Miss You Love

Kort tid før midnatt meldte en nær 39 år gammel mann på Romerike sin kone savnet. Han er tydelig preget når vi snakker med ham. "Jeg kan ikke forstå det," sier han. "Jeg hadde vært en kort tur til Sørumsand for å levere julegaver, og da jeg kom tilbake, var hun borte. Borte! Og så nå, rett før jul og bursdagen min og alt!" Fortvilet legger han hodet i hendene. "Jeg lette i kjelleren, og det var da jeg for alvor ble nervøs. I boden stod det en slags formkake, og i kjellerstua fant jeg en julegardin. Nystrøken! Det likner jo ikke henne i det hele tatt. Sant å si begynte jeg vel å bli urolig allerede i går - hun har ikke vært seg selv i det siste. Da hun kom hjem fra kjøpesenteret klokka 22 og nærmest manisk forkynte at hun var ferdig med alle julegavene allerede ... Nei, det er noe som ikke stemmer!"

Ektemannen sukker. "Jeg syntes jeg hørte noen som romsterte oppe i andre etasje, men det kan jo ikke være henne. Jeg tror ikke jeg våger å gå opp for å finne ut hva slags kvinnemenneske som har tatt hennes plass. Etter at jeg kikket inn i komfyren - jeg, nei, det er helt uvirkelig! Og så rosa, da! Hun har jo ikke vært i nærheten av noe lyserosa siden 1990! Kakesprøyte!" Vi aner en vantro, hånlig klang før stemmen brister. "Jommen sa jeg pikekyss! Gledelig jul."














["Miss You Love": Maria Mena, 2005]

Practice Makes Perfect

Det er mange oppleste og vedtatte sannheter som man lett kan ledes til å tvile på. "Øvelse gjør mester", for eksempel, er en ganske irriterende frase for en utålmodig (men ambisiøs) person som gjerne vil mestre ting til fingerspissene første gang hun prøver. (Ellers kan det være det samme.) Skal man liksom måtte øve år ut og år inn for å komme noen vei, hæ? Dessuten er det jo slett ikke sikkert at man blir noen mester samme hvor mye man trener, og lite er vel mer forstemmende og fornedrende enn akkurat det.

Flere ganger i uka på min vei gjennom Slottsparken grubler jeg over dette uttrykket. Her sitter de altså med trekkspillene sine, år ut og år inn, og spiller brokker av den samme sørgmodige melodien - med én finger. Det er nesten ikke til å tro at stakkarene ikke blir bedre når de bruker hele dagen på å øve. OK, så skjønner jeg at verken scenen eller publikum er særlig inspirerende, men at de ikke prøver seg på noe nytt, da! Jommen sa jeg "øvelse gjør mester".

Jeg liker selvfølgelig å innbille meg at jeg, med mitt grunnlag som autodidakt på hammondorgel, raskt ville ha blitt en virtuos på trekkspillet. Det som derimot er ganske sikkert, er at ingen øvelse i alle fall ikke gjør mester, uansett instrument. Dette hindrer meg dog ikke i å delta på gamlekorpsets julekonsert i Lillestrøm kirke 17. desember. (Velkommen!) Hovmod står for fall. Fullt så galt som bildet fra forrige konsert (i april) kan tyde på, blir det heldigvis neppe. Dette var vel omtrent første gang jeg tok i en trombone - og kun til ære for fotografen.

["Practice Makes Perfect": Billie Holiday, 1940]

Washing Machine

Om forrige helg ble litt fuktig, kunne denne raskt ha blitt mye verre: Vaskemaskina skar seg. Heldigvis var den nye mer sympatisk enn vår forrige, som for snart to år siden løste sin tilstoppede tilstand ved å pumpe ut hele vannbeholdningen utover det splitter nye gulvet - iberegnet parketten i gangen. Den nye bare stoppet, full av vann og inngrodde votter, og presenterte feilmeldingen EFO: Översvämnngsskyddet har aktiverats. Hvordan løser man så dette problemet? Instruksen lød urovekkende: Koppla loss produkten från eluttaget och kontakta vår lokala serviceavdelning.

Til alt hell viste det seg at vi høyst sannsynlig kunne løse problemet på egen hånd. Vaskemaskinas kvinnelige hovedbruker følte seg lite høy i hatten da hun under telefonsamtalen med kundeservice måtte stille det avslørende spørsmålet: "Eh, hvor er lofilteret?" Her lå hunden begravet, i form av en halv sandkasse, en vase med lange hår og to rustne BH-spiler som forsvant synkront for ett år siden.

Lense maskina manuelt måtte vi også. Vi visste ikke hvor lofilteret var på den forrige maskina vår heller, og jeg er ganske sikker på at det ble dens bane. Nå blir det nye tider med jevnlig filterkontroll og kanskje til og med aktiv bruk av vaskepose.

["Washing Machine": Sonic Youth, 1995]

I Should Have Known Better

Jeg forventer anerkjennelse for egenhendig å ha innsett det i et kritisk øyeblikk, altså: Dette vil du angre på. Kjenner du følelsen? Hvitvinen er tom, og ja - du har på fornedrende vis løfta selve flaska mot munnen et par ganger for å være helt sikker. (For å redde den siste dråpe av ære må jeg bemerke at Blåmann til dels har vært delaktig i knertinga av nevnte flaske.) I kjøkkenskapet lurer en 5(!)-literskartong med rødvin, av ukjent kvalitet, som Faderen har smuglet inn på et av sine innbringende tokter med danskebåten. Egentlig tenkte man at det måtte være lurt å spare denne kartongen til gjenforeningsfesten for grunnskolen i januar, men det er jo tross alt veldig lenge til, og lørdagskvelden foregir å være ung fremdeles.













Skål - for en tung søndag! Håpet er at det store kaloriinntaket i form av bamsemums vil gjenopprette balansen.

["I Should Have Known Better": Jim Diamond, 1985]

Digging a Hole

Det kommer neppe som julekvelden på kjerringa at jeg for lengst har sprukket:













Nytt av året er det at smellen kom allerede i oktober, midt i den uendelige bursdagskake-bonanzaen. Det i seg selv er kanskje ikke så bekymringsverdig - det urovekkende er dette:













"Ikke en smule igjen", for å sitere de to tanntrollene som i skrivende stund storkoser seg i tanngarden min. Jeg er redd dette blir en lang jul.

["Digging a Hole": Suede, 1997]

Older

Vi feira i uka som endte
familiens frue og jente:
én fem år og stor,
én aldrende mor.
Det var ikke annet å vente.

Det er ingen grunn til å spare
på kruttet, for nå er vi klare
med høye hurra
og spake "ja, ja":
en passe forsinka fanfare.

e

["Older": Band of Horses, 2010]

New Generation

Språklig pedanteri forbindes kanskje først og fremst med den eldre garde. Det er neppe tilfeldig at det er folk à la Finn-Erik Vinje og Per Egil Hegge som vifter ivrigst med språkfanene her til lands. Jeg har alltid følt meg litt gammelmodig når jeg påpeker skrivefeil og er opptatt av korrekt språk, men etter hvert er jeg jo ganske gammel også. Iblant har jeg lurt på om evnen til å henge seg opp i språklige bagateller vil dø ut med vår generasjon.

