Save the Best for Last

Jeg har alltid vært en sentimental gnier. Slike er ikke bare enkle å leve sammen med, noe Blåmann nok kan skrive under på. Ettersom ingenting blir kastet, drukner man til slutt i skrot. Får jeg noe nytt, blir det gjerne liggende i lang tid før jeg tar det i bruk. Noen ganger er det bare for fint, slik at frykten for skade og tap overskygger gleden over det nye. I stedet brukes det gamle, som jeg gjerne er følelsesmessig engasjert i, til det nærmest faller fra hverandre. Faren ved en slik atferd har alltid ligget i bakhodet, da sangen om Ingerid Sletten av Sillejord gjorde et sterkt inntrykk på meg i barndommen. Som kjent handler den om ei jente som i førti år sparer på ei lue hun har fått av sin mor. Det ender jo så trist, så trist, og som lettrørt jentunge måtte jeg jobbe hardt for å svelge unna klumpen i halsen.

Nå har ikke min mor skjenket meg noen lue av farget ull, men i fjor kjøpte jeg meg som kjent ny sykkel på salg på Sportslageret. Den står trygt i kjelleren. Parkert. Jeg er livredd for at den skal bli stjålet, og kvier meg for å måtte lære meg et nytt speedometer, girsystem etc. Min ti år eldre og like mange kilo tyngre Kilimanjaro har dessuten et bredere og mer behagelig (les: kjerringaktig) sete, så jeg har trillet rundt på den i hele vår.

For noen dager siden innrømmet jeg i festlig lag at jeg fortsatt bare bruker den gamle sykkelen. Jeg la ut om at det er typisk meg, og at det ikke ville forundre meg om nyervervelsen fortsatt stod i kjelleren når jeg ble pensjonist, mens jeg syklet rundt på det 50 år gamle droget. ”Den nye, fine sykkelen, ja,” kommenterte min venninne tørt, ”som i motsetning til den gamle da bare vil være 40 år”. Dette fikk meg til å stoppe opp litt. Ville jeg virkelig risikere at min flotte Scott bare var en avdanket rusthaug når jeg endelig fikk tatt den i bruk – at der ikke var tråden igjen, så å si? Nå har jeg tatt meg sammen. På søndag spylte Blåmann og jeg våre nye sykler* fri for sementstøvlevninger etter borettslagets skandaløse baderomsoppussing. Siden har jeg faktisk rukket to fine turer i deilige, lyse vårkvelder, og sykkelen går som en drøm.

Denne suksessen betyr ikke at jeg kommer til å avhende den gamle gromsykkelen, på ingen måte. Den vil nok fortsatt bli brukt på kortere turer, og jeg tillater meg å skylde på arv. Dette ligger nemlig til familien. Min kjære 93 år gamle bestefar bor fortsatt hjemme, i et hus som har vært velsignet uforandret de siste 55 årene. Utvalget av kjeler begynner å bli noe slitt, preget av rust, bulker og manglende hanker. Av erfaring vet alle at det er umulig å kjøpe noe nytt til bestefar; det blir ikke brukt. I hytta på gårdsplassen står imidlertid innboet som bestemors søstre har etterlatt seg, deriblant en del pent brukte kasseroller av noe nyere dato. I ly av mørket forsøkte min tante flere ganger å smugle noen av bestefars gamle kjeler ut i hytta og bringe med seg noen av de halvgamle kjelene inn. Neste dag hadde kasserollene uten unntak byttet plass igjen. Etter at dette ordløse spillet hadde pågått en stund, ga tante opp. Jeg tror alle i grunnen synes det er noe rørende og hyggelig ved dette fenomenet. Jeg kan i alle fall tenke meg langt verre slektstrekk å arve, så lenge man prøver å finne en balanse.

[“Save the Best for Last”: Vanessa Williams, 1991]

* Han bruker også bare sin 15 år gamle DBS, så jeg er ikke alene.