"De gutta er ikke snaue - du skulle sett det hotellrommet når de var ferdige! Dynene lå på gølvet, askebegeret sto helt ute på kanten av bordet, og søppelkassa var så full at den nesten rant over!"
Barron Blod (Otto Jespersen)
Punken er ikke død. Tidligere i høst var broder’n og jeg på lanseringskonse
rt i anledning Trygve Mathiesens bok om punkens inntog i Norge 1977–80. Punken lever, ja, den gjør det, selv om mange av gammelpunkerne i lokalet hadde blitt streite samfunnsstøtter siden den gang. Mitt første møte med punkere kom tidlig på 80-tallet, under vårt aller første besøk i London. Det var veldig eksotisk for norske 9-åringer å se folk med sikkerhetsnåler både her og der og hanekam på huet. Vi var ikke snauere enn at vi forsøkte å forevige disse tøffingene med familiens gamle Instamatic. Som dere ser, torde ikke mamma å gå nær nok til å få med alle detaljer – klokelig, da gutta ble skikkelig sure på fotografen.
At det dukket opp punkere i Soho i 1983, var ikke så overraskende. Forbauselsen var noe større da en blålig hanekam åpenbarte seg en morgen jeg ventet på bussen ved Økern aldershjem. Det er noe beklemmende ved å løpe etter bussen, og jeg ser alltid situasjonen grundig an før jeg iverksetter slike tiltak. Å akkurat ikke rekke det, slik at man pesende og bannende møter de andre passasjerenes overbærende blikk bak rutene, føles rett og slett uverdig. Punkeren på sin side anså på ingen måte slike bestrebelser som under hans verdighet, men sprang etter bussen så raskt de slitte dødningehodetøflene kunne bære ham. Rakk det gjorde han også. Han så i grunnen snill og søt ut – i høyden 20 år gammel og i full punkmundur både antrekks- og frisyremessig.
I tillegg til at det er flaut å løpe etter bussen, er det litt pinlig å bli fersket i den latskap det uvegerlig er å kjøre bare én holdeplass, synes jeg. Økern-punkeren delte ikke denne oppfatningen heller, men trykket lydig på stoppknappen og steg fornøyd av etter anslagsvis 450 meter. Jøss, tenkte jeg – punkere nå til dags! Ja, ja, jeg kunne vel egentlig ikke vente at han skulle dele mine oppfatninger om busskutyme. Mon tro hvordan anarkistisk atferd ellers kommer til syne i 2007? Fascinert fulgte jeg ham fra bussvinduet, og fikk snart en indikasjon på hvordan det er fatt med opprørstrangen. Idet han passerte et lyskryss, skjedde det: Økern-punkeren trykket på fotgjengerknappen uten å ha i sinne å krysse gata. Ubesværet slentret han videre på sine gummisåler, uvitende om at hans utstrakte finger til medpassasjerer og sjåfør var observert.
["Anarchy in the U.K.": the Sex Pistols, 1976]
5 kommentarer:
Godt å høre at anarkismen lever... *knegg*
Det kaller jeg et skikkelig statement. Hehe.
Ja, en skal ikke kimse av anarkistene!
Blir du overraska over at pønkere er så late at de kjører buss selv om de bare skal av ett stoppested unna?
Latskap har da alltid vært pønkens (eller i hvert fall pønkrockens)grunnmur.Hvordan kan du ellers forklare en musikalsk bevegelse som bygger på tesen om at det er unødvendig å lære seg mer enn tre grep?
Nei, overraskelsen for min del lå snarere i det faktum at fyren orka å løpe etter bussen...
Må gi deg rett der, ja, Sungame. Latskap og vilje til å gi f i konvensjoner er vel blant punkens mest fremtredende kjennetegn. Men det var i alle fall morsomt å se hanekammen løpe etter bussen.
Legg inn en kommentar