Selv hos meg har iveren avtatt, og terskelen for å opparbeide oppriktig indignasjon har blitt lavere med åra. Jeg løftet knapt et ortografisk øyenbryn da jeg registrerte at toalettene på jernebanestasjonen var stengt på grunn av reperasjonsarbeider. Det semantiske øyenbrynet, derimot, fløy i været da jeg fikk et glimt innenfor dørene og konstaterte at reperasjon var en i overkant mild omskrivning for en tilstand der alt av inventar inkl. gulv og vegger var fjernet. Kanskje hadde Jernbaneverket tenkt i samme baner, for kort tid etter dukket det opp et nytt skilt:





Jeg var godt fornøyd med et oppdatert budskap som svarte til realitetene, og brydde meg ikke så mye om den sedvanlige særskrivingsfeilen. Likevel ble jeg direkte varm om hjerterota da jeg så at noen hadde kludret på plakaten og påpekt feilen. Den velrettede henstillingen "skriv riktig, da!" er så sin sak, men bruken av uttrykket "LOL" gir grunn til optimisme. Dette må være skrevet av et ungt menneske! Det er simpelthen rørende. Gamlisungdommen lever!

["New Generation": Suede, 1994]

Rubber Band

En gul knapp,
virre virre vapp,
du slapp ...

... taket, og raste utfor kanten?

"Småbarnsmødre strekker seg for langt," leste jeg i et magasin hos tannlegen i dag. Professor Ulla-Britt Lilleås ved Universitetet i Agder uttrykte bekymring for helsa til en hel generasjon av mødre. Man skal være perfekt i alle roller: som mamma, kone, venninne, arbeidstaker og husmor. Hørt det før? For enkelte av oss skorter det litt på flere felter, og jeg er neppe alene om å komme til kort på det sistnevnte.

Følelsen av å være utilstrekkelig selv om man prøver å strekke seg, er en stor kime til frustrasjon. Det er særlig ett fenomen som ved sitt blotte nærvær kan få meg til å synke sammen som en mislykket sufflé: Strikker under beina på yttertøy. Vips, så forsvant knappen, gitt! Oi sann, skulle du ha sett - har strikken røket? Det gjør meg fullstendig avmektig. Jeg er ikke ukjent med å føle meg som en hjelpeløs mor i mange sammenhenger, men ingenting har samme kraft som de frynsete strikkene og bortkomne knappene.

Jeg har en svak erindring om at jeg sydde i nye knapper den første høsten Liv hadde slike klær, men siden har det vært stopp. Det er bare å innrømme det: Jeg mestrer det ikke. Ellers strekker jeg meg så langt jeg kan (jeg har til og med begynt å lese jobbpapirer mens jeg går!), men stilt overfor strikker og knapper er jeg maktesløs. Teknisk sett er det ikke vanskelig - bare noen få sting, men det har blitt uoverkommelig. Som en sjuskenes dronning sender jeg ungene i barnehagen iført strikkeløse bukser og dresser. (Og når jeg først har brutt sammen, kan jeg vel like gjerne tilstå at klærne gjerne er umerkede også.)






Typisk eksemplar av arten: røket, frynsete, møkkete, slitt og presumptivt stjålet, ettersom det er kjøpt brukt og merket med ukjent navn.

["Rubber Band": David Bowie, 1966]

Morning has Broken

Hver morgen oppstår det kaotiske tilstander hjemme, og det er ikke alltid man har hodet med seg. Omtrent klokka åtte i dag tidlig hadde Liv gått ut, mens jeg lette febrilsk etter både det ene og det andre før avgang til barnehagen. Gjentatte ganger kom det utenfra: "Jeg fant et kort under trappa, mamma, jeg fant et kort!" "Ja, ja, jeg har ikke tid til å kikke på det nå," gryntet mor irritert, "jeg er opptatt med å lete etter hjelmen til Ivar!" Et spillkort på avveie kunne ikke interessert meg mindre akkurat da. Engasjementet steg imidlertid en smule da det viste seg å handle om mitt betalingskort - det eneste i sitt slag etter at det andre forsvant under en halvsein bytur i forrige uke.

Siden tok det seg litt opp. For én gangs skyld rakk jeg toget med god margin (hvilket vil si mer enn 30 sekunder). Fornøyd spaserte jeg om bord på Lillehammertoget, og tenkte at denne morgenen tross alt ikke hadde gått så verst. Først idet jeg satte meg godt til rette i setet, slo det meg at det egentlig ikke var noen grunn til at man fortsatt skulle sprade rundt med sykkelhjelm. Og sånn går nu dagan.

["Morning has Broken": trad./Cat Stevens , 1971]

Wrong

Skadefryd er som kjent den eneste sanne fryd. På det feltet er jeg ganske lett å more, så jeg fniste litt i skjegget av denne e-postmeldingen fra Ellos:


















De ville så gjerne rette opp att alle feila fra i går, men akk - noe fikk galt. Selv skriver jeg alltid litt fortere enn jeg tenker, og synes selv at det pleier å gå bra likevel, men det er visst slett ikke alltid. Brått hadde jeg sendt en melding til sjefen min med den konsise overskriften "Forslag til følgenreb". I et panisk forsøk på å rette opp fadesen ble denne mailen fyrt av gårde:






Noen oversikt var det altså aldri snakk om, verken i den ene eller andre betydningen, men en overskrift. Det er visst sant som de sier: Det er en naturlov at det ikke er mulig å påpeke en feil uten å begå en ny. Karma slår tilbake.

["Wrong": Depeche Mode, 2009]

Løp

På søndag løp jeg mitt første halvmaraton. Jeg har til og med bildebevis! Hvor bildet er tatt, aner jeg ikke, men etter ansiktsfargen å dømme har jeg ikke kommet særlig langt. Det ser i alle fall ut til at jeg har det travelt. (For øvrig merket jeg meg at de andre løperne hadde 6-8 bilder å velge mellom, mens av meg fantes bare dette. Jeg er redd det sier en god del om kvaliteten på de andre fotografiene.)

Det er ingen tvil om at jeg har en del å lære før jeg eventuelt forsøker å gjenta den nokså slitsomme bedriften. For å starte med det første: Det kan være lurt å begynne å løpe når massene på startstreken beveger seg framover, i stedet for å banne over at folk sløser bort krefter på oppvarming. Brått kan det nemlig hende at løpet faktisk er i gang, og at man dermed risikerer å miste viktige hundredeler på den endelige snittfarten.

I etterkant kan jeg skilte med imponerende idrettsskader. Bl.a. har jeg fått et nesten 8 cm langt sår på brystet etter pulsbeltet. Videre fikk jeg et artig utslag av elveblest på rumpa forårsaket av gnissing fra vaskelappen i trusa. Utslettet er trekantformet, omtrent som et omvendt skille etter en g-strengbikini. Det som bekymrer meg mest, er likevel kanskje at jeg risikerer å bli gjort arveløs. Mitt faderlige opphav forakter nemlig fysisk aktivitet i en slik grad at han kan være troende til det meste. Sist han så meg jogge, kjørte han ved siden av meg i flere hundre meter og lokket med en hundrelapp hvis jeg hoppet inn i bilen. Jeg er redd dette løpet vil falle ham tungt for brystet.

["Løp": Raga Rockers, 1987]

Endelig fredag

Fredagskveld, fredagskveld, endelig er det fredagskveld.

Jeg er i ferd med å bli bestemor. Det kan høres litt pussig ut tatt i betraktning at eldstebarnet ennå ikke har rundet fem år, men det er helt sant. At jeg er gammel til sinns, er opplest og vedtatt. Det overrasker neppe noen at jeg baker rullekake til morgendagens familieselskap. Det som er litt urovekkende, er at jeg, selv om vi skal ha fire sorter, brått ble hjemsøkt av en frykt for at det skal bli for lite kake. Derfor bakte jeg like gjerne to. Da gjenstår det bare å bruke morgendagen på å beklage overfor samtlige gjester hvor mislykka begge kakene ble.














Merk bestemors sukkerskål i bakgrunnen. Om det virker foryngende at glasset (fra tidlig 90-tall) rommer de sørgelige restene av sommerens vinkartong, vites ikke. "Mors syltetøy" fra Nora, derimot, peker entydig i retning at jeg ennå ikke er utlært. Me har juksa litt.

