Feeling Gravitys Pull

Ting har ikke sluttet å falle i gulvet, men på mandag øynet jeg håp om bedre tider. Ettermiddagens mellommåltid bestod (ikke uventet) av et knekkebrød med egg. Alt hadde gått bra lenge - egget havnet ikke i munnen på Blåmann, men ble med meg på jobben, hvor det ble oppdelt og anrettet på et knekkebrød av typen Delikatess Sesam. Vel tilbake på kontoret gikk det imidlertid galt igjen. Asjetten med knekkebrødet raste i gulvet, åpenbart ukomfortabel med å plasseres på et underlag bestående av en voldsomt uryddig papirhaug og en pent brukt skål. Jeg kikket ned, og kunne gispende konstatere at forbannelsen var opphevet: knekkebrødet havnet ikke med smørsiden ned!













Få minutter senere befant vi oss plutselig i en budrunde - som vi altså vant. Jøss! Hadde virkelig hellet snudd? Var det lykksalige knekkebrødet et varsel om bedre tider? Sannelig om jeg vet. Allerede i dag var vi i gang igjen. 1 stk knekkebrød var på vei opp trappa da skåla skled ned fra papirene jeg (mot bedre vitende) bar den på. Knekkebrødet klasket i øverste trappetrinn, ledsaget av en stor skvalp med te. Denne gangen var vi tilbake på smørsiden, eller honningsiden, for å være helt korrekt. Det går åpenbart fortsatt opp og ned her i verden, og slik skal det vel være.

["Feeling Gravitys Pull": REM, 1985]

Country House

Blu-familien har i lengre tid vært på jakt etter et større sted å bo. Det er mange år siden vår første visning, og det siste året har jakten blitt betydelig intensivert. Å bo fire rotete personer på 65 kvadratmeter har begynt å tære på humøret. Særlig har det gått utover sinnstilstanden Blåmann, bortskjemt som han er med stor tumleplass på landet.

Ikke uventet har det vist seg at gjennomføringsevnen var under enhver kritikk. Vi har pløyd oss gjennom endeløse rekker med annonser og vært på mange visninger uten å være i nærheten av å by på noe hus. I stedet har vi kranglet - om pris, kvadratmeter, romløsninger og beliggenhet. Mange (tidvis inkludert oss selv) har vel tvilt på om vi noen gang ville bli i stand til å flytte. I sommer vurderte vi aktivt Lillestrøm som mulig bosted. Min dragning mot hjemkommunen ble imidlertid svekket etter et besøk på byfesten i juni. Jeg er ikke ukjent med de mer harry sidene ved området, men plakatene som lyste mot meg gjorde meg oppriktig betenkt. Det ble nemlig arrangert tilstelninger med Rune Rudberg to kvelder til ende, under navnet "Byfest Nacht Spiel". Grøss.

Alt dette er nå glemt - eller bør i det minste være det, for nå er det gjort! Om halvannen måned blir vi eiere av 200 kvadrat med splitter ny kjedet enebolig sentralt i Lillestrøm. Det er med skrekkblandet fryd vi går de nærmeste månedene i møte. "For en gjeng med bønder!"

["Country House": Blur, 1995]

Everything in the Right Place

I serien "Brødskiver faller alltid med smørsida ned" presenterer vi i dag en eggende historie. Det hender rett som det er at ting blir borte for Blåmann og meg. Hver gang en av oss skal forlate huset, for eksempel, starter en hektisk og høylytt jakt på nøkler, telefon, lommebok, sko, vanter, skjerf og jakke. Nesten verre er det med andre gjenstander som bare forsvinner sporløst. Man har smurt seg et par kjeks og skal sette seg ned og kose seg, men vips, så er asjetten som sunket i jorda. Hvor pokker ble den av? Det er nesten ikke til å tro. Noen ganger føles det som om man er utsatt for svart magi, og bedre blir det ikke av vissheten om at man egentlig bare har sitt eget kaotiske vesen å takke.

På mandag hadde jeg virkelig gjort meg flid med forberedelsene til ettermiddagens mellommåltid på jobben. Kvelden i forveien hadde jeg kokt et egg som jeg (i strid med vanlig praksis) faktisk hadde husket å bringe med til kontoret. I tre-tida tok jeg egget med meg ned på kjøkkenet og begynte å kakke skallet før jeg kom på at jeg ville klargjøre resten først. Jeg fant fram og smurte på knekkebrød, tok fram saltet og hentet eggdeleren i skuffen. Da jeg deretter kunne konstatere at egget var søkk vekk, smilte jeg først litt for meg selv. Dette var nå typisk vimsete meg! Jeg lette og lette - på alle benker, på kopirommet, ja, til og med i kjøleskapet, men intet hardkokt egg kom til syne. En velkjent og ektefølt frustrasjon begynte så smått å tære på den selvironiske munterheten.

Jo da, jeg fant det til slutt. På beste Lille trille-vis hadde det rullet ned i oppvaskkummen - skulle du ha sett! Dette ville jo normalt ikke ha hindret meg i å gjennomføre måltidet som planlagt, men her skjønte jeg raskt at det ikke var håp. I den vanligvis så tomme og rene kummen lå nemlig en oppvaskklut - bløtlagt i klorin. Noen ganger lurer jeg virkelig på om det sitter en liten nisse ett eller annet sted og ler av meg.

