok en uvane) hadde vi nemlig ikke sjokolade i huset – ikke så mye som ei lita flis av en kvikklunsj, og langt mindre den vante M-posen. Jeg satt foran PC-en på kontoret da Blåmann plutselig kom luskende. Han hadde oppfattet en velkjent, trillende lyd og spurte håpefullt: Har vi M, altså? Den gang ei. Det han hadde hørt, var lyden av fem terninger mot PC-pulten.

Neste kveld hadde vi plutselig to store poser M i hus. I tilfelle den andre mot formodning skulle glemme det, hadde vi kjøpt en pose hver.

[”Bad Habit”: Offspring, 1994]

Roll Another Number

Da jeg syklet til jobb tidligere i uka, la jeg merke til at en kollega hadde samme sykkellås som meg, bare med nøkkel. Hva er nå egentlig fordelen med det, tenkte jeg i mitt stille sinn. Det er da så lettvint med kode! Både jeg selv og fordums mattelærere har i grunnen alltid ment at jeg har hode for tall. Etter de siste dagers tildragelser er det trolig på tide å sette spørsmålstegn ved denne antakelsen. Kun to dager etter kemnerblemmen utviste nemlig tallene atter en ytterst fiendtlig oppførsel.

Vi hadde hatt en deilig sykkeltur i Lillomarka i går, halvannen mil med sol og et høstlig drag i lufta. Enda mer fornøyd ble jeg da jeg kunne avslutte turen med litt handling på nærsenteret. For en perfekt dag! I høyt tempo rasket jeg med meg diverse klær, litt god mat og ei flaske hvitvin til kvelden. Jeg var kort sagt i perlehumør da jeg ordnet handleposene og begynte å låse opp sykkelen. I 20 år har jeg brukt den samme koden, skjønt selve låsen er relativt ny. Jeg stilte inn de fire vante sifrene – og ingenting skjedde. Det viste seg faktisk å være komplett umulig å åpne låsen. Vantro ble jeg stående og trekke i den irriterende spiraldingsen. Jeg prøvde flere kombinasjoner – kunne det virkelig hende at jeg rotet med tallene? Etter et kvarters mistenkelig og stadig mer desperat fikling kapitulerte jeg og ringte mannen. Blåmann kom kjørende, prøvde forgjeves å åpne låsen og fraktet så den nedslåtte syklisten hjem.

Jeg var så frustrert at jeg hadde lyst til å grine. Der stod den nesten nye, fine sykkelen min, overgitt utenfor det lugubre senteret! Kunne det være at noen hadde greid å stille om koden selv om den var låst, og så stod og lurte i buskene? Jeg ringte til og med politiet med et lite håp om hjelp fra den kanten, men de nøyde seg med å ønske lykke til og anbefale baufil. Hvor kraftig må ei tang egentlig være for å åpne en slik lås? Hvor lang tid tar det å prøve ut samtlige mulige tallkombinasjoner? Etter litt rekognosering på nett konkluderte vi med at en håndholdt vinkelsliper var tingen, og mannen begynte forsiktig å se fram til å kunne anskaffe et nytt leketøy. Først ville jeg imidlertid lytte til et klokt råd fra nettet: Kunne ett av sifrene i koden ha forskjøvet seg ett hakk idet jeg låste sykkelen? Vi kjørte opp til senteret igjen, og dukknakket nærmet jeg meg den ensomme, grå stakkaren. Første siffer pluss/minus én. Andre siffer pluss/minus én. Tredje siffer pluss én – og klikk! Det er lenge siden jeg har vært så lettet. Selv det faktum at jeg mistet kjedet etter om lag 40 meter av hjemveien, tok jeg med et smil om munnen, stikk i strid med normal praksis.

[”Roll Another Number”: Neil Young, 1975]

Taxman

Tiden er inne for den årlige innbetalingen av restskatt. Da jeg kom over innbetalingsblanketten i går, tenkte jeg at det var like greit å få det ut av verden, så jeg logget meg på nettbanken. Etter å ha hentet fram kemnerens velkjente kontonummer og tastet inn den endeløse KID-en, klikket jeg på OK. Den gang ei. ”Oppgitt KID er ugyldig.” Jeg dobbeltsjekket sifrene tre-fire ganger, og inntastingen var utvilsomt korrekt. Irritasjonen begynte å ulme. (Lunta var kort nok allerede, da jeg anser den årlige smellen som høyst urimelig.)

