Der er et yndigt land

I lunsjen i går kom vi i snakk om kantina på NTNU, der de i mine dager serverte øl. Dette hadde de nå sluttet med, kunne en ung kollega fortelle, angivelig fordi de solgte for lite. Det kan nok stemme. I min tid var det stort sett danske gjesteforelesere som skeiet ut med den slags midt på dagen, og det var jo ikke mange dagene i året de var til stede. På universitetet i København var det visst andre boller, der gikk man ikke av veien for verken én eller tre øl en vanlig hverdag, kunne samme kollega fortelle. Ingen var overrasket, men nikket til denne bekreftelsen av fordommene om den småfulle danske.

En annen kollega fortalte da om en disputas hun en gang hadde vært til stede på, der en kvinnelig dansk opponent stilte sørpe full. Hun oste av alkohol, flakket med blikket, hodet falt ned mot brystet, og hun sovnet flere ganger under forelesningen. Da det ble hennes tur til å spørre ut doktoranden, tok hun seg imidlertid sammen og stilte fornuftige spørsmål uten å snøvle. Hei, vent – "uten å snøvle"? Vi kunne raskt fastslå at årsaken til at hun slapp unna med dette, rett og slett måtte være det danske språket. Som kjent er jo muntlig dansk av en slik beskaffenhet at snøvling ikke bare er akseptabelt, men sågar må sies å være språkets mest markante trekk. Og vips, så var en ny teori om danskens utvikling unnfanget. Konstant fyll og jevnt inntak av øl og snaps gjennom århundrene forklarer jo det meste.

["Der er et yndigt land": Oehlenschläger/Krøyer, 1819/1835]