lørdag 31. januar 2009

As Good As New

Nå er jeg er redd jeg har fått en liten dråpe blod på tann. Etter at kjolen til Liv ble ferdig, reiste jeg ned til Grønland og betalte i dyre dommer for ullstoff til nye prosjekter. På toppen av lengre tids babyrelatert søvnunderskudd har jeg siden begynt å ligge våken om nettene og tenke på farger, snitt og krøll i undertråden. Folk har begynt å mobbe meg med at jeg er stoffavhengig, og kanskje er jeg faktisk i faresonen.

Jeg lover at dette ikke skal utarte til en håndarbeidsblogg – Gud forby! (Det at jeg ser meg nødt til å skrive en slik setning, er i seg selv både sjokkerende og urovekkende.) La meg likevel dele en liten sak til før jeg eventuelt oppretter en egen underavdeling av bloggen. Jeg har begynt på en ny kjole, og var litt misfornøyd med lillafargen på blomsterdekorasjonen. Den skulle vært noen hakk mer rosa. Selvfølgelig er jeg for utålmodig og gjerrig til å vente til mandag og sløse bort mer penger i en stoffbutikk, så jeg prøvde en annen utvei.

Turen gikk atter til Europris. Kanskje hadde de noen fleecevotter, ei lue eller ett eller annet som kunne klippes opp? Den våkne leser vil ha merket seg at jeg har en forkjærlighet for Europris, skjønt det skal ikke fornektes at de har mange varer som best kan klassifiseres som søppel. Gjenstander i restekurver vil jo være særlig utsatt for et slikt stempel, men det stoppet ikke den stoffavhengige. Jeg har nylig blitt klar over at det finnes et skjerfliknende plagg som heter buff, og et eksemplar av denne arten materialiserte seg på bunnen av restekurven. I fleece – og perfekt farge, hurra! Gjenstanden var ikke merket med pris, men jeg betalte de ønskede 15 kronene med et smil. Dette var jo nesten for godt til å være sant.

Først da jeg kom hjem, innså jeg at plagget trolig var feilplassert i butikken. Her var det nemlig noe muffens (for ikke å si buffens). Som nevnt manglet plagget merkelapp, og det viste seg å ha noen umiskjennelige brettemerker som peker i retning av at den har foldet seg nedover en vilt fremmed hals. At buffen lukter svakt av parfyme, gjør ikke saken bedre. Antakelig skulle den ikke ha ligget i restekurven, men i kassen for gjenglemt tøy. Det legger en liten demper på fryden, men bare såvidt. Redesign er jo i tiden.










Så god som ny. Den gjerrige får så buffen passer.

[“As Good As New”: ABBA, 1978]

onsdag 28. januar 2009

The Miracle

Ektemenn leser ting som er skrevet med liten skrift i konas blogg, viser det seg. Følgelig har jeg i en drøy måned vært innehaver av en symaskin. Du snakker om å kaste perler for svin, vil nok de fleste som virkelig kjenner meg innvende. Ikke minst ville mine tidligere formingslærere grøsse ved tanken. I skoleåra var jeg en liten katastrofe på alt som hadde med håndarbeid å gjøre. Det eneste barneskoleproduktet jeg har en erindring om, er et par røde grytekluter som var heklet så stramt, svett og nervøst at de fremstod som tovede. Etter at resten av gruppa hadde gått over til sløyden, måtte jeg i flere uker gå kanossagang tilbake til tekstilen for å hekle videre. På sløyden ble venninna mi og jeg satt til å flette blomsterpotter mens de andre tryllet fram krakker og skap. Bedre gikk det ikke på ungdomsskolen. Merkelig nok greide jeg å kare til meg en M i tekstil, men metallsløyden sørget for mitt livs eneste G i boka. G! Det skal dog sies at om det er et ungdomsskoletraume jeg virkelig ikke har lidd under seinere, er det min manglende evne til å fullføre stygge og formålsløse messingboller. Den estetiske selvtilliten, derimot, fikk seg en varig knekk.

Jeg har lenge hatt lyst til å kanøfle alle som tryller fram de lekreste kjoler for så å skrike opp om hvor latterlig enkelt det er. Så lett som en plett; dette kan alle klare, liksom. Særlig. Etter å ha skult nervøst på den elegante, digitale symaskina i tre uker tok jeg meg sammen. Fleecepledd ble innkjøpt på Europris, og jeg tegnet og klippet mønster med utgangspunkt i en av Livs kjoler. Takket være en baby som ikke legger seg har det tatt sin tid, men langsomt innså jeg at det faktisk var mulig. Med bruksanvisning og kyndige nettvenner i ryggen har jeg sydd en kjole. Voila! Det var virkelig enkelt, altså. Dette er noe alle kan få til. (Ikke minst du, kjære venninne med de flettede blomsterpottene! Du fikk jo til og med M, gjorde du ikke?)

Det er faktisk et mirakel, dette - intet mindre enn et mirakel.



["The Miracle": Queen, 1989]