fredag 28. september 2007

Tog

Det går alltid et tog, heter det. Etter den siste tids bølge av NSB-kanselleringer er det vel grunn til å sette spørsmålstegn ved denne påstanden. Dessverre viser det seg at Oslo Sporveier ikke vil være dårligere. Ettersom det er fredag, gikk jeg tidlig fra jobb i dag. Nå sykler jeg tre dager i uka, men på fredager bruker jeg kollektiv- transport. Dagens problem var bare at det ikke kom noen trikk.
Jeg ventet og ventet, sammen med et stadig økende antall medpassasjerer. Da utålmodigheten tok overhånd og jeg rundet hjørnet for å rusle nedover langs trikkeskinnene, ble jeg møtt av et nedslående syn. Sporveien har jo høyrøstet markedsført trikken som et rullende fortau, men det er slett ikke samme schwungen over et stillestående og folketomt rullebånd. Der stod de nemlig på rekke og rad, 4-5 parkerte trikker med nødblinken på. Slik fortsatte det hele veien ned mot sentrum. T-banen var også rammet av strømstansen, kunne en oppgitt ”reisende” fortelle. På rekordtid dannet det seg et salig kaos av biler og fotgjengere.

Vel framme i sentrum, sårbeint og kald, kunne jeg konstatere at det ikke ble tid til noen butikkikking som planlagt. Her var det bare å kjempe seg til en plass på bussen hjem. Nå hadde riktignok Sporveiens skinnegående fremkomstmidler atter satt seg i bevegelse på det tidspunktet, i likhet med andre typer tog, viste det seg. Brått gjallet nemlig de taktfaste brølene fra en demonstrasjon gjennom sentrumsgatene – til støtte for arme Burma, formodentlig. Faktisk har jeg selv demonstrert i dag, ved å iføre meg en rødlig strikkejakke og ditto smykke. Det er en type markering selv bevisstløse slasker som undertegnede kan delta i. Ettermiddagens demonstrasjonstog, derimot, ble skammelig nok kun møtt med bange anelser om fullstendig trafikkork. Jeg trengte følgelig ikke å beskue aksjonistenes antrekk for å se rødt.

Dette viste seg naturligvis å holde stikk. Vel var bussen bare 7 minutter forsinket i utgangspunktet, men deretter brukte den 25 minutter på å tilbakelegge 400 meter. Dermed befant jeg meg plutselig i demonstrasjonstog allikevel, gitt – en hissigrød konvoi av sporveisbusser som skred ampert gjennom gatene.

[”Tog”: de Lillos, 1991]

søndag 23. september 2007

Blue Suede Shoes

Jeg elsker de fleste sjatteringer av grønt og turkis, så også i skoveien. Sko kan gjerne ha andre farger enn svart og brunt! Runde tupper er også bra, for ikke å si obligatorisk. Merkelig nok, kanskje, greier jeg likevel ikke å sette pris på crocs-moten som har subbet seg gjennom verden de siste par åra. Hvis disse plasttøflene er halvparten så behagelige som tilhengerne skal ha det til, kan de kanskje være brukbare på jobb i helsevesenet eller liknende. Hadde det ikke vært for alle hullene (som formodentlig er påkrevet av lukt- og fukthensyn), kunne de sikkert gjort nytta si i regnvær, men ellers ser jeg ingen grunn til å iføre meg den slags Donald-føtter.

Alle kjenner vel følelsen av å oppdage at man har gått rundt med noe rart og/eller lattervekkende på seg i lange tider. Aha, så det var derfor folk så rart på meg! Maskara på bare det ene øyet, blodstrimer nedover kjakene etter et tannlegebesøk, et salatblad i munnviken, en skjørtekant festet i strømpebukselinningen etc., etc. De fleste som har frekventert et treningssenter over tid, kjenner sikkert følelsen av å kikke ned på beina sine på bussen eller i matbutikken, der man kvepper til ved synet av en uventet kulør og struktur på fottøyet. Å nei, jeg går fremdeles rundt med de lyseblå fotposene!

Akkurat denne følelsen fikk jeg på vegne av ei dame som gikk foran meg på fortauet i går. Hun har gått i fotposefella, nei og nei, så pinlig for henne! Det var imidlertid flere potensielt pinlige ting ved skikkelsen foran meg; dama sjanglet og virket sørpe full midt på blanke ettermiddagen. Dette inntrykket lot seg ikke helt kombinere med bildet av et treningssenter, ei heller en helsestasjon (en institusjonstype som også står for flittig bruk av fotposer). Da jeg kom helt borttil, så jeg at det selvfølgelig var snakk om et par crocs, lyst turkisblå i fargen.

Dersom det skulle vise seg at crocsene er kommet for å bli, og at jeg om et år eller to må ete i meg disse mildt hånlige ordene og anskaffe plastsko selv, håper jeg noen minner meg på at jeg i det minste må styre unna turkis. Akkurat her må normale fargepreferanser vike.

