Armageddon Days (are here again)

Noen dager vil det seg bare ikke. Dagen startet med at internettilkoblingen på jobb ikke virket. Krise! Min kollega løftet av røret for å ringe IT-konsulenten, men der var det tyst, gitt. Telefonen var død. En (mobil)henvendelse til Telenor avdekket at selskapet ved en lei inkurie hadde gravd over en kabel i Inkognitogaten. De arbeidet med saken, og håpet å finne en løsning etter 15.30 en gang. De mest pessimistiske i første etasje valgte da å reise hjem fra kontoret. Den som hadde vært så klok!

Kontakten med omverdenen ble merkelig nok raskt gjenopprettet, men da var det andre deler av infrastrukturen som fant det betimelig å bryte sammen: full stans hos NSB fra klokka 11.58. Jeg hadde eplekjekke planer om å jogge fra Lillestrøm stasjon på vei hjem, og iførte meg optimistisk treningsantrekk. Joggeskoene kom godt med i skytteltrafikken mellom T-bane, den utopiske "buss for tog" og de lysegrønne bussene. Blåmann, som befant seg i et stillestående somletog på Bryn, rakk ikke barnehagen, så bestemor måtte rykke ut. Selv var jeg forholdsvis heldig og slapp unna med 65 minutter på rute 401 gjennom de fleste avkroker av Groruddalen og Øvre Romerike.

Hvordan kan det så passe å runde av en slik dag der det meste har brutt sammen? Sammenbrudd avler åpenbart sammenbrudd. Plutselig syntes det som en god idé å ta en aldri så liten Cooper-test, aldeles frivillig. Man løper i 12 minutter til man kjenner blodsmaken i munnen - sist utført under tvang i 1992. Den misantropiske gymlæreren ville ikke ha trodd sine egne øyne hvis hun hadde observert meg på de mørklagte, smått isbelagte gangveiene i kveld. Jeg overlevde, og kan være noenlunde bekjent av resultatet (som befinner seg i øvre halvdel av kategorien "God" her. Jeg har tapt meg 50 meter på 19 år.) Nå i etterkant kjenner jeg tilløp til lammelser i beina, særlig når jeg går i trapper. "Har'e spredd seg, nå," som Faderen ville ha sagt.

["Armageddon Days (are here again)": The The, 1989]

If I Fell

Skremt og motløs innså hun at det hadde gått for langt. Atter en gang var det helt ute av kontroll. Snart kom det til å rase utfor igjen. Kanskje ville det bære helt ned i kjellertrappa, og det var ingenting hun kunne gjøre for å stoppe det.

["If I Fell": the Beatles, 1964]

Papaya Coconut

Kloke folk sier at hvis noe virker for godt til å være sant, er det som regel nettopp det. Lengre tids forskning i butikkenes sortiment av godter og ting som utgir seg for å være godter, tyder på at den tilsvarende konklusjonen for søtsakenes vedkommende kan utformes i følgende læresetning: Hvis noe i kraft av sitt navn virker for dumt til å være godt, er det ofte nettopp det. OK, da, så smaker ikke riskremavleggeren Risifrutti så aller verst trass i det oppsiktsvekkende fjollete produktnavnet. Det får være unntaket som bekrefter regelen.

På jobben abonnerer vi på frukt, og det kommer en kurv på døra ukentlig. Ofte legger de ved noen andre lekkerbiskener også, så som tørkede aprikoser og nøtter. (Alt skal jo være sunt, naturligvis.) I nøden spiser fanden fluer, så vi er ikke vonde å be. I det siste har det imidlertid dukket opp et produkt som i påfallende grad har fått ligge urørt i skålene. Det var småbiter av tørket frukt, såpass kunne vi se, men hva var de hvite terningene? Blomkål? Tørket fetaost? En smaksprøve påviste at det er snakk om blokker av kokos. Blæ. I dag fikk jeg for første gang se emballasjen til denne herligheten. Vel, jeg ble ikke overrasket.

Coco Loco, faktisk. Hva gir du meg? De kunne like gjerne kalt det Klin kokos, så hadde i det minste språkrøkterne blitt salige (skjønt det merkenavnet er vel oppbrukt av kokosbollebransjen for lengst). Mistanken om at det er lurt å styre unna alt som har "tropisk" i navnet, ble også styrket. Det er i alle fall rørende å kunne konstatere at også de sunne "godtespiserne" blant oss nå har fått sin ekvivalent til den avskyelige Cocos-biten i twistposen. Gratulerer!