”Dersom du har oppgitt rett KID og denne ikke aksepteres kan du skrive KID i feltet for betalingsinformasjon i stedet,” foreslo banken høflig i feilmeldingen. Vel, vel, tallet ble flyttet, og jeg klikket atter på OK. ”Betalingsmottaker krever KID,” lyste det mot meg i rødt – en farge som også begynte å danse for mitt indre øye. Snakk om ond sirkel! Sint krøllet jeg blanketten ned i veska og begynte å lade opp til en gretten telefon på kontoret i dag.

For ordens skyld forsøkte jeg nok en gang å legge inn betalingen før jeg ringte – uten hell, selvsagt. Etter 7-8 minutter med presumptivt beroligende fløytemusikk fikk jeg en av kemnerens lakeier på tråden. Ikke rart det var telefonkø, tenkte jeg skadefro, nå har de garantert sendt ut tusenvis av fakturaer med feil KID. Jeg la frem mitt ærend med behersket irritasjon. Med livstrøtt stemme responderte mannen: ”Har du skrevet inn riktig KID?” Har du hørt på maken; jeg er da verken nevneverdig svaksynt eller lite datakyndig! ”Selvfølgelig,” sa jeg overbærende, ”jeg har dobbeltsjekket atskillige ganger”. Lakeien logget seg så inn med mitt fødsels- og personnummer og forkynte at jeg skulle få en KID av ham nå. Han ga seg til å ramse opp de samme tallene som på blanketten foran meg, og avsluttet med ”altså personnummeret ditt”. Jo takk, jeg hadde merket meg at det kom til slutt i KID-nummeret. Men akk, det sluttet ikke der! Mannen var ikke ferdig! ”Og så 8 til slutt;” sa han og kvalte en gjesp. Jeg måtte gni meg i øynene. Opp fra papiret steg et klart og tydelig 8-tall. Hvor i huleste kom det fra? Beskjemmet mumlet jeg en takk og noe som kunne minne om et løgnaktig ”det stod ikke det hos meg,” før jeg slengte på røret. Da gjenstod det bare å taste 8 og klikke OK.

1-0 til kemneren.

[”Taxman”: the Beatles, 1966]

Charmless Man

Her forleden satt vi ved kjøkkenbordet og spiste en enkel middag, nærmere bestemt tomatsuppe med kjøttboller, makaroni og pølsebiter. Et av privilegiene med en hjemmeværende mann er jo å få servert middag når man kommer skrubbsulten hjem fra jobb med et blodsukkernivå nær nullpunktet. Jeg langet innpå. Noen skjeer ut i måltidet fikk Liv fatt i en tutekopp og sølte mengder av vann utover så vel gulv som bord. Blåmann grep til en nærliggende gulvfille og tørket først av parketten og deretter bordet, til mine protester. Synssansen var ikke alene om å reagere – i samme nu protesterte også smakssansen min. Idet den smakløse tørkeoperasjonen fant sted, ble jeg nemlig var en fremmed smak i suppa. Min første tanke var såpe, æsj og fysj! Koblingen til gulvfilla var nærliggende, og kvalmen snek seg ubønnhørlig innpå. Jeg satte opp en grimase og okket meg høylytt, hvorpå jeg til min overraskelse oppdaget at Blåmann satt der og fniste.

Tror dere ikke mannen hadde lagt en seigmann i suppa mi! Den hadde åpenbart smeltet, for det var ikke spor av geleaktig substans igjen. Til alt overmål var seigmannen selvsagt sitrongul, den vondeste av alle smaker (med et mulig unntak for den oransje, som jo ville ha glidd enda bedre inn fargemessig). Vi bruker både Ajax og Jif med sitron, hvilket antakelig forklarer hvorfor jeg koblet usmaken til såpe.