[”Blue Suede Shoes”: Elvis, 1956]

tirsdag 18. september 2007

Norwegian Wood

Som tidligere nevnt ser jeg med skepsis på bølgen av grovkornede helseprodukter som truer med å drukne all god, gammeldags kos. Fullkornspasta og naturris har blitt allemannseie, mens speltbrød og andre mørkebrune varianter er i ferd med å fortrenge kneippen, kan vi lese i avisene. Jeg må tilstå at jeg litt motvillig trykker noen av disse produktene til mitt bryst. Liv får bare fullkornsgrøt, for eksempel, og jeg har i flere år brukt litt sammalt hvete i pizza- deigen. Ofte har det blitt en del deig til overs, som jeg pleier å bake rundstykker av. Det gjorde jeg også nå i helga, og historien gjentok seg for ca. niende gang. Når vi begynner å spise pizza settes rundstykkene inn i komfyren, hvor de gjenfinnes rundt én time seinere med en farge og konsistens som minner om teak eller et annet hardt treslag.

Pizza og rundstykker er i det minste ordentlig mat, og da er det greit at den er sunn. Det er når follkornet invaderer den hellige kosesfæren at det virkelig blir fare på ferde. Kostholdseksperter fastslo tidligere i år at flere tradisjonelle norske middager slett ikke holder mål ernæringsmessig, og ikke uventet stod risengrynsgrøten spesielt lagelig til for hogg. Grøten er hellig, synes jeg, man kan jo alltids knaske en gulrot etterpå. Gode ting skal være gode! Med brysk mistro oppdaget jeg for noen uker siden at mannen hadde kjøpt fullkornsgrøtris (eller naturris, om du vil). Som ventet smakte ikke dette så altfor godt. Koketida var ekstremt lang, uten at likheten med halvkokte trefliser ble mindre påfallende av den grunn.

Til tross for en tidligere fadese med fullkornsvafler laget på havregryn og sammalt hvete fant vi ut at vi kunne prøve å lage rislapper av naturrisengrynsgrøtrestene. Dessverre oppdaget ikke mannen da han lagde røra at vi faktisk hadde vanlig hvetemel, så han pøste friskfyraktig på med sammalt bygg og fullkornsspelt. De første lappene svidde seg fast og stod ikke til å redde, men mannen skyldte på stekepanna. Under stekingen av lapper i vår dyreste jernpanne slo han fast at det luktet korntørke. Da vi spiste rislappene, som ikke uventet minnet om oppbløtte sponplater, svirret begreper som ”steinalderkost” i luften. Fortsetter det slik, får vel snart barkebrødet en renessanse.

["Norwegian Wood": the Beatles, 1965]

torsdag 13. september 2007

Slow Hands

Ukas dyrekjøpte lærdom: Ikke legg fingrene imellom når du slår inn åpne dører, særlig ikke når du sitter i glasshus. Skyvedører i glass er nemlig forbausende tunge og kan oppnå en overraskende høy fart når de smekkes igjen.

Dessverre må det innrømmes at blåmerket som oppstod, er av en såpass beskjeden karakter at det vanskelig lot seg gjengi på et skarve mobilfoto. Én hard negl er lilla, altså, i alle fall en del av den, og fingeren ble dermed enda mer lik de tidligere avbildede gulrøttene.

["Slow Hands": Interpol, 2004]

mandag 10. september 2007

Alt for Norge

Så er dagen da vi skal gjøre vår borgerplikt bokstavelig talt opprunnen. Jeg hadde planlagt å avlegge min stemme på vei hjem fra jobb, men valglokalet vårt er så viselig lokalisert at ingen offentlig transport finner veien forbi. Derimot kan jeg enkelt legge om sykkelruta for å passere denne skolen, så sykkel måtte være tingen i dag også. (Nevnte jeg at jeg har vært flink og syklet til jobb tre ganger i uka til tross for de ufattelig seige bakkene hjemover?) Like før jeg skulle dra, la jeg merke til at noe silte ned fra himmelen, men jeg lot meg ikke stoppe.

For å gjøre en 28 minutter lang og ytterst fuktig historie kort: Det regna absolutt hele veien. Jeg var godt kledt, så det mest irriterende var i grunnen dråpen som ustanselig la seg til rette under nese- tippen. Videre ble jeg noe våt på anklene – der kom straffen for å være gjerrig og kjøpe billig regnbukse i størrelse 14 år. Lærdommen av sykkelturene har så langt bestått i at det er lurt å vente med lipglossen til man kommer fram, da klebrige lepper åpenbart fungerer effektivt som fluepapir. I dag lærte jeg dessuten at påføring av maskara på regnværsdager med fordel kan vente til ankomsten. Det er nok fare for at en søkkvåt panda ville blitt avvist i valglokalet, men heldigvis er det utsikter til bedre vær på hjemturen. Regnet stoppet nemlig idet jeg satte nøkkelen i kontordøra.