["Endelig fredag": Rolv Wesenlund, 1993]

Such a Good Boy

Oi, plutselig var det minsanten
blitt fødselsdag på denne kanten!
Han likner sin far
og er en blid kar,
den 3-årige jubilanten.

Gratulerer med dagen, kjære Ivar!



















["Such a Good Boy": Carly Simon, 1983]

No Surprises

Det er enda godt man ikke er moteblogger. Skal man lykkes i den rollen, må man være en trendsetter. Man må våge å overraske, å tenke nytt og dristig og dermed være til inspirasjon for andre. (Det er mulig det også hjelper på populariteten - for noen - å krydre bloggen sin med motebikinibilder i ny og ne.)

"Uforutsigbar" er ikke akkurat det første man forbinder med meg i klesveien. (Ikke i så mange andre veier, heller, når jeg tenker meg om, i alle fall ikke på håret, da jeg i realiteten har hatt samme frisyre siden 1987.) I forrige uke fant jeg en nydelig grønn kjole i Mette Møllers nettbutikk - som vanlig. Etter å ha konkludert med at den i grunnen var en perfekt krysning mellom to kjoler jeg har fra før (jada, grønne og fra samme sjappa), bestemte jeg meg for å slå den fra meg. Denne beslutningen ble tatt med tungt hjerte, for kjolen var veldig meg.

Omkring to timer seinere tikket det inn en tekstmelding fra en kollega som hadde spasert opp Hegdehaugsveien på tur hjem: "Ditt navn på denne Mette Møller-kjolen?" Nevnte jeg at jeg er ganske uforutsigbar, sprelsk og vågal?

["No Surprises": Radiohead, 1997]

Step Into My Office, Baby

Jeg jobber i en organisasjon som håndterer store mengder dokumenter. Da jeg hadde et kontor som også var resepsjon, hendte det rett som det var at jeg fikk klager på manglende orden i sysakene. På denne tida hadde Dagbladet en konkurranse gående i fredagsutgaven der de kåret Norges mest rotete kontor. Omtrent ukentlig var det bud og andre besøkende som skrattet skadefro og ville melde meg på. De sa det i det minste med et smil, om enn ondsinnet. (Og jeg visste hvor hvert eneste dokument var, tenk!) Siden den gang har jeg strammet meg opp betraktelig, og kontoret mitt er ikke lenger av de verste.

Det viser seg imidlertid at det kan knyttes visse ulemper til å sitte i glasshus - jeg har glassvegger på mitt nye kontor. I går ble det avholdt åpen dag på arbeidsplassen vår, noe man visst hadde glemt å informere meg om. Følgelig hadde jeg naturligvis ikke ryddet kontoret før jeg forlot stedet i hui og hast fredag ettermiddag for å hente et halvsykt barn i barnehagen.

Først i morges kom jeg under vær med den åpne dagen, og ble gjort kjent med at kontoret mitt hadde vekket anstøt. Ettersom jeg sykler til jobben innimellom, henger jeg iblant noe treningstøy til tørk. En eldre dame var i går blitt rent bestyrtet ved synet av en lyseblå BH som hang diskret plassert i knehøyde under det ene skrivebordet. Om dette var sagt med et glimt i øyet, måtte det være i form av et lyn ledsaget av en tordenbyge. Hun var oppriktig indignert. (Søndag var det jo også, tenker jeg i etterpåklokskapens lys. Det må ha falt damen tungt for brystet.) Min pinlig berørte mannlige kollega hadde etterpå måttet ile til og kamuflere det groteske synet med et håndkle.

Hvis du skulle komme til å lese dette, sinte dame, skal du vite at jeg ikke ønsker å be deg om unnskylding. Det kan kanskje likevel glede deg at jeg vurderer å innføre en praksis med å brette sammen klærne straks de har tørket.

Ikke bra. Du skal ha ganske godt syn for å henge deg opp i BH-en gjennom to glassvegger 2,3 meter unna. Men det er klart - det hjelper å være langsynt og ha røntgenblikk.



["Step Into My Office, Baby": Belle & Sebastian, 2003]

Leaning Against the Wall

Jeg har fått en ny styrkeøvelse av fysioterapeuten. Siden andre svangerskap, og særlig det siste året, har jeg vært plaget av en mystisk smerte i setepartiet. Blant de mistenkte diagnosene er det navngjetne piriformissyndromet. Dette har sitt navn etter muskelen piriformis, som er latin for "pæreformet" (ja, det er lov å fnise). Den nye øvelsen går ut på å gjøre knebøy mens man praktisk talt holder seg fast i tapeten - eller "koser veggen", som fysioterapeuten uttykte det. Det skulle vel være overflødig å påpeke at dette ser lattervekkende ut, men jeg svelger stoltheten og utfører frimodig galskapen så vel på treningssenteret som på kontoret og hjemme. En parodi fra avkommet er allerede observert, og det er mulig jeg ellers er mistenkt for å være litt alternativ.

Ergrelsen var stor da det fredag ettermiddag viste seg at jeg ubevisst har løftet nærkontakten med veggen opp til et høyere nivå. Huset jeg jobber i er under oppussing utvendig, og den trivelige gulfargen skal nå friskes opp. Man er jo flagredame som slenger om seg med digre, løsthengende vesker og omfangsrike skjørt, og dette kan visst straffe seg - særlig når man i tillegg forsøker å buksere en sykkel gjennom en (åpenbart litt for skinnende) gul port. Interessante flekker som dette dukket brått opp både på favorittskjørt og -jakke, i tillegg til viste røde veske. Det er en trøst at jeg i utgangspunktet er fargerik nok til at en gul klatt fra eller til neppe vekker ytterligere oppsikt. Likner på Danmark gjør den også - skulle du ha sett! Snakk om å møte veggen.



















["Leaning Against the Wall": Kings of Convenience, 2001]

No Brakes

Jeg har jo ganske ny sykkel, men har vært veldig skuffet over min egen fart de siste ukene. På papiret skulle formen være stadig bedre, og da er det nedslående å sette nye bunnrekorder på vei til og fra jobb rett som det er. Med en sterk følelse av evig motvind har lufta gått litt ut av meg. Etter hver sykkeltur (hvilket vil si sjeldnere og sjeldnere) har jeg vært sur og motløs. Jeg har egentlig følt meg pigg, og sågar kjørt forbi noen menn i de lengste oppoverbakkene, men straks blitt innhentet på flatene.

Etter hjemkomsten i går slo det meg at jeg kanskje skulle sjekke om hjulene faktisk gikk uhindret rundt. Den gang ei. Sist jeg sykla fra jobb med bremsene inne, oppdaget jeg det allerede etter 21,5 kilometer - denne gang har jeg kjørt over 100. Hu hei, hvor det går! Dette er åpenbart straffen for å ha vært storsnutet nok til å anskaffe klikkpedaler, sykkelsko og doning med nymotens navbrems. Dagens rose går til den snille mannen på Anton Sport som skrudde og fiksa det på ett minutt - helt gratis.

["No Brakes": Offspring, 1998]

I'm Scared

På min aller første hjemmeside la jeg ut noen bilder fra bryllupet vårt. Ett av disse falt ikke i god jord hos en av de avbildede, som hevdet det var vondt å tenke på at hele verden hadde tilgang til et bilde der han så retardert ut. Vedkommende bryllupsgjest vil sikkert glede seg over nyheten om at karma omsider slår tilbake, 13 år seinere.