Jeg må bare innrømme at jeg ikke helt greide å ta morsomheten med godt humør – til det var jeg for innhul av sult. At noen muligens ville hevde at godtegrisen her fikk smake sin egen medisin, hjelper lite. Hvis man absolutt skal spøke med mat, er det en fordel å velge desserten, slik at fornærmede ikke er uthungret idet hun blir offer for peket. (Ja, jeg spiste resten av suppetallerkenen, jeg fryktet at det ikke ville bli nok mat ellers. Don’t try this at home.)

["Charmless Man": Blur, 1995]

Siste sommerferiedag

Den siste sommerferiedagen er alltid litt vemodig, men så ugjenkallelig som nå har den aldri føltes. Denne grå søndagen markerer slutten på nesten 10 måneders fødselspermisjon – 306 blanke dager, hvorav 290 med Liv. Nå gjenstår det å se om hodet fortsatt kan brukes til noe, eller om jobben vanskelig lar seg forene med tredobbel nattamming.

Det har vært en rolig sommer med mye familiesamvær. Nå påstår meteorologene at varmen skal komme denne uka (som den pleier når ferien er over), men for min del er sommeren slutt. Vær hilset, hverdag! Det våte element har stått i sentrum for denne regntunge ferien, så da passer det godt å runde av med noen fuktige sommerminner.



En ekte landkrabbe! Liv knekker krabbekoden på hyttetur. Skapet under komfyren i bakgrunnen var hennes favorittlekeplass i ferien. Det var tilløp til dramatikk da hennes fetter (2) satte fast hodet her i kampens hete og måtte lirkes ut av far og onkel.



Da mine foreldre besøkte oss på hytteturen, forkynte faderen at han og Blåmann stakk en snartur ned til sjøen for å hente en sjøørret til kvelds. Påstanden ble selvfølgelig møtt med hånlig latter. Tjue minutter senere kom faderen heseblesende tilbake etter sin første løpetur på 35 år og ropte på tau. Blåmann hadde klatret ned til sjøen og kom ikke opp igjen! Heldigvis ble så vel mannen som denne sølvblanke skapningen brakt trygt i hus. Røykpakka på det øverste bildet antyder den svimlende størrelsen. (Det må understrekes at det er snakk om ekstra lange sigaretter.) Nederst ser vi sjøørretkongen i sammenlikning med en 10-kilos baby.



Under påvirkning av chablis og ferske reker kan man komme i skade for å mene at kombinasjonen rekeskall og rosa skyer er kunst. Skummelt.

["Siste sommerferiedag": de Lillos, 1986]

Crocodile Rock

Dersom jeg skrev noe i forrige innlegg som kunne tolkes i retning av at jeg mener 70-årige kvinner ikke følger med i tiden, trekker jeg det herved tilbake. I dag har vi nemlig fått bevist at 95-åringene ikke er hva de var, så nyslåtte pensjonister er jo for blussende ungdom å regne.

Blåmann gikk ut med søpla i 23.30-tida og oppdaget til sin forundring at den noe strenge enkefruen (94) i leiligheten under oss hang og skuet ut av kjøkkenvinduet. Eldre folk har det jo med å spise middag i 12-tida og gå til sengs etter Dagsrevyen, så dette var ureglemen- tert. Forbauselsen var åpenbart gjensidig. ”I all verden, er du oppe så seint,” kom det fra vinduet. ”Det er i grunnen ikke så seint for oss, men vi har hatt besøk og driver og rydder litt,” svarte Blåmann. ”Ja, jeg ble nå sittende oppe og se på den der krokodillefilmen,” kunne fruen berette, "skjønt jeg har nå
sett den før”.

Vi snakker om ”Crocodile Dundee II”.

[”Crocodile Rock”: Elton John, 1972]

Compliments

Her om dagen ble jeg stoppet av ei dame på nærsenteret. Hun syntes åpenbart at hennes egen opptreden var litt på grensen, for hun virket litt flau og stotret en del før hun kom til poenget. Skjørtet mitt var så flott, hvor hadde jeg kjøpt det? Jeg er ikke mer bortskjemt enn at jeg synes det er hyggelig med komplimenter fra fremmede mennesker, så jeg ble glad og svarte villig vekk. (Indiska? Nei, det hadde hun aldri sett eller hørt om.) Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol at jeg samtidig følte meg litt utdatert. Nå spiller jeg gjerne på at jeg er kjerringaktig og gammel til sinns, men det får da være grenser ­– dama var 70. Minst.

