Ring Ring

Det ligger en vidunderlig frihet i å vinke farvel om morgenen og installere seg alene på bussen med ei god bok (de dagene jeg ikke sykler, vel å merke, og når bussen er i rute). Jeg hører til den sære typen kollektivreisende som helst vil sitte i fred og lese. All den tid man sjelden er alene på en buss i rushtiden, er det dog ikke til å unngå at man iblant blir distrahert. Kraftig distrahert, til og med, på grensen til det altererte. Ifølge mannen er min irritasjon over høylytte, fnisende tenåringsgjenger å betrakte som nok et symptom på min langt fremskredne mentale alder. Ingen kan imidlertid nekte for at jeg hadde grunn til å bli oppskaket da jeg tok buss til jobben i morges.

Mye kan sies om uvøren mobilbruk på offentlig sted, men dette tok kaka. Foran meg satt en alminnelig utseende mann i 43-årsalderen og tjatret i mobilen, åpenbart med kona eller noe tilsvarende. Det var en kjedelig, hverdagslig samtale som knapt var verd å lytte til – hadde det bare ikke vært for at man var nødt. Brått tok samtalen en ny retning, og jeg spisset instinktivt ører. Fra ”da kjøper jeg middag, og så ses vi klokka fem”, skar mannen ut i det reneste kliss. ”Puss-puss, jeg elsker deg også, pus,” kom det med sånn nusselig stemme som man bruker for å gi komplimenter til babyer. Oi oi, tenkte jeg skamfull på seteraden bak, nå må han da i det minste ha vett på å senke lydnivået! Men nei, han fortsatte aldeles uanfektet med et ”sove godt, da, puss-puss” og rundet av med et rungende ”puss-puss, natti-natti”. Jeg rødmet fra hake til isse, og trakk et lettelsens sukk da mannen steg av på Carl Berner.

[”Ring Ring”: ABBA, 1973]