I vår deltok et par kollegaer og jeg på Stiftelsestilsynets årlige konferanse i Førde. Jeg trodde dette var et tilbakelagt kapittel som hadde passert uten ubehagelige ettervirkninger, men lattersalvene i korridorene på jobb i går antydet visst noe annet. Arkivaren vår hadde nemlig snublet over tilsynets offisielle bildeserie fra arrangementet, naturligvis publisert på en fullstendig åpen nettside. Som en av kollegaene så treffende uttalte: Dette må vel kunne kalles utskremte medarbeidere! Bak den noe anonyme tittelen "To av deltakarane på Stiftelseskonferansen 2011" skjuler det seg følgende blinkskudd:


















"Nei! Nei! Nåde! Ikke enda et spissfindig juridisk foredrag om forsvarlighetsstandarden i Stiftelsesloven!"

["I'm Scared: Buffy, 2003]

Call Me

Jeg er vel omtrent så langt unna en sprudlende og leken mor man kan komme, ref. forrige blogginnlegg. Hver gang jeg forsøker å agere ellevill (og det er ikke ofte), går det galt. Sist jeg mistet mobilen min, var vi på Hoppeloppeland. Idet jeg krampaktig forsøkte å finne tilbake til min indre småjente i røff omgang med noen enorme, oppblåste baller, må telefonen ha sklidd ut av lomma mi. Den kunne heldigvis enkelt plukkes opp i resepsjonen neste dag.

Denne uka prøvde jeg iherdig å oppmuntre en skrikende Ivar (som er halvannen måned for ung for ballrommet) ved å velte meg lekent oppå ei diger, oppblåsbar marihøne på Ikea. (Gutten tok ikke notis av opptrinnet, men håret mitt ble klemt fast under beinet på en barnestol, og jeg trengte hjelp for å komme meg opp igjen fra min ynkelige posisjon.) Her må åpenbart telefonen ha funnet veien ut av lomma igjen - og borte var den. Jeg ringte og ringte fra Blåmanns mobil, vel vitende om at ingen ville ønske å stjele det seks år gamle vidunderet.

Etter et par timer fikk vi en telefon fra en oppkavet familiefar på vei over Minnesundbrua i retning Lillehammer. Hans lille pode hadde da plutselig blafret med en fremmed telefon fra baksetet. Det var som Blåmann så ondskapsfullt hadde forutsett: Dagens barn måtte være overbevist om at den antikvariske saken var en leketelefon. Blåmann frydet seg nærmest da den forsvant - endelig skulle kona bli tidsmessig utstyrt. Den gang ei: Finneren var en ærlig sjel, posten har overgått seg selv, og jeg er lykkelig gjenforent med gode gamle Sony Ericsson. Nå kan jeg lene meg tilbake i trygg forvissning om at jeg ikke trenger å være krampaktig leken igjen før evetuelle besøk i fornøyelsesparker neste sommer.












Det kom vel knapt som noen overraskelse at jeg ville bli av typen som sier "dette var en dyr telefon i sin tid".

["Call Me": Spagna, 1987]

Tante Sofies sinte vise

Å huffameg, å huffameg, jeg er så sint som fy,
for alt er bare tøys og tull i Kardemomme by.

Det er vanskelig å forklare hvorfor, men ni og en halv time i Dyreparken ble rett og slett mer enn nok. Allerede etter seks timer kjente jeg at jeg var i ferd med å miste humøret, og jeg strevde etter hvert med å holde maska. Dette fremgår med all uønskelig tydelighet av bildet til høyre, der jeg er i ferd med å entre røvernes hus med en noe bister mine. På dette tidspunktet hadde de nylig kidnappet tante Sofie.

Noe seinere, da vi etter ca. 45 minutter i kø var ferdige med den 4 minutter lange trikketuren i Kardemomme by, pekte en liten gutt på meg idet jeg skulle stige av. "Tante Sofie," ropte han høyt og tydelig, til Blåmanns store fryd.

I neste illustrasjon forsøker tante Sofie å overkompensere, og beviser med dette at hun ikke bare er sur, men også gal. Originalen til høyre.

["Tante Sofies sinte vise": Thorbjørn Egner, 1955]

No Me Moleste Mosquito

NSB er ikke alene om å gjøre livet surt for lillestrømlinger om sommeren. I fjor åpenbarte den andre synderen seg i all sin gru allerede tidlig i juni. Denne gangen har den latt vente på seg, i den grad at vi (mot bedre vitende) nesten begynte å håpe. Var ryktene om statusen som mygghøl faktisk overdrevet? Kunne det være så vel at man slapp unna med de to små stikkene fra barnebursdagen på Kjeller?

Den gang ei. Myggen kom seint, men godt, noe lokalavisen ikke har unnlatt å bite seg merke i. En føljetong vil nå pågå hele sommeren med klaging og gode tips. Trøsten får være at man tross alt ikke bor i Fetsund, der følgende avisoverskrift stammer fra:




Jo da, vi visste jo strengt tatt dette da vi flyttet hit. Det er jo ikke annet å vente når både bydelen og barnehagen heter Måsan, og man har observert molte 300 meter fra huset. Det første dusinet med stikk er på plass, hovedsakelig i sedvanlig strategisk kontakt med sandalremmer og skjørtekanter. Nå håper jeg bare noen kan fortelle meg at det ikke finnes mygg i traktene mellom Grimstad og Lillesand.

God sommer!

["No Me Moleste Mosquito": the Doors, 2000]

Wheels

Det tok ikke mange timene fra det sluttet å gå på skinner for NSB før noen begynte å stikke kjepper i hjulene på de resterende fremkomstmidlene. I går hadde jeg vært på Olavsgaard og heiet fram Glenn & co som sykler Nordkapp-Lindesnes (tøffingene!), og etterpå syklet jeg bort til Hellerudsletta og tok meg en joggetur. Den gamle Kilimanjaroen ble låst og lagt pent i grøfta.

Etter kort tid ante det meg at turen ville bringe ulykke. Å bli overfalt av en hissig sverm med bier (ja, det stod selvfølgelig en mann i hvit drakt der og tok lokket av kubene) kan neppe anses som noe lykketegn. De små beistene været straks svett dames blod, og ca. et dusin av dem greide å infiltrere fletta mi. Jeg utstøtte uverdige, urkvinnelige hyl i minst en kilometer før jeg hadde kvittet meg med dem og kunne løpe videre med grasiøst utslått hår.

Da jeg kom tilbake til sykkelen, var den søkk borte, gitt. Hva gir dere meg? 15 år gammel, velbrukt og kjær ble den åpenbart funnet attraktiv av noen som så sitt snitt til å dra inn et par skitne hundringser på det lyssky bruktmarkedet. Der stod jeg 6 km hjemmefra, ferdigjogget, utstyrt med kr 20 og en mobiltelefon som overhodet ikke gjorde nytta si, da ingen kunne hente meg. Jeg spurta som en gal til Olavsgaard, rakk med et nødskrik bussen, og fikk tigget meg til å reise hjem for 20 kroner.

Et par timer seinere ringte Blåmann, som var på hyttetur med ungene. Etter ca. 300 meters kjøring på hjemveien hadde de - tada! - punktert. Reservehjulet var på størrelse med et slankt mopeddekk, men brakte dem heldigvis trygt hjem. Hva som blir det neste, tør jeg knapt tenke på.

Allerede samme kveld fikk min gode, gamle, røde venn en erstatter. På Finn fantes det nemlig en nesten identisk modell til kr 500, uten andre synlige lyter enn en rusten girknott, fillete bakdekk og nedsunken dynamo. Og det beste av alt: Den befant seg i Lillestrøm! Med andre ord er jeg allerede tilbake på hjulene - så lenge det varer før det bakre eksploderer.