Det aktuelle skjørtet er (ikke uventet) utskrådd, (ikke uventet) svart og har (ikke uventet) blomsterbroderier i rødt, turkis og diverse andre farger. I grunnen er det ikke ulikt den kjolen min kollega fornøyd kjøpte, men sluttet å bruke etter at hennes samboer hadde omtalt den som bulgarsk folkedrakt. Da jeg så meg i speilet senere på handleturen, la jeg for alvor merke til hvilken ukledelig lengde skjørtet mitt hadde. Med korte bein og flate sko kan en lengde noe under kneet neppe betraktes som ideelt. Bør jeg muligens ta klesstilen min opp til revisjon? Nei. En kompliment er en kompliment. Jeg er såpass gammel at jeg ikke har råd til å være kresen på sånt.

[”Compliments”: Bloc Party, 2005]

The Joker

Årets ferie har blitt tilbrakt i Norge, så nær som en snartur til Nordbysenteret på Svinesund (en opplevelse som for øvrig var skakende nok til at den muligens bør bearbeides i bloggform). Shopping har det ellers blitt dårlig med, bortsett fra et uendelig antall turer i matbutikker. En ting jeg har merket meg, er den høye tettheten av Joker-butikker utenfor allfarvei. Vi har blant annet hatt den tvilsomme gleden av å frekventere en Joker-filial på Hedemarken. Hva er det egentlig med denne butikkjeden? Jeg har aldri sett maken til høye priser og dårlig utvalg. Det er mulig de smarte sparer tid og penger, men jeg tviler på at de handler på Joker av den grunn.

La meg ta et tilfeldig valgt eksempel: En stor pose M koster 30 kroner på vår svinedyre nærbutikk, Meny. Jeg satte nesten peanøttene i halsen da jeg så prisen på M hos Joker: 36 kroner, takk. 20 prosent dyrere! Sånt går jo bare ikke an. Likevel later det til at Joker omtrent har monopol på etablering av butikk i grisgrendte strøk. Unntaket må være den avleggeren som av uvisse grunner befinner seg på Torshov, der vi tidligere i sommer formedelst usannsynlig trege kunder og ditto betjening brukte 25 minutter på å kjøpe en liter melk og en brunost. På Jokers hjemmeside står det å lese at det nye slagordet nå lyder ”Joker – tid til overs”. Dersom noen skulle ha et par timer å svi av, kan jeg anbefale en ekskursjon til Torshov.

Jokerne er rene ugresset, slik de grønne skiltene spretter opp som troll av eske. Etter et par mannsaldres drift avviklet Nybergsund Samvirkelag sin butikk i nabohuset til bestefar i fjor høst. Bestefar fikk aldri oppleve at Joker rykket inn i lokalene i sommer. Jeg kan strekke meg til å betegne dette som bedre enn ingenting. Ikke minst fikk sundingene dermed et sted å kjøpe billetter til sommerens høydepunkt, forrige ukes cupkamp der de lokale heltene sablet ned selveste Vålerenga. I fotballaget har Nybergsund utvilsomt en mer attraktiv joker i ermet enn den nye butikken. Måtte de bare slå knockout på Haugesund også.

[”The Joker”: Steve Miller Band, 1973]

Rise to the Occation

Da er vi hjemme igjen etter to uker på hyttetur uten nettilgang. Vi har hatt det hyggelig, men Liv har lært seg noen nye kunster som har bidratt til at det er en noe sliten familie som vender hjem. Først kom hun seg opp på alle fire og krabbet skikkelig, noe som innbrakte stående applaus fra foreldrene. Videre mestrer hun nå til fulle kunsten å reise seg opp. Dette skal helst praktiseres døgnet rundt, og dessverre er det åpenbart ikke like enkelt å sette seg ned igjen. Det må enten utføres manuelt med foreldrearmer, eller så smeller det i senge- sprinklene. Nettene har blitt et lite mareritt der søvnen glimrer med sitt fravær. Hver gang vi entrer soverommet, møtes vi av et syn tilsvarende illustra- sjonen til høyre – med og uten lyd.

