søndag 27. september 2009

Gangsta's Paradise

Det er dårlig med private hager her omkring, men de felles grøntområdene rommer blant annet ymse prydbusker. Som kjent er viljen til tagging stor hos nabolagets yngre garde, og kloke pøbelhoder har funnet ut at en viss type mørke bær er velegnet til fortausdekorasjoner. I hele høst har vi kunnet lese på gangveiene hvem som er forelsket i hvem, hvilke barn som er idioter etc.

I går ettermiddag fikk vi parkeringsplass foran naboblokka, og Blåmann måtte gå flere turer til bilen for å få alt pikkpakket i hus. På den første turen oppdaget han en trio med lømler i 10-årsalderen som hadde funnet et nytt bruksområde for de mørke bærene: dekorasjon av søppelhuset.










Den ansvarlige familiefaren tenkte seg nøye om: Skulle han gripe inn eller bare la dem holde på? Med fare for å bli oppfattet som borettslagets Narvestad nummer 2 spurte han til slutt hvem av dem som hadde tenkt å vaske vekk dette klisset. Guttene skulte lenge taust og olmt på ham, men hevdet så at det ikke var de som stod bak alt, noe Blåmann nektet å tro. Det oppstod misstemning. Kunstnerne tok en liten pause i arbeidet, men da mannen kom tilbake etter neste bagasjeladning grep han dem igjen på fersk gjerning. Ved synet av Blåmann pilte de av sted. De hadde akkurat avsluttet et nytt verk, åpenbart tilegnet en kjent størrelse i blokka ved siden av:










["Gangsta's Paradise": Coolio, 1995]

tirsdag 22. september 2009

This Charming Man

En kveld i september, på Bjerke,
begynte visst magen å verke.
Det var jo så menn
seks uker igjen,
men jaggu var riene sterke.

Og plutselig kom han, vår pene
og ørlille gutt - kjære vene!
Han spiste seg mett,
og har rett og slett
blitt temmelig rund, sku' jeg mene.

Til frokost i dag fikk vi merke
at kroner får Ivar på tverke.
Nå er han ett år,
den godgutten vår,
og vanligvis blid som ei lerke.

Gratulerer med ettårsdagen, Ivar!






















["This Charming Man": the Smiths, 1983]

tirsdag 1. september 2009

Take the Long Way Home

Det er en kjent sak at retningssansen min har visse svakheter. Når jeg i tillegg strever med å ta raske rasjonelle avgjørelser, burde jeg strengt tatt ikke eksperimentere med veivalg. Dessverre overstyres manglende retningssans og og ditto evne til kjappe avgjørelser rett som det er av en hjertelig tilstedeværende latskap.

Fødselspermisjonen er nå ved veis ende, og et par dager i uka sykler jeg til jobben. Hjemveien er horribelt bratt og tung, noe som har ført til at jeg iblant tester ut alternative ruter - mot bedre vitende, kan man trygt si. Idet sju års forsøk på å finne en kortere og mindre utmattende trasé ikke har ført andre steder enn til enda større åndenød og flere kilometer i beina, er det vel lite som tyder på at det store gjennombruddet er nært forestående.

Jeg går lange veier for å slippe unna bratte bakker, altså, men ingen av de tidligere forsøkene kommer opp mot dagens hjemtur. Den kan best betegnes som en klassiker. Normalt er det 7,5 kilometer hjem fra jobben. Og i dag? 7,7? 8? 8,3? Å nei, da. 9,9, faktisk. Bratt som pokker var det også. Mindre typisk blir det ikke av at den egentlige årsaken til ruteomleggingen var at jeg bare måtte en tur innom Bislett og prøve en kjole. Om det ble kjøp? Nei, jeg har ennå et stykke å gå før jeg bestemmer meg.

["Take the Long Way Home": Supertramp, 1979]