["Wheels": Foo Fighters, 2009]

Wrapped up in Books

Man har vært på konferanse i Paris. Selv om dette var en jobbtur, benyttet jeg tiden godt og fikk raskt svidd av noen kroner. Allerede før jeg kom inn i avdelingen for avreise utland, var nemlig shoppingen i full gang. Tre bøker var sikret. Ettersom de alle var tynne og hadde stor skrift, kan det trygt sies at de ga lite valuta for pengene. Loes verk, for eksempel, var utlest i god tid før vi kom inn i fransk luftrom. Det var likevel ikke den som utmerket seg klarest; den lille oransje lefsa kostet faktisk hele 450 kroner. Ja, du leser riktig: Nødpass. Ved ankomst Gardermoen ble det nemlig meget snart klart at den aller første butikken jeg kunne boltre meg i, var denne:

Noen hadde rett og slett glemt passet hjemme - snakk om amatør! Den hyggelig politidamen mente i grunnen at det ville gå bra uten pass, takket være Schengen-avtalen. Hvis jeg var av den urolige typen som ville gå og bekymre meg over dette, kunne det imidlertid være en god investering med et nødpass. Noen følte seg truffet av denne formuleringen, og slo til.

Den trange starten var dog ikke til hinder for videre utskeielser på fransk jord, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

["Wrapped ut in Books": Belle & Sebastian, 2003]

Right Track Wrong Train

Det tok ett år og fem måneder med togpendling før det uunngåelige skjedde: Blåmann gikk på feil tog. Han skulle hente de små i barnehagen, men brått var han på vei mot Svergie, eller i alle fall mot Ski. Ettersom barnas mor var i full gang med å gjøre livet surt for seg sjøl på tredemølle og følgelig ikke hørte telefonen, måtte bestemor rykke ut.

Trøsten får være at tabben ikke kommer til å gjenta seg med det første. Fra og med førstkommende helg blir det ikke lenger anledning til å stige på noe tog, verken det gale eller det rette. I seks samfulle uker må vi finne andre alternativer. Ja, dere kan le nå, alle dere som hoverte over at vi flyttet ut av byen og satte i gang det høyrisikoprosjektet det var å gjøre seg avhengig av NSB.

["Right Track Wrong Train": Cyndi Lauper, 1983]

Problemer innad i Høyre

Her i småbyen lever vi et spennende liv hva angår utbudet av butikker og spisesteder. Tomme lokaler dukker opp uavlatelig, og hva som etter hvert vil fylle dem, er temmelig uforutsigbart. Jeg hadde forhåpninger om at den lille kokosbollekafeen i Storgata, som også kunne lokke med nydelige smoothies, skulle få en verdig arvtaker.

Slik gikk det ikke. I motsetning til en påfallende høy andel av mine nærmeste venninner har jeg ingen bakgrunn som sint SV-er. Tvert imot leflet jeg vel i min ungdom med lett konservative sympatier, for å være brutalt ærlig. Det forhindrer ikke at jeg nærmest så rødt da den fordums kokoskafeen ble hjemsøkt av en blå bølge. Høyre har malt sjappa lyseblå, og vil bruke den som valgkamplokale! Ergrelsen avtok ikke da jeg fant en rekke identiske flygeblader i postkassa - fra selvsamme parti. Til den håpefulle opposisjonen er det bare én ting å si: Budskapet blir ikke nødvendigvis lettere å svelge om man presenterer det ni ganger.



















Så glanset at det nesten unndrar seg fotografering: Høyre-flygebladene representert ved ett av dem. Ironisk nok har Blåmann destruert resten av grunnlaget for dagens illustrasjon.

["Problemer innad i Høyre": Black Debbath, 1999]

Little Green

I serien "Selvportretter" bringer vi i dag en kuriositet fra luftrommet mellom Gardermoen og Førde. Om flyselskapene har sluttet å servere enhver form for mat til sine passasjerer, slår de i det minste til med godteri, viser det seg. Jeg ble varm om hjerterota ved synet av den ørlille sjokoladeflisa, som naturligvis ikke ble gammel i min varetekt.

Papiret tok jeg imidlertid vare på, da det var noe rørende gjenkjennelig ved det: Liten og søt, altså, og selvfølgelig kledt i grønt. Og firkantet og flat, både i kraft av sin tomhet og oppholdet nederst i sekken (under vekten av papirene fra Stiftelsestilsynet). Når nevnte konferansemateriale endog hadde gjort den lille grønne en smule krøllete og frynsete i kantene, skulle bildet være komplett. Om ikke et hjerte av gull, synes jeg i alle fall å skimte en silver lining.

["Little Green": Joni Mitchell, 1971 - fra plata Blue, faktisk]

Blowin' in the Wind

Første tur til jobb med den nye sykkelen er nå overstått. Selv om fremkomstmiddelet var nytt og flott, endte det med noe bortimot bunnrekord i denne retningen. Hrmf. (Den gangen jeg syklet med bremsene inne, var jeg på vei hjemover.) Idet jeg hadde karret meg opp på Gjelleråstoppen og skulle ta fast på kosestrekket, ble jeg nærmest blåst av banen. Det var kanskje én av de 25 kilometerne i dag som kom noenlunde gratis. Ellers måtte jeg trå på som en gal for å presse meg opp i 20 km/t i slake nedoverbakker der det ellers går så det suser. Pokkers motvind! Hva er dette, egentlig - Vestlandet?

Det som holdt meg oppe, var tanken på at det blir bedre på hjemveien, ettersom jeg da vil få medvind. Problemet er bare at jeg ikke skal sykle hjem i dag; det planlegger jeg å gjøre fredag ettermiddag. Og hva skal så skje innen den tid, ifølge yr? Nå har vi hatt kraftig motvind i minst tre uker, toppet med noe som nærmest må kalles høststorm for et par dager siden. På fredag, derimot, skal vinden snu. Det burde da virkelig ikke være lov? Jeg får trøste meg med at det er utsikter til et opphold i regnet akkurat fredag ettermiddag (skjønt jeg tror det ikke før jeg ser det). Om ikke annet forventer jeg i det minste å bli sprek av dette.



















["Blowin' in the Wind": Bob Dylan, 1963] (Gratulerer med gårsdagen, Robert!)

Soul to Squeeze

Du vet det er mandag kveld og festen ugjenkallelig er over når du prøver å skeie ut bittelitt og remuladetuben svarer med å vrenge sjela si utover roastbiffen, brødskiva, fjøla, benkeplata og smørpakka. Dette tar jeg selvfølgelig til inntekt for noe jeg alltid har visst: Sylteagurk er roten til alt ondt.














["Soul to Squeeze": Red Hot Chilipeppers, 1991]

Silver Lining

Som de kaotiske foreldrene vi er, sprang vi oppkavet omkring ved midnatt i går og lette etter flaggene til dagens 17. mai-feiring i barnehagen. Jakten ga ikke resultater, og følgelig troppet mor opp på Meny tre minutter etter åpningstid i morges. Det var det flagg, hipp hurra! Jeg spanderte også på de små en liten flaggprydet trompet hvert. Først etterpå oppdaget jeg at det var noe som ikke stemte.

Merkelappen til Fest Plassen er den reneste "finn 5 feil"-oppgave, men jeg skal raust la både manglende mellomrom etter tallene og grelle særskrivningsfeil hvile her. For selve produktets vedkommende er det nemlig linje nummer 2 som er mest graverende: "I sølv," står det faktisk. Nå venter jeg selvsagt ikke at en trompet til 15 kroner skal være meislet ut i rent sølv, men man stusser jo litt over at den snarere ser ut til å være av purt gull.

Hvis denne innretningen skulle kunne påberope seg noen silver lining, måtte det være det faktum at stakkars minstemann ikke greier å få lyd i den.

God nasjonaldag! Vi blåser også en liten fanfare til ære for lille kusine Hanna, som ble født i natt. Velkommen til verden!