["Papaya Coconut": Kikki Danielsson, 1986]

My Girl

Det tar litt tid før det går opp for oss aldrende foreldre at barna har sitt eget liv og kan mye mer enn vi tror. Da Liv var ett år og begynte i barnehagen, påstod jeg lenge at hun aldri hadde smakt pølser. Pøsj, neida, det ante hun ikke hva var engang, hevdet jeg helt til de en vakker dag sendte med et knippe bilder hjem fra barnehagen.

Nå er hun 4 år, og mange av hennes jevnaldrende med mer datainteresserte foreldre er jo for lengst eksperter på DS og PC-spill av ymse slag. Dette har ikke våre barn begrep om, selvfølgelig. De vet knapt opp og ned på en PC, og tanken på at de skulle kunne håndtere ei mus er jo rent komisk. Så feil kan man ta! Brått var hun omtrent like avhengig av spillene på NRK Super som jeg må innrømme å ha vært i de mest intense minesveiper-dagene på 90-tallet. Det er ikke lenger noen tvil om hvem i denne familien som først kommer til å ta i bruk iPad-en som ligger trygt forvart i skuffen. Så gjenstår det bare å håpe at hun ikke arver bestefars tilbøyelighet til musearm.













["My Girl": the Temptations, 1964]

Twist and Shout

De færreste vil nok påstå at Blåmann og jeg er særlig like. Dette forholdet er definitivt ikke tuftet på en symbiose med sammenfallende smak og preferanser i ett og alt, verken i matveien eller for øvrig. Mens han gjerne gasser seg med oliven og skumle oster (det vil si alt fra Jarlsberg og oppover), foretrekker jeg det søte. Han kan nok styre sin begeistring for helsyntetiske tutti frutti-produkter, men det kan dessverre ikke jeg.

Det er sørgelig at jeg ikke greier å opparbeide noen som helst begeistring over at jeg nå har funnet et vesentlig fellestrekk. Tvert imot kjenner jeg en trang til å brøle. Her sitter jeg syk og svak med høy feber, og kjenner følgelig et stort behov for sjokolade. Vent, fikk vi ikke en pose Twist for et par uker siden? Ivrig går jeg bort til skapet og tømmer ut alle de gjenværende bitene på jakt etter godsaker, men hva finner jeg? Ikke en spiselig smule igjen, bare skrot. Cocos! Om det er én ting man gjerne vil slippe å ha felles med ektefellen, må det vel være favorittbitene i Twist-posen. Hrmf.



















["Twist and Shout": the Beatles, 1963]

Blackout

En ny ydmykende runde i prøverommet på Carlings resulterte kun i at jeg gikk hen og trøstekjøpte en altfor dyr, rød kjole fra Mette Møller. Deretter dukket jeg inn i mitt eget klesskap og fant ei smal, svart olabukse innkjøpt på Cubus i fjor sommer til kr 199. Den hadde det åpenbare fortrinn at jeg faktisk fikk den over endepartiet og helt opp mot navlen. Buksa var imidlertid for lang (selvfølgelig), så jeg tok turen til en lokal skreddergeskjeft for å få den oppmålt og lagt opp. Å, så rocka og ungdommelig man skulle bli nå! Nesten som i de glade studentdager på 90-tallet!

Mannen i butikken var vennligheten selv, og kommenterte høflig mens han satte nåler i beina at dette var ei fin bukse. "Den er bare litt trang," sa jeg, fortsatt rød i toppen etter kampen i prøverommet. Han trøstet meg med at det var moderne. Da jeg skulle skifte tilbake til kjole bak prøveromsgardinene, tok det sin tid. Selv det å få buksa av viste seg å være en stri tørn. "Det ta tid å kle av, ja," hørte jeg fra skredderen, etterfulgt av et fnis. "Det bli enda verre når full, hi-hi!" Hva i alle dager hadde skjedd med Vennligheten selv? Skulle jeg tolke det som en kompliment, i den retning at han trodde jeg var en ung student som førte et utsvevende liv på byen med fyll og fanteri?

Kanskje mannen hadde overnaturlige evner? Det er mulig han kunne se at jeg var en søvndeprivert 37-årig småbarnsmor som få dager tidligere, under et hyggelig og noe fuktig kveldsbesøk av naboene, bare skulle legge seg nedpå i to minutter og så ble gjenfunnet av ektemannen en time seinere - sovende på senga i fulle klær.

["Blackout": Muse, 2003]