Old Folks at Home

I går så vi på Dagsrevyen at det var den store vaksinedagen. Pensjonistene stod i lange køer for å forebygge influensa, kunne reporteren fortelle, der han stod blant skrøpelige 90-åringer. Blåmann og jeg fniste i kor at vi burde sende melding til min far, den nyslåtte AFP-pensjonisten, for å høre om han hadde latt seg vaksinere. Det ble med tanken; kanskje glemte vi det, rett og slett. Etterpå reiste mannen ut for å handle. Liv har en slem tendens til å rote bort vaskeballen, og ett av oppdragene til herren gikk ut på å skaffe en ny. Kort tid etter tikket det inn en melding: ”Vaskeballer er ut. Brukes kun av gamle mennesker og maskiner.” Og jeg som synes vaskeballer er et nymotens påfunn! Snakk om å være akterutseilt.

De som er virkelig gamle, er åpenbart beboerne i dette huset. Inntil nylig hadde vi fasttelefon, noe mange hevder kun innehas av pensjonister. Da fasttelefonen gikk i stykker, kastet mannen den på flekken. Det skulle bare mangle, så mye irritasjon og skam som denne urtidsinnretningen av en trådløs telefon hadde påført ham. Vi har ikke gitt slekt og venner beskjed om at den har vandret heden, så for alt vi vet ringer de fortsatt. Videre betaler vi fremdeles det abonnementet vi har bannet over i en årrekke. Etter mitt syn bærer denne oppførselen bud om åreforkalkning og senilitet i langt større grad enn det å eie en fasttelefon.

Det samme kan sies om opptrinnet som fant sted da jeg gikk fra jobb i går. Da jeg hadde låst meg ut i bakgården, kom jeg på at jeg skulle ha med en ladning morsmelk som lå i kjøleskapet. Det var bare å gå opp igjen. Vel inne på kjøkkenet tok jeg meg et glass vann og rasket til meg en banan, og så sa jeg hadet til kollegaene for andre gang. Et godt stykke ned i parken husket jeg brått at jeg skulle hatt med meg noe melk. Jeg gir meg ende over. Forhåpentligvis er oldingtaktene et resultat av stress i forbindelse med helgas grandiose bursdagsfeiring og i så måte et midlertidig personlighetstrekk.

["Old Folks at Home": Stephen Foster, 1851]