["Silver Lining": Popium, 2002]

Now My Feet Won't Touch the Ground

Jeg har fått meg ny sykkel! Dristig nok fikk jeg påmontert kombipedaler, og jeg har for første gang i livet kjøpt sykkelsko. I flere år har jeg tenkt tanken, men vært for redd for å tryne. Alle gjør det jo (sier de som har gjort det). Jeg er ei skikkelig pyse som hater sår, blåmerker og forandringer i huden. Likevel våger jeg altså å prøve. Den første lille testrunden gikk fint - jeg svingte elegant inn på gårsdplassen og plantet beina trygt i bakken. Vel ute på den andre prøveturen ble jeg faktisk hjemsøkt av dumdristige tanker som "tenk om jeg er en av de få som aldri glemmer at jeg sitter fast! Tenk om jeg aldri tryner!"

To minutter seinere skled jeg elegant bortover asfalten med beina limt fast i pedalene og resten av legemet i fritt fall. Ettersom skadene påført av den nye doningen startet allere før jeg hadde fått meg sykkelsko, er jeg etter den første uka innehaver av to digre, pussig utformede blåmerker på leggene samt skrubbsår på ankel, arm og albue. Dette går så det suser! I dag har jeg tatt mine forholdsregler, i blind (skjønt ikke ubegrunnet) tiltro til at min skriftlige kompetanse suverent overtreffer den praktiske. På mandag skal skiltet lamineres!



















Typisk note to self.

["Now My Feet Won't Touch the Ground": Coldplay, 2009]

The Sweet Escape

Omtrent én gang i året later jeg som om jeg ikke har barn som kommer til å vekke meg ved morgengry dagen derpå. Da er jeg på fest eller liknende, drikker kanskje ett glass vin mer enn jeg burde og kommer altfor seint i seng. Jeg kjenner meg ung og fullstendig uansvarlig. I går var en slik kveld, og klokka nærmet seg tre da jeg omsider krøp til køys. Ettersom de vannkoppinfiserte barna hadde sovet helt til 9 dagen før, trodde jeg vel faktisk på et vis at jeg skulle komme unna med denne dumdristige oppførselen.

Minstemann Ivar er nå drøyt to og et halvt år gammel. Han har utmerket seg ved å trenge forholdsvis lite søvn, men har vært så vennlig å holde seg i sprinkelsenga si og dermed vært under en viss kontroll. Av de 960 nettene han har hatt mulighet for å lære seg kunsten å klatre ut av senga, falt selvfølgelig valget på denne. Én time etter at en halvfull mor var stedt til hvile i natt, fikk hun selskap i senga av en glad liten gutt som ville lese bok. Først etter to og en halv times hektisk aktivitet fant han det for godt å sovne igjen. Jeg burde skjønt at mitt hjelpeløse fluktforsøk kom til å straffe seg.















Rekonstruksjon: En prikkete kjeltring iført stripete fangedrakt demonstrerer sine utbryterkunster.

["The Sweet Escape": Gwen Stefani feat. Akon, 2006]

She's Lost Control (Again)

(Jo, jeg har brukt denne sangen før, men tittelen kunne bare ikke passet bedre, så jeg gjør et unntak.) She's lost control, altså, bokstavelig talt. En optimist ville kanskje si at det er slankende på sitt vis, men det kan likevel ikke anbefales å helle varm kakao i tastaturet. Lenge trodde jeg at lykken stod den kjekke bi nok en gang. Den kvelden Blåmann helte et glass søt hvitvin ned i selvsamme laptop da den var en uke gammel, endte det nesten med skilsmisse, men gemyttene roet seg da funksjonaliteten viste seg å være upåvirket og alkoholstanken utrolig nok fordunstet.

Da jeg skulle logge meg på igjen i ettermiddag, for første gang etter gårsdagens beklagelige uhell, viste det seg altså at jeg hadde mistet kontrollen. Og shiften også - jeg kom rett og slett ikke til påloggingsvinduet en gang. Min første tanke var å gripe til velkjente gloser som "uflaks" og "urettferdig", men jeg innrømmer innerst inne at det var uforholdsmessig heldig at den klisne kakaoen skulle lamme akkurat de to tastene som det faktisk er to av. Men hva pokker gjør jeg nå?












Kanskje måtte det gå slik? Når tittelen er resirkulert, kan vel illustrasjonsbildet være det også. denne maskina har åpenbart vært i nærkontakt med søtsaker før, så dette var neppe tilfeldig.

["She's Lost Control": Joy Division, 1980]

If I Get Locked Up

Sykkelsesongen er i gang igjen, og det vil neppe bli vanskelig å fylle bloggen med mer eller mindre pinlige fortredeligheter i år heller. Før påske lånte Blåmann sykkelen min - og stakk av med nøkkelen, skulle det vise seg da jeg kom hjem fra ferie noen timer før de andre. Etter å ha forsert mannens kodelås hadde jeg likevel utsikter til en fin kveldstur til Plantasjen, da han hadde vært vennlig nok til ikke å bruke den fastmonterte låsen.

Det var en nydelig kveld og en fin tur. Hele veien minnet jeg meg selv om at jeg måtte huske å ikke låse sykkelen, nøkkellens som jeg var. 15 år gamle sykler med barnesete skulle uansett være lite attraktive for tyver, tenkte jeg fortrøstningsfullt. Idet jeg parkerte foran Plantasjen, greide jeg å miste taket i de gode forsettene akkurat lenge nok til at jeg rakk å se meg selv utenfra idet jeg - på autopilot - elegant trådte av sykkelen og vred om låsen. Hipp hurra! Jeg innså at dette var galt allerede før bevegelsen var fullført, men greide likevel ikke å stoppe. Ikke hadde jeg busspenger, og langt mindre telefon.

Kort tid seinere hadde jeg i det minste tre buketter med tulipaner til kr 99 - det er da noe. Ettersom jeg også har nær slekt nær Plantasjen, og mann og barn var på vei hjemover, kunne jeg til alt hell trille hjemover kun en time forsinka. Jeg kan også trøste meg med at sykkelen som følge av sin forsvarlig låste tilstand ikke ble stjålet. Det ble nemlig min fire år gamle offroader i høst, så nå er jeg på utkikk etter en ny tohjuling å begå tabber med.

["If I Get Locked Up": Eminem, 1999]

Walking Barefoot

I dag skal det handle om tær. Føtter er generelt lite attraktivt, og tærne er naturligvis verst. I ungdomsskoletida satte vi iblant opp lister over egenskaper som ikke var ønskelige hos det motsatte kjønn. At den utkårede ikke skulle gå i Jesus-sandaler var blant mine fremste krav, i tillegg til at han ikke måtte gå i Mazda-genser. Her skulle jeg komme til å svelge kameler. Ikke bare har jeg selv løpt rundt i Toyota-refleksvest i 20 år. Da vi møttes, var faktisk Blåmann innehaver av et par velbrukte, åpne, myke kreasjoner fra Ecco - i brunt. Som min forlover påpekte i bryllupstalen, følte hun seg trygg på at forholdet ville vare når vi nå stod her på tross av Jesus-sandalene.

Snart nærmer det seg den sesongen da mange liker å lufte og vifte med nevnte kroppsdeler. Som en oppladning til sandalsesongen har jeg i dag plassert undersåttene mine på en glassplate for å få dem grundig gransket av en kjekk ung mann. Åstedet var G-Sport, og målet var å finne egnede løpesko på salg. Først etterpå slo det meg at føttene mine, i tillegg til å være klamme etter en dag på kontoret, er utsmykket med alt som er å få av uhumskheter. Slarkete, lett innfalne ankler er kanskje ikke så visuelt skjemmende, og ikke nødvendigvis tverrplattfot heller. Da er det verre med ilker, blodblemmer, deformerte lilletånegler, hard hud, skinnslintrer, liktorner og tilløp til inngrodde tånegler. Stakkars mann - for en jobb! Toåringen sier intuitivt æsj når han ser beina mine.