Mens datteren står på egne bein, ligger mora nede for telling. Da Liv etter en times stående protester bokstavelig talt hadde falt til ro den siste kvelden i hytta, grep jeg desperat til rødvinsdunken for første gang på mange dager. Endelig litt egentid! Hvor sliten jeg var, skjønte vi først da jeg nærmest gikk rett i dørken ­– opp som en løve og ned som en fell. Etter bare to glass nådde jeg det tidligere så velkjente punktet da det plutselig tipper over fra fryd og glede til kvalmende karusellkjøring. Brått fant jeg meg selv halvt sittende, halvt liggende på gjesterommet med ei grønn bøtte ved min side. (Vi anså kombinasjonen tørrdo og kvalme som mindre heldig, men gudskjelov var det bare kontaktlinsene som i et glimt av klarsyn fant veien til bøtta.) Da jeg våknet opp tre timer seinere, var jeg frisk og kunne uten problemer stable meg på beina igjen.

Forhåpentligvis dukker det snart opp nye anledninger til å reise seg og utbringe en skål for familiesommeren.

[”Rise to the Occation”: Climie Fisher, 1988]

Your Latest Trick

Kostholdsmessig er det (minst) to ting ved meg som setter grå hår
i hodet på de eldre. For det første liker jeg ikke kaffe, men det problemet lar seg jo løse med vann. Da er det nesten verre at jeg – for det andre – ikke er så glad i syrnede melkeprodukter. Her tenker jeg ikke på disse melke- og fløteskvettene som etter sigende er like gode trass i de av konsistenshensyn må spas ut av kartongen med skje (selv om jeg ikke liker disse heller), men produkter som er syrnet fra produsentens side. Er de søtet i tillegg og går under navnet fruktyoghurt, kan de passere, under tvil sammen med vaniljekesam. Det er de kritthvite varene som er skumle i uforedlet form. Rømme. Kesam Original (hvilken trendnisse var det som fant på å plante dette i norske kjøledisker?) Kefir. Yoghurt Naturell. Kulturmelk. Tjukkmjølk. Jeg grøsser.

Å styre unna disse produktene uten å etterlate seg grå hår, bestyrtelse og gebissfall blant de eldste er vanskelig når hele slekta kommer fra Østerdalen. Rømme på vafler, spekemat og fisk. Flatbrødsøll med tjukkmjølk. Skjørost med seterrømme. Dessverre vil dessuten folketroen ha det til at de syrnede produktene har helsebringende egenskaper, ikke minst ved uortodoks bruk. Det eksisterer følgelig en lang rekke lure triks og kjerringråd tilknyttet den syrlige produktporteføljen, så som yoghurt mot solbrenthet. Nysgjerrig som jeg er, tester jeg slike triks villig vekk, om enn ikke uten en vag kvalme.

Noen vil kanskje være enig med meg i at denne teksten har vært uappetittlig nok så langt, men dere er advart: Det blir verre. Mye verre.

Da jeg ble gravid, tok jeg et hormontilskudd som ved hjelp av en plasthylse skulle plasseres på samme sted og vis som tamponger. Det oppstod straks svie, irritasjon og sopp, og noen tipset meg om å smøre innføringshylsen med naturell yoghurt. Det virket. I to måneder utførte jeg derfor det nedrigste ritual morgen og kveld. Jeg takker min skaper for at jeg var lite plaget av svangerskapskvalme i utgangspunktet.

Den syrnede armadas neste møte med intimsfæren kom denne uka. Da jeg fikk brystbetennelse, rådet en oppfinnsom sjel meg til å smøre inn det røde, betente området med kesam. Dette trikset skulle være velkjent innen tysk naturmedisin. Vantro kunne jeg samme kveld se meg selv stå med q-tips og gni inn den ekleste guffe på venstre bryst. Om det hjalp, vet jeg egentlig ikke, men bra ble jeg nå i alle fall.

