torsdag 25. august 2011

No Brakes

Jeg har jo ganske ny sykkel, men har vært veldig skuffet over min egen fart de siste ukene. På papiret skulle formen være stadig bedre, og da er det nedslående å sette nye bunnrekorder på vei til og fra jobb rett som det er. Med en sterk følelse av evig motvind har lufta gått litt ut av meg. Etter hver sykkeltur (hvilket vil si sjeldnere og sjeldnere) har jeg vært sur og motløs. Jeg har egentlig følt meg pigg, og sågar kjørt forbi noen menn i de lengste oppoverbakkene, men straks blitt innhentet på flatene.

Etter hjemkomsten i går slo det meg at jeg kanskje skulle sjekke om hjulene faktisk gikk uhindret rundt. Den gang ei. Sist jeg sykla fra jobb med bremsene inne, oppdaget jeg det allerede etter 21,5 kilometer - denne gang har jeg kjørt over 100. Hu hei, hvor det går! Dette er åpenbart straffen for å ha vært storsnutet nok til å anskaffe klikkpedaler, sykkelsko og doning med nymotens navbrems. Dagens rose går til den snille mannen på Anton Sport som skrudde og fiksa det på ett minutt - helt gratis.

["No Brakes": Offspring, 1998]

fredag 19. august 2011

I'm Scared

På min aller første hjemmeside la jeg ut noen bilder fra bryllupet vårt. Ett av disse falt ikke i god jord hos en av de avbildede, som hevdet det var vondt å tenke på at hele verden hadde tilgang til et bilde der han så retardert ut. Vedkommende bryllupsgjest vil sikkert glede seg over nyheten om at karma omsider slår tilbake, 13 år seinere.

I vår deltok et par kollegaer og jeg på Stiftelsestilsynets årlige konferanse i Førde. Jeg trodde dette var et tilbakelagt kapittel som hadde passert uten ubehagelige ettervirkninger, men lattersalvene i korridorene på jobb i går antydet visst noe annet. Arkivaren vår hadde nemlig snublet over tilsynets offisielle bildeserie fra arrangementet, naturligvis publisert på en fullstendig åpen nettside. Som en av kollegaene så treffende uttalte: Dette må vel kunne kalles utskremte medarbeidere! Bak den noe anonyme tittelen "To av deltakarane på Stiftelseskonferansen 2011" skjuler det seg følgende blinkskudd:


















"Nei! Nei! Nåde! Ikke enda et spissfindig juridisk foredrag om forsvarlighetsstandarden i Stiftelsesloven!"

["I'm Scared: Buffy, 2003]

fredag 12. august 2011

Call Me

Jeg er vel omtrent så langt unna en sprudlende og leken mor man kan komme, ref. forrige blogginnlegg. Hver gang jeg forsøker å agere ellevill (og det er ikke ofte), går det galt. Sist jeg mistet mobilen min, var vi på Hoppeloppeland. Idet jeg krampaktig forsøkte å finne tilbake til min indre småjente i røff omgang med noen enorme, oppblåste baller, må telefonen ha sklidd ut av lomma mi. Den kunne heldigvis enkelt plukkes opp i resepsjonen neste dag.

Denne uka prøvde jeg iherdig å oppmuntre en skrikende Ivar (som er halvannen måned for ung for ballrommet) ved å velte meg lekent oppå ei diger, oppblåsbar marihøne på Ikea. (Gutten tok ikke notis av opptrinnet, men håret mitt ble klemt fast under beinet på en barnestol, og jeg trengte hjelp for å komme meg opp igjen fra min ynkelige posisjon.) Her må åpenbart telefonen ha funnet veien ut av lomma igjen - og borte var den. Jeg ringte og ringte fra Blåmanns mobil, vel vitende om at ingen ville ønske å stjele det seks år gamle vidunderet.

Etter et par timer fikk vi en telefon fra en oppkavet familiefar på vei over Minnesundbrua i retning Lillehammer. Hans lille pode hadde da plutselig blafret med en fremmed telefon fra baksetet. Det var som Blåmann så ondskapsfullt hadde forutsett: Dagens barn måtte være overbevist om at den antikvariske saken var en leketelefon. Blåmann frydet seg nærmest da den forsvant - endelig skulle kona bli tidsmessig utstyrt. Den gang ei: Finneren var en ærlig sjel, posten har overgått seg selv, og jeg er lykkelig gjenforent med gode gamle Sony Ericsson. Nå kan jeg lene meg tilbake i trygg forvissning om at jeg ikke trenger å være krampaktig leken igjen før evetuelle besøk i fornøyelsesparker neste sommer.












Det kom vel knapt som noen overraskelse at jeg ville bli av typen som sier "dette var en dyr telefon i sin tid".

["Call Me": Spagna, 1987]