Heldigvis fant jeg egnede sko å kamuflere elendigheten i. Klok av fjorårets rosa og hvite skade greide jeg i år å finne løpesko i den velsignet diskrete fargen svart, så jeg er godt fornøyd. Selv om det var salg, håper jeg nå å ha sørget for at jeg ikke har råd til nye sandaler. At det finnes mange stygge sko, kan man konstatere med et halvt øye straks man begynner å kikke. Sandalene på sin side står for det reneste skrekkabinett, selv i butikker som vanligvis har mye fint.


For å gjøre overgangen fra vinter til sommer så myk som mulig, kunne det kanskje være en idé å lufte ømme tær og hardhudede hæler i skolettene?


Disse har ett forsonlig trekk: De viser ikke tærne. Hvis man ikke har råd til å kjøpe heldekkende sko, kan det kanskje være aktuelt å spandere et par tusen på dette paret?


For de mykere blant av oss kunne det kanskje friste med et par deilige tøfler? Med glidelås!






Disse må jo bare hete "break a leg". Kjekt å ha sko og bandasje i ett hvis man faller ned fra sin høye hest!



["Walking Barefoot": Ash, 2001]

Noise

I morgen kveld skal jeg delta i NM for korps i Trondheim. En kunne lett forledes til å tro at dette innlegget var seks dager forsinket, men den gang ei. Hvis noen nå vil innvende at jeg da vitterlig sluttet å spille fløyte for 13 år siden, har de helt rett. Da skolekorpset fylte 50 år i høst, ble det stablet på beina et jubileumskorps, og i den forbindelse spilte jeg hele to ganger inkl. konserten. Det foreligger også bildebevis:



Når vi nå stiller i NM, kan jeg pinlig nok ikke prale med noen mer imponerende øvingsbakgrunn. Det verste er antakelig at jeg ikke er alene. Som det fremgår av bildet, sitter jeg dessverre ytterst på rekka, med fare for at mine spede toner blir hørt av publikum. Jeg priser meg lykkelig for at fløyta vender mot høyre og ikke ut mot salen. (Min arme nabo på fløyterekka deler neppe denne oppfatningen.) Ønsk meg lykke til - brekk en klaff eller noe sånt! Det ville neppe svekke det musikalske resultatet.

["Noise": the Kinks, 1982]

Armageddon Days (are here again)

Noen dager vil det seg bare ikke. Dagen startet med at internettilkoblingen på jobb ikke virket. Krise! Min kollega løftet av røret for å ringe IT-konsulenten, men der var det tyst, gitt. Telefonen var død. En (mobil)henvendelse til Telenor avdekket at selskapet ved en lei inkurie hadde gravd over en kabel i Inkognitogaten. De arbeidet med saken, og håpet å finne en løsning etter 15.30 en gang. De mest pessimistiske i første etasje valgte da å reise hjem fra kontoret. Den som hadde vært så klok!

Kontakten med omverdenen ble merkelig nok raskt gjenopprettet, men da var det andre deler av infrastrukturen som fant det betimelig å bryte sammen: full stans hos NSB fra klokka 11.58. Jeg hadde eplekjekke planer om å jogge fra Lillestrøm stasjon på vei hjem, og iførte meg optimistisk treningsantrekk. Joggeskoene kom godt med i skytteltrafikken mellom T-bane, den utopiske "buss for tog" og de lysegrønne bussene. Blåmann, som befant seg i et stillestående somletog på Bryn, rakk ikke barnehagen, så bestemor måtte rykke ut. Selv var jeg forholdsvis heldig og slapp unna med 65 minutter på rute 401 gjennom de fleste avkroker av Groruddalen og Øvre Romerike.

Hvordan kan det så passe å runde av en slik dag der det meste har brutt sammen? Sammenbrudd avler åpenbart sammenbrudd. Plutselig syntes det som en god idé å ta en aldri så liten Cooper-test, aldeles frivillig. Man løper i 12 minutter til man kjenner blodsmaken i munnen - sist utført under tvang i 1992. Den misantropiske gymlæreren ville ikke ha trodd sine egne øyne hvis hun hadde observert meg på de mørklagte, smått isbelagte gangveiene i kveld. Jeg overlevde, og kan være noenlunde bekjent av resultatet (som befinner seg i øvre halvdel av kategorien "God" her. Jeg har tapt meg 50 meter på 19 år.) Nå i etterkant kjenner jeg tilløp til lammelser i beina, særlig når jeg går i trapper. "Har'e spredd seg, nå," som Faderen ville ha sagt.

["Armageddon Days (are here again)": The The, 1989]

If I Fell

Skremt og motløs innså hun at det hadde gått for langt. Atter en gang var det helt ute av kontroll. Snart kom det til å rase utfor igjen. Kanskje ville det bære helt ned i kjellertrappa, og det var ingenting hun kunne gjøre for å stoppe det.

["If I Fell": the Beatles, 1964]

Papaya Coconut

Kloke folk sier at hvis noe virker for godt til å være sant, er det som regel nettopp det. Lengre tids forskning i butikkenes sortiment av godter og ting som utgir seg for å være godter, tyder på at den tilsvarende konklusjonen for søtsakenes vedkommende kan utformes i følgende læresetning: Hvis noe i kraft av sitt navn virker for dumt til å være godt, er det ofte nettopp det. OK, da, så smaker ikke riskremavleggeren Risifrutti så aller verst trass i det oppsiktsvekkende fjollete produktnavnet. Det får være unntaket som bekrefter regelen.

På jobben abonnerer vi på frukt, og det kommer en kurv på døra ukentlig. Ofte legger de ved noen andre lekkerbiskener også, så som tørkede aprikoser og nøtter. (Alt skal jo være sunt, naturligvis.) I nøden spiser fanden fluer, så vi er ikke vonde å be. I det siste har det imidlertid dukket opp et produkt som i påfallende grad har fått ligge urørt i skålene. Det var småbiter av tørket frukt, såpass kunne vi se, men hva var de hvite terningene? Blomkål? Tørket fetaost? En smaksprøve påviste at det er snakk om blokker av kokos. Blæ. I dag fikk jeg for første gang se emballasjen til denne herligheten. Vel, jeg ble ikke overrasket.

Coco Loco, faktisk. Hva gir du meg? De kunne like gjerne kalt det Klin kokos, så hadde i det minste språkrøkterne blitt salige (skjønt det merkenavnet er vel oppbrukt av kokosbollebransjen for lengst). Mistanken om at det er lurt å styre unna alt som har "tropisk" i navnet, ble også styrket. Det er i alle fall rørende å kunne konstatere at også de sunne "godtespiserne" blant oss nå har fått sin ekvivalent til den avskyelige Cocos-biten i twistposen. Gratulerer!

["Papaya Coconut": Kikki Danielsson, 1986]

My Girl

Det tar litt tid før det går opp for oss aldrende foreldre at barna har sitt eget liv og kan mye mer enn vi tror. Da Liv var ett år og begynte i barnehagen, påstod jeg lenge at hun aldri hadde smakt pølser. Pøsj, neida, det ante hun ikke hva var engang, hevdet jeg helt til de en vakker dag sendte med et knippe bilder hjem fra barnehagen.

Nå er hun 4 år, og mange av hennes jevnaldrende med mer datainteresserte foreldre er jo for lengst eksperter på DS og PC-spill av ymse slag. Dette har ikke våre barn begrep om, selvfølgelig. De vet knapt opp og ned på en PC, og tanken på at de skulle kunne håndtere ei mus er jo rent komisk. Så feil kan man ta! Brått var hun omtrent like avhengig av spillene på NRK Super som jeg må innrømme å ha vært i de mest intense minesveiper-dagene på 90-tallet. Det er ikke lenger noen tvil om hvem i denne familien som først kommer til å ta i bruk iPad-en som ligger trygt forvart i skuffen. Så gjenstår det bare å håpe at hun ikke arver bestefars tilbøyelighet til musearm.