Nå er jeg naturligvis fullstendig paralysert av tanken på hva som blir det neste trikset i boka. Mistanken faller uvegerlig på flaggskipet i den syrnede armada: seterrømmen. Spørsmålet om hvor orker jeg rett og slett ikke å forfølge.

["Your Latest Trick": Dire Straits, 1985]

Sleep the Clock Around

Liv har vært en storeter helt siden melka meldte sin ankomst på klinikken, noe hennes fysikk også bærer preg av. Ikke minst er nettene en fin tid å spise på, synes hun, for da skjer det jo ikke noe annet spennende uansett. Det er åpenbart kjedelig å sove, for Liv har nøyd seg med langt færre timer enn hva bøkene beretter om. Etter at vi trappet opp serveringen av fast føde, har hun begrenset seg til ett nattmåltid, og gleden var stor hos hennes etter hvert noe smaløyde mor.

Nå i ferien har vi hatt atskillige urolige netter før mirakelet skjedde i helga: Liv sov hele natta. Tolv og en halv time i strekk! Jeg måtte stå opp og pumpe meg til slutt, og sjekket flere ganger om hun virkelig pustet. Det er alltid skummelt å glede seg høylytt over noe, men i mitt stille sinn jublet jeg over muligheten for å sove ei hel natt for første gang på nærmere ett år. Og tenk å trygt kunne nyte vin i (riktignok kjølige og regntunge) sommerkvelder! Jeg dristet meg til å sende et par tekstmeldinger for å berette om den gledelige utviklingen.

Allerede samme kveld kjente jeg intense smerter i det ene brystet. Det ble ømmere og ømmere, og to timer seinere lå jeg under et berg av dyner og ga uttrykket ”hakke tenner” en ny mening. Dagen etter kunne legen slå fast at jeg hadde fått brystbetennelse. Den viktigste delen av behandlingen er å amme så ofte som mulig, helst annenhver time – også om natta. Hvor lenge var Eva i paradis? Var det ikke det jeg visste; det er farlig å glede seg for tidlig.

Jeg får holde fast ved den strategien jeg har valgt så langt, nemlig å gå ut fra at jeg aldri kommer til å sove ei hel natt mer i hele mitt liv.

[”Sleep the Clock Around”: Belle & Sebastian, 1998]

Fast Car

Bilkjøring om sommeren er ille. I en oppsiktsvekkende tett og klam Toyota uten kjølemuligheter blir det direkte smertefullt. Da vi ankom ampre og svette til en fest rundt sankthans i fjor, sa en kamerat seg villig til å vedde på at vi kom til å kjøre rundt med air condition neste sommer. Jeg var nokså bestemt på at den kjære, fjorten år gamle bilen vår skulle være bra nok selv om vi fikk barn, men med drivhussmerten friskt i minne torde jeg ikke vedde imot.

Det er med en viss skam jeg må melde at jeg tapte på alle punkter, og at brorparten av mine bilprinsipper har måttet vike. Det ble en Toyota, men det er også det eneste mitt gamle jeg ville ha godkjent. Bilen er altfor ny, vi har lånt penger til den, den har sju seter og er like høy som en voksen mann. Sammen med dieselmotoren bidrar størrelsen til følelsen av å kjøre en liten buss, og jeg grøsser ved tanken på manøvrering i parkeringshus. Den kongeblå fargen har jeg ikke sett maken til siden mamma kasserte sin ullkåpe fra 80-tallet (skjønt de fleste vil nok mene at det er en klar forbedring fra den lyngrosa doningen vi har nå). Det viktigste er selvsagt at bilen er kald og god, og innerst inne synes jeg den er riktig fin. Noen racerbil er det ikke, akkurat, men den er betraktelig raskere og sterkere enn den gamle.

Når vi først kjøper Norges vanligste bil, er det jo fint at det er litt sære modeller som ikke har vært i salg i Norge. I likhet med den lyngrosa Corolla Liftbacken er nyervervelsen importert fra Tyskland, og den lyder navnet Avensis Verso. Vi har vært på ferie med den i fem dager nå, hvilket var en romslig og god opplevelse. Det at vi endelig har fått air condition, viste seg naturligvis å være en utmerket forsikring for 14 grader og kontinuerlig regn.

