Hon har blommor i sitt hår

Det er alltid travelt om morgenen, og nokså ofte er det en heller uflidd skikkelse som styrter ut av blokka og veiver etter bussen. At jeg har børstet det lange håret mitt før jeg går ut, hører til sjeldenhetene. Som regel foregår denne delen av morgenstellet om bord på et av Sporveiens fremkomstmidler, i likhet med påføringen av maskara. Det hender også at jeg grer meg først når jeg har kommet på jobb, eller etter å ha sett meg i speilet før lunsj. Det går stadig nedover. I dag oppdaget jeg ikke at håret var blitt forsømt før jeg stakk innom toalettet på vei hjem fra jobb. På toppen av det hele hadde jeg glemt børsten hjemme, så jeg fikk ikke utbedret flokene. (I skrivende stund, nærmere midnatt, innser jeg at jeg fortsatt ikke har gredd meg i dag. Ammeluggen har fått smake regnet og hvelver seg som en liten glorie over panna.)

Håret mitt er kort sagt et sorgens kapittel. Det har blitt vanskjøttet de siste 25 åra (her trekker jeg fra litt for ikke å stille mine utmerkede foreldre i forlegenhet). Som en følge av latskap og feighet har ragget aldri blitt utsatt for permanent, farging, striping, krepping eller andre moteluner. Det er langt og henger rett ned, tidvis snarlikt flisete hestetagl. Frisører slipper jeg nødig til, hovedsakelig fordi gjerrige meg synes det er latterlig å skulle betale minst 500 kroner for fem minutters venstrehåndsarbeid. Før jeg oppdaget at lærlinger var en fin ting, gjorde jeg meg gjerne umak med å spa opp distriktets rimeligste kjellerstuefrisører. Siden har det hendt at mannen har svingt saksa.

Blåmann har nå sett seg lei på denne vanskjøtselen. En kan innvende at dette er en noe pussig holdning hos en mann som har klipt seg sjøl i over 10 år, men han bruker i det minste kostbare sjampoer. Jeg var tilfreds med å ha avansert fra dagligvare til apotek, men da gikk Blåmann hen og kjøpte en grisedyr, organisk sjampo til meg, slik at jeg kunne utsondre en eksklusiv blomsterduft. Nå har han i enda større grad tatt sak(s)en i egne hender. I bursdagsgave fikk jeg en nydelig kjole, men det stoppet ikke der. Jeg mottok nemlig også et gavekort fra en fornem frisørsalong bak Slottet, der jeg nå skal underkaste meg en 3-timers bli ny-overhaling. Innerst inne er jeg litt fornærmet, men det skal også bli deilig med litt luksus. Kanskje kan de gjøre underverker og forvandle ragget fra ugress til blomsterranker.

["Hon har blommor i sitt hår": Anders Glenmark, 1990]