["My Girl": the Temptations, 1964]

Twist and Shout

De færreste vil nok påstå at Blåmann og jeg er særlig like. Dette forholdet er definitivt ikke tuftet på en symbiose med sammenfallende smak og preferanser i ett og alt, verken i matveien eller for øvrig. Mens han gjerne gasser seg med oliven og skumle oster (det vil si alt fra Jarlsberg og oppover), foretrekker jeg det søte. Han kan nok styre sin begeistring for helsyntetiske tutti frutti-produkter, men det kan dessverre ikke jeg.

Det er sørgelig at jeg ikke greier å opparbeide noen som helst begeistring over at jeg nå har funnet et vesentlig fellestrekk. Tvert imot kjenner jeg en trang til å brøle. Her sitter jeg syk og svak med høy feber, og kjenner følgelig et stort behov for sjokolade. Vent, fikk vi ikke en pose Twist for et par uker siden? Ivrig går jeg bort til skapet og tømmer ut alle de gjenværende bitene på jakt etter godsaker, men hva finner jeg? Ikke en spiselig smule igjen, bare skrot. Cocos! Om det er én ting man gjerne vil slippe å ha felles med ektefellen, må det vel være favorittbitene i Twist-posen. Hrmf.



















["Twist and Shout": the Beatles, 1963]

Blackout

En ny ydmykende runde i prøverommet på Carlings resulterte kun i at jeg gikk hen og trøstekjøpte en altfor dyr, rød kjole fra Mette Møller. Deretter dukket jeg inn i mitt eget klesskap og fant ei smal, svart olabukse innkjøpt på Cubus i fjor sommer til kr 199. Den hadde det åpenbare fortrinn at jeg faktisk fikk den over endepartiet og helt opp mot navlen. Buksa var imidlertid for lang (selvfølgelig), så jeg tok turen til en lokal skreddergeskjeft for å få den oppmålt og lagt opp. Å, så rocka og ungdommelig man skulle bli nå! Nesten som i de glade studentdager på 90-tallet!

Mannen i butikken var vennligheten selv, og kommenterte høflig mens han satte nåler i beina at dette var ei fin bukse. "Den er bare litt trang," sa jeg, fortsatt rød i toppen etter kampen i prøverommet. Han trøstet meg med at det var moderne. Da jeg skulle skifte tilbake til kjole bak prøveromsgardinene, tok det sin tid. Selv det å få buksa av viste seg å være en stri tørn. "Det ta tid å kle av, ja," hørte jeg fra skredderen, etterfulgt av et fnis. "Det bli enda verre når full, hi-hi!" Hva i alle dager hadde skjedd med Vennligheten selv? Skulle jeg tolke det som en kompliment, i den retning at han trodde jeg var en ung student som førte et utsvevende liv på byen med fyll og fanteri?

Kanskje mannen hadde overnaturlige evner? Det er mulig han kunne se at jeg var en søvndeprivert 37-årig småbarnsmor som få dager tidligere, under et hyggelig og noe fuktig kveldsbesøk av naboene, bare skulle legge seg nedpå i to minutter og så ble gjenfunnet av ektemannen en time seinere - sovende på senga i fulle klær.

["Blackout": Muse, 2003]

Speed of Sound

Her en kveld ble vi hjemsøkt av en merkelig durelyd ute fra gata. Det kunne høres ut som en bil på tomgang, men ettersom støyen vedvarte i flere timer, måtte forsøket på å holde naboens nedsnødde Skoda ansvarlig til slutt parkeres. Hva var dette? Kunne det være en varmepumpe som løp løpsk? En snøfreser? Kanskje det var noe muffens utenfor den katolske kirken, en maskin som er ukjent for hedninger? Irritasjonen tiltok etter hvert som det nærmet seg leggetid. Var det noen instans man kunne ringe og klage til? Duringa var et stort mysterium. Hadde det ikke vært for at Blåmann også hørte det, ville jeg ha begynt å frykte at det hele utspilte seg i mitt eget hode, som en slags øresus.

Det ble til slutt mannen som løste gåten, da han gikk ut og fant en velkjent innretning fra John Deere i full dur under trappa:

Dette var bare begynnelsen på ukas underlige lyder, skulle det vise seg. Da jeg gikk til toget i går, oppdaget jeg at det kom en liten kneppelyd fra ganen min hver gang jeg satte en fot i bakken. Hvis noen nå tror det hadde klikka for meg, er det ikke langt fra sannheten. Klikk, sa det. Klikk, klikk. Det var nesten som om noe lå og skranglet der inne - uttrykket "en skrue løs" ligger snublende nær. Hva hadde jeg gjort som kunne forårsake dette? Dagen før hadde jeg løpt på tredemølle, gjort armøvelser med tyngre manualer enn vanlig, gått med høyhælte støvletter og drukket tre glass rødvin (på en onsdag!). Det er ikke fritt for at kjeften fikk kjørt seg litt også, under venninnekvelden på byen. Hadde jeg overanstrengt den kroppsdelen som (ifølge gårsdagens googling) bærer navnet ganetaket eller palatum molle? Leksikonartikkelen har følgende urovekkende konklusjon: "Ganeseilet medvirker også ved tale."

Jeg fant aldri ut av det, og i dag er lyden gudskjelov forstummet igjen. I grunnen er jeg lettet over at dette mysteriet ikke hadde noen tilsvarende mekanisk forklaring som det første uvesenet; det skulle tatt seg ut. Litt urolig er jeg nok allikevel, for det var ganske sprøtt. Knepp, sa det inni hodet hver gang jeg satte mine (bom)ullsforede støvletter på det knirkende, lumske underlaget av snø og is. Knepp, knepp. Knäpp?

["Speed of Sound": Coldplay, 2005]

These Boots are Made for Walkin'

Det er en kjent sak at vi bor i et kuldehøl, og da må man være godt skodd. Etter å ha slitt på de gamle støvlettene for sjette sesong på rad har gjerriglusa nå investert i nye vinterstøvler. Jeg har fulgt med på markedet i hele vinter uten å slå til. Det har sittet for langt inne å investere borti to tusenlapper i sko som sikkert er både varme og praktiske, men sørgelig blottet for estetisk appell.

Først på nyåret da butikkene skiltet med salg (eller sale, som det heter nå), begynte det å bli interessant. Jeg fant fram til et par jeg hadde kikket på før, og spurte damen i butikken om dette var blant de varmeste skoene de hadde. Tja, sa hun - foret var jo syntetisk, så hun var litt usikker. Syntetisk? Da var det jo snålt at det stod noe annet på merkelappen. Virkelig pussig viste det seg ved nærmere ettersyn å være:













Dette må vel være et klassisk eksempel på ullent oversetterarbeid? Tenk å få i oppdrag å oversette et eneste lite ord fra engelsk til tysk, og så går det så grunnleggende galt! Her hadde fabrikken vært bedre tjent med å bruke Google Translate. På baksiden av lappen fremgår det for øvrig at det var ytterligere et ord som skulle oversettes, nemlig "lining". Det skulle til gjengjeld stå på seks språk. Kanskje skal "foer" forestille den norske oversettelsen - dansk eller svensk er det i alle fall ikke (hvis en skal tro nevnte oversettertjeneste).

Det er stadig uvisst hvorvidt foret består av ull (fra sorte får?), bomull, noe midt imellom eller noe helt annet, men støvlettene virker i alle fall varme, det skal de ha. Om fenomenet gnagsår grunnet for store sko var nokså ukjent for meg fra før, later det til at jeg får rikelig med anledning til å kjenne det på kroppen i tida som kommer. På salg må man jo ta det som byr seg.

["These Boots are Made for Walkin'": Nancy Sinatra, 1966]