I håp om å pådra meg oppmuntrende tilrop offentliggjør jeg her et autentisk bilde som antyder hvor ualminnelig sporty og våt (og sta) jeg var på selveste valgdagen. Kom ikke her og si at jeg ikke gir alt for moderlandet og min fedrene by!

Vi gir alt, alt for Norge,
ofrer alt om vi må.
Vi er røde, våte, blå,
hele valget ut skal vi stå på
for Norge, vårt fedreland.

Hvilken farge det blir på listene som legges i urnen i ettermiddag, vet jeg fortsatt ikke, men det kan bli en som ikke er nevnt i verset over. Kanskje blir mannens innsats i valgkampen belønnet.

[”Alt for Norge”: Drillos, 1994]

fredag 7. september 2007

Der er et yndigt land

I lunsjen i går kom vi i snakk om kantina på NTNU, der de i mine dager serverte øl. Dette hadde de nå sluttet med, kunne en ung kollega fortelle, angivelig fordi de solgte for lite. Det kan nok stemme. I min tid var det stort sett danske gjesteforelesere som skeiet ut med den slags midt på dagen, og det var jo ikke mange dagene i året de var til stede. På universitetet i København var det visst andre boller, der gikk man ikke av veien for verken én eller tre øl en vanlig hverdag, kunne samme kollega fortelle. Ingen var overrasket, men nikket til denne bekreftelsen av fordommene om den småfulle danske.

En annen kollega fortalte da om en disputas hun en gang hadde vært til stede på, der en kvinnelig dansk opponent stilte sørpe full. Hun oste av alkohol, flakket med blikket, hodet falt ned mot brystet, og hun sovnet flere ganger under forelesningen. Da det ble hennes tur til å spørre ut doktoranden, tok hun seg imidlertid sammen og stilte fornuftige spørsmål uten å snøvle. Hei, vent – "uten å snøvle"? Vi kunne raskt fastslå at årsaken til at hun slapp unna med dette, rett og slett måtte være det danske språket. Som kjent er jo muntlig dansk av en slik beskaffenhet at snøvling ikke bare er akseptabelt, men sågar må sies å være språkets mest markante trekk. Og vips, så var en ny teori om danskens utvikling unnfanget. Konstant fyll og jevnt inntak av øl og snaps gjennom århundrene forklarer jo det meste.

["Der er et yndigt land": Oehlenschläger/Krøyer, 1819/1835]

mandag 3. september 2007

Into Temptation

I dag har jeg skrevet det forhåpentligvis siste kapittelet i sommerens uendelige tannlegehistorie. Jeg skal aldri mer vente fire år mellom tannlegebesøkene; det er i alle fall sikkert! En kan jo også spørre seg hvor god kvaliteten på dagens plastfyllinger egentlig er når hele tre stykker har funnet det for godt å krakelere samtidig. Ja ja, det gikk i alle fall relativt smertefritt for seg denne tredje gangen også, selv om jeg ble litt urolig da boret plutselig spratt i en bue ned mot gulvet i kampens hete.

Ved siden av tannlegens kortautomat åpenbarte det seg et høyst uventet syn: en åpnet 5-pakk med små, lekre Anthon Berg-marsipanbrød. Der jeg stod og skulle trekke bankkortet, greide jeg ikke la være å kommentere dette – dels i skravlete eufori over å være ferdig, og dels i håp om å kunne tuske til meg godsaker. ”Nei men, marsipan! Holder du deg med sånt, da,” spurte jeg frimodig. Å, jeg kunne bare ta. Det var visst en leverandør som pleide å komme med slikt, mumlet tannlegen unnskyldende og lite troverdig. Jeg lot meg ikke be to ganger.

Etterpå tenkte jeg mye på opptrinnet. Det er da vitterlig svært så pussig at tannlegen gir bort godteri, er det ikke? Nå husker jeg riktignok at vi pleide å få gaver hos tannlegen i gamle dager også – ringer, plastgjenstander eller (i riktig uheldige tilfeller) små tuber med tannkrem, men da var vi jo barn. En av tannlegenes viktigste oppgaver burde vel nettopp være å styre folk unna slike søte fristelser? Nei, dette syntes jeg var rart. Først på veien hjem, pesende på sykkel oppover de bratteste bakker, skjønte jeg tegninga. Hvor naiv kan man bli; tannlegen lever jo av våre hull! Det merkelige er ikke at han faktisk deler ut sjokolade, men at han ikke deler ut seigmenn og karameller. Dumme meg slukte selvsagt agnet rått, og kjenner allerede kroken i tannkjøttet.

[”Into Temptation”: Crowded House, 1991]