Som tidligere nevnt ser jeg med skepsis på bølgen av grovkornede helseprodukter som truer med å drukne all god, gammeldags kos. Fullkornspasta og naturris har blitt allemannseie, mens speltbrød og andre mørkebrune varianter er i ferd med å fortrenge kneippen, kan vi lese i avisene. Jeg må tilstå at jeg litt motvillig trykker noen av disse produktene til mitt bryst. Liv får bare fullkornsgrøt, for eksempel, og jeg har i flere år brukt litt sammalt hvete i pizza- deigen. Ofte har det blitt en del deig til overs, som jeg pleier å bake rundstykker av. Det gjorde jeg også nå i helga, og historien gjentok seg for ca. niende gang. Når vi begynner å spise pizza settes rundstykkene inn i komfyren, hvor de gjenfinnes rundt én time seinere med en farge og konsistens som minner om teak eller et annet hardt treslag.
Pizza og rundstykker er i det minste ordentlig mat, og da er det greit at den er sunn. Det er når follkornet invaderer den hellige kosesfæren at det virkelig blir fare på ferde. Kostholdseksperter fastslo tidligere i år at flere tradisjonelle norske middager slett ikke holder mål ernæringsmessig, og ikke uventet stod risengrynsgrøten spesielt lagelig til for hogg. Grøten er hellig, synes jeg, man kan jo alltids knaske en gulrot etterpå. Gode ting skal være gode! Med brysk mistro oppdaget jeg for noen uker siden at mannen hadde kjøpt fullkornsgrøtris (eller naturris, om du vil). Som ventet smakte ikke dette så altfor godt. Koketida var ekstremt lang, uten at likheten med halvkokte trefliser ble mindre påfallende av den grunn.
Til tross for en tidligere fadese med fullkornsvafler laget på havregryn og sammalt hvete fant vi ut at vi kunne prøve å lage rislapper av naturrisengrynsgrøtrestene. Dessverre oppdaget ikke mannen da han lagde røra at vi faktisk hadde vanlig hvetemel, så han pøste friskfyraktig på med sammalt bygg og fullkornsspelt. De første lappene svidde seg fast og stod ikke til å redde, men mannen skyldte på stekepanna. Under stekingen av lapper i vår dyreste jernpanne slo han fast at det luktet korntørke. Da vi spiste rislappene, som ikke uventet minnet om oppbløtte sponplater, svirret begreper som ”steinalderkost” i luften. Fortsetter det slik, får vel snart barkebrødet en renessanse.
["Norwegian Wood": the Beatles, 1965]
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
5 kommentarer:
Tenk at du brukte ordet «friskfyraktig»! :-D
"Norwegian wood" -
hahahahahhahahaa, det var en morsom overskrift til innlegget ditt. :o)
Jeg minnes min første brødbakst som fersk student i Trondheim. Jeg skulle lage det så grovt som mulig og laget fritt etter hukommelsen av mammas gode brød. Men det ble kanskje 75% grovt mel og resterende hvetemel og væske. Det gikk som det måtte, brødene ble flate og helt klissete inni, ca 3 cm høye. Jeg med min studentøkonomi hadde ikke råd (eller var så gjerring) at jeg skulle spise baksten uansett. Så jeg skjærte ut kvadrater av langpanna, delte stykket i to i det klisne og ned i brødristeren. Da oppnådde "skivene" nogenlunde gjennomstekt karakter.
Etter en telefon til mamma fant jeg ut at det måtte være minst 50% hvetemel i brødene for at de skulle heve seg. Jeg bakte brød resten av studenttida, og fikk riktig så gode brød etterhvert.
Hilsen Marihøne
*He, he, he* Syns jeg kjenner lukta av svidde sponplater! ;-)
Enig der - gode ting skal være gode. Man spiser jo hverken risengrynsgrøt eller vafler så ofte at man er nødt til å putte sunne ting oppi dem. Dessuten spiser man vel spekemat med agurk og tomat etter grøten? *fnise*
Har du forresten hørt om stekeur til å ta tida på rundstykker? *dulte*
Hihi, jeg har spist naturrisgrøt for første og siste gang. Naturrisen er grei til annen middag, men risgrøten min skal heretter lages på ordentlig ris og ikke tresponris.
Adrienne
Ja, Tinetoff, han var virkelig friskfyraktig!
Marihøne: He-he, der fikk jeg meg en god latter. Samtidig lærte jeg noe nytt, for dette med 50 %-regelen har gått meg hus forbi, gitt. På dette feltet er det virkelig sant at øvelse gjør mester!
Sofia: Stekeur, er ikke det for gamlinger, da? He-he. Neste gang får jeg stille inn alarmen på mobilen min, tenker jeg.
Adrienne: Godt å høre at det er flere som har kommet til samme konklusjon! Sant å si er jeg også glad for å se at det ikke bare er vi som har brakt dette produktet i hus.
Legg inn en kommentar