Half in Love Half in Hate

Dagen startet dårlig, for ikke å si altfor tidlig. Husets yngste var nemlig våken fra 04.00 til 06.30, en uvane hun plutselig har lagt seg til. Trøtt og fæl vaklet jeg ut av døra litt utpå formiddagen, og bestemte meg for å gjøre et jobbrelatert ærend i byen når jeg først var så seint ute. Igjen hadde jeg på meg feil klær, viste det seg – en ubrukt strikkejakke med lange og kvasse fibrer som stakk seg gjennom bomullspoloen og klødde infernalsk. Etter endt oppdrag travet jeg sur, kløende og svimmel av trøtthet bortover Storgata for å ta trikken til kontoret. Nok en gang ergret jeg meg over den lange avstanden mellom trikkestoppene ved Gunerius og Glasmagasinet. (Veldig langt er det ikke, det skal innrømmes, men i dag var hver meter til irritasjon.)

Brått videt mine smale, rødsprengte glugger seg ut i vantro. Hva var nå dette – en bred og ny plattform med blanke, velstelte sporveisskilter og rutetider? Det måtte da være en luftspeiling? Nei, en rekke med lyseblå trikker kom faktisk til syne, og de stoppet lydig ved den nye holdeplassen. Samtlige var i rute, hvorpå jeg for første gang kunne sende noe annet enn en hånlig latter i retning av Sporveiens visjon om et rullende fortau.

Ikke uventet sank kollektivselskapets stjerne like raskt som den hadde steget. Da jeg skulle hjem fra jobb, kunne den moderne lystavla på holdeplassen fortelle at bussen min ville dukke opp om seks minutter. En liten forsinkelse, altså, men det måtte vi tåle i fredagsrushet, tenkte jeg overbærende. Seks sporveisminutter er visst ganske lange, skulle det vise seg, og særlig når man står i en gråkald bakgate og puster inn sur dieselstank. Først 24 minutter etter oppsatt rutetid materialiserte bussen seg, og innen jeg var hjemme, hadde forsinkelsen økt til 41 minutter.

Jeg var sur først, men samtidig ligger det en viss glede i å kunne fastslå at alt er ved det gamle.

[”Half in Love and Half in Hate”: Morten Harket, 1995]