(Og den gamle bilen? Den har vi i kjent stil bestemt oss for å beholde inntil videre.)

[”Fast Car”: Tracy Chapman, 1988]

Mmm Mmm Mmm Mmm

Kjære Freia!

For noen måneder siden leste jeg i et blad at hvis man absolutt måtte spise sjokolade, var M et godt valg på grunn av det sunne fettet i peanøttene. Ettersom jeg bruker så mange kalorier og karbohydrater på å amme, må jeg spise sjokolade, og vips – så var jeg hekta. Mannen har også blitt smittet, og det er ikke få poser vi har satt til livs de siste månedene. Noe av det fine med M er jo at herligheten er lett å dele.

Forferdelsen var derfor til å ta og føle på da jeg trakk en nesten ugjenkjennelig klump ut av M-posen her om kvelden. Det viste seg å være en kompakt liten varde av en bit. Den uvante, nærmest groteske fasongen vanskeliggjorde så vel deling med mannen som optimalt inntak av den enkelte M (les: bit av toppen og spis denne. Deretter inntar man peanøtta, og så nytes bunnen til slutt). Det ble rett og slett ikke det samme, og jeg håper vi kan enes om at det ikke skal være slik.

Avslutningsvis tillater jeg meg å nevne at da jeg i 1999 returnerte en brunlig, misformet seigmann til Nidar, dukket det opp en større eske assortert godteri i postkassa mi som plaster på såret. Dette var før digitalkameraet ble allemannseie, så jeg håper på forståelse for at jeg i år 2007 nøyer meg med å føre bildebevis. (Sant å si gikk det fint an å eta varden også, men det var jo ikke godt å si på forhånd. Nytelsen ble uansett forringet, ikke minst av estetiske årsaker.)



[”Mmm Mmm Mmm Mmm”: Crash Test Dummies, 1993]

Staring at the Sun

Solbriller har aldri vært min greie, kan man trygt si. Jeg har knapt kjøpt et par til mer enn 100 kroner i hele mitt liv, og finner det ytterst sjelden nødvendig å iføre meg denne gjenstanden. Det har en viss sammenheng med at jeg som kjent skyr sola etter beste evne. 90 % av solbrilleparene mine er innkjøpt på vei til påskefjellet, gjerne på Statoil, etter at jeg har lest avisenes advarsler om snøblindhet.

Noe av det tåpeligste jeg vet, er folk som går med solbriller i utide.
I dag påtraff jeg flere slike skikkelser på Strømmen Storsenter, primært "trendy" kvinner tidlig i 20-åra. Ikke nok med at de oppholdt seg innendørs; det var da granngivelig også en gråværsdag, men solbriller måtte man ha – heldekkende plastgreier, formodentlig av et kjent og dyrt merke. Patetisk.

Nå når fremtiden plutselig synes såpass lys at jeg tar meg selv i å myse mot sola, fikk jeg imidlertid plutselig for meg at tiden var inne for å investere i et par skikkelige solbriller. H&M og de andre kjedene har jeg gitt opp, da jeg ikke føler noe behov for å dekke til 60 % av ansiktet med plast-
innfattede motebriller som hviler på kinnene i grelleste 70-tallsstil. Optiker blir for dyrt for min gjerrige natur, trodde jeg. Det var før jeg oppdaget skiltene som forkynte 70 % avslag. Gleden ved å gjøre kupp kan aldri undervurderes. Enda morsommere er at når denne gleden opptrer i tospann med fryden over å være umoderne, bakstreversk og gammel til sinns. Jeg falt for disse anonyme, praktiske brillene til kr 193,50. At merket var totalt ukjent, gjorde det bare til et enda bedre kjøp. Merkenavnet som er preget inn i brillestengene, avgjorde saken. Nå kan selv en gnien, aldrende grinebiter se sommeren lyst i møte.

Jeg burde kanskje også være gammel nok til å sette pris på at tenåringsjentene i nabolaget fordriver lørdagskvelden med allsang til Whitney Houston. Det er jeg dog for sur til. For god smak har jeg også.

["Staring at the Sun": U2, 1997]