Police on My Back

Jeg har alltid hatt voldsom respekt for politiet. Hver gang jeg ser en politibil i trafikken, fryser jeg til, og det går kaldt nedover ryggen på meg mens paranoide tanker kverner rundt i hodet: Har jeg husket å sette på lysene? Bibelte? Promille? Førerkort? Fartsgrense? Skrekken er egentlig grunnløs, for etter 15 år som bilist har jeg ikke engang pådratt meg en parkeringsbot, langt mindre fått tilsnakk av politiet. Så lovlydig og tam som jeg er, har jeg vel egentlig politiet i ryggen snarere enn på nakken. Det nærmeste jeg har kommet et ublidt møte med ordensmakta, er å være passasjer da gamlekjæresten ble stoppet etter en litt for rask forbikjøring. Mens synderen selv tok forseelsen med stor ro, satt jeg ved siden av og stortutet så snørr og sminke rant. Det er bare så ubegripelig fælt å bli irettesatt av politiet.

Som syklist faller man mellom minst to stoler i oslotrafikken, og jeg må innrømme at jeg vekselvis opptrer som fotgjenger og bilist – endog som bussjåfør, for tomme kollektivfelt er en fin ting. I dag kom jeg fresende inn mot et lyskryss idet lyset skiftet til rødt for bilene. For de gående var det fortsatt grønt hvis man la godviljen til. Jeg skulle til å peise på over fotgjengerfeltet da jeg i skumringen brått skimtet de velkjente konturene av et kjøretøy som ventet på grønt. En diger politibil! Blodet frøs til is i årene mine, og for mitt indre øye danset groteske utskjellingsscener, bøter og glattceller. Gudskjelov var det ikke is på veien akkurat der, for da kunne jeg lett ha fått politiet ikke bare på nakken, men over ryggen. Bråstoppen som fulgte påførte meg et kraftig støt i hofta. Mens jeg ignorerte smerten, forsøkte jeg krampaktig å oppføre meg så lovlydig som mulig ved ”umerkelig” å rygge tilbake i krysset. Politibilen kjørte videre som om ingenting hadde hendt, trolig på sporet av større forbrytere.

[Police on My Back”: the Clash, 1983]