["Everything in the Right Place": Radiohead, 2000]

Monday Morning

Jeg har vært særdeles ivrig til å trene i det siste, og er veldig fornøyd med det. Som vanlig når jeg kommer inn i en periode med flyt på ett eller annet felt, går jeg stadig rundt med en redsel for at det skal ta slutt. Én dag kommer lufta til å gå ut av meg, hvilket f.eks. har rammet symaskina, som trass i alle gode forsetter og egen blogg ikke har vært rørt på over et halvt år.

Foreløpig er jeg like rørende ivrig hver uke på trimfronten. Lite ante jeg om hva som skulle møte meg i kjelleren i morges. For én gangs skyld var jeg tidlig ute også, og hadde en teoretisk mulighet til å være på jobben i rimelig tid. Akk, akk. Jeg kan knapt forestille meg et tristere syn en mandag morgen:




















Typisk mandagssykkel. På ingen måte fotografert utenfor 7-Eleven ved Lille Vinkel Sko (som for øvrig åpner allerede klokka ni, sies det).

Snakk om blåmandag! Takket være Jan Pedal ble det likevel en god dag - og fartsrekord på hjemveien med nytt dekk.

["Monday Morning": Pulp, 1995]

Gangsta's Paradise

Det er dårlig med private hager her omkring, men de felles grøntområdene rommer blant annet ymse prydbusker. Som kjent er viljen til tagging stor hos nabolagets yngre garde, og kloke pøbelhoder har funnet ut at en viss type mørke bær er velegnet til fortausdekorasjoner. I hele høst har vi kunnet lese på gangveiene hvem som er forelsket i hvem, hvilke barn som er idioter etc.

I går ettermiddag fikk vi parkeringsplass foran naboblokka, og Blåmann måtte gå flere turer til bilen for å få alt pikkpakket i hus. På den første turen oppdaget han en trio med lømler i 10-årsalderen som hadde funnet et nytt bruksområde for de mørke bærene: dekorasjon av søppelhuset.










Den ansvarlige familiefaren tenkte seg nøye om: Skulle han gripe inn eller bare la dem holde på? Med fare for å bli oppfattet som borettslagets Narvestad nummer 2 spurte han til slutt hvem av dem som hadde tenkt å vaske vekk dette klisset. Guttene skulte lenge taust og olmt på ham, men hevdet så at det ikke var de som stod bak alt, noe Blåmann nektet å tro. Det oppstod misstemning. Kunstnerne tok en liten pause i arbeidet, men da mannen kom tilbake etter neste bagasjeladning grep han dem igjen på fersk gjerning. Ved synet av Blåmann pilte de av sted. De hadde akkurat avsluttet et nytt verk, åpenbart tilegnet en kjent størrelse i blokka ved siden av:










["Gangsta's Paradise": Coolio, 1995]

This Charming Man

En kveld i september, på Bjerke,
begynte visst magen å verke.
Det var jo så menn
seks uker igjen,
men jaggu var riene sterke.

Og plutselig kom han, vår pene
og ørlille gutt - kjære vene!
Han spiste seg mett,
og har rett og slett
blitt temmelig rund, sku' jeg mene.

Til frokost i dag fikk vi merke
at kroner får Ivar på tverke.
Nå er han ett år,
den godgutten vår,
og vanligvis blid som ei lerke.

Gratulerer med ettårsdagen, Ivar!






















["This Charming Man": the Smiths, 1983]

Take the Long Way Home

Det er en kjent sak at retningssansen min har visse svakheter. Når jeg i tillegg strever med å ta raske rasjonelle avgjørelser, burde jeg strengt tatt ikke eksperimentere med veivalg. Dessverre overstyres manglende retningssans og og ditto evne til kjappe avgjørelser rett som det er av en hjertelig tilstedeværende latskap.

Fødselspermisjonen er nå ved veis ende, og et par dager i uka sykler jeg til jobben. Hjemveien er horribelt bratt og tung, noe som har ført til at jeg iblant tester ut alternative ruter - mot bedre vitende, kan man trygt si. Idet sju års forsøk på å finne en kortere og mindre utmattende trasé ikke har ført andre steder enn til enda større åndenød og flere kilometer i beina, er det vel lite som tyder på at det store gjennombruddet er nært forestående.

Jeg går lange veier for å slippe unna bratte bakker, altså, men ingen av de tidligere forsøkene kommer opp mot dagens hjemtur. Den kan best betegnes som en klassiker. Normalt er det 7,5 kilometer hjem fra jobben. Og i dag? 7,7? 8? 8,3? Å nei, da. 9,9, faktisk. Bratt som pokker var det også. Mindre typisk blir det ikke av at den egentlige årsaken til ruteomleggingen var at jeg bare måtte en tur innom Bislett og prøve en kjole. Om det ble kjøp? Nei, jeg har ennå et stykke å gå før jeg bestemmer meg.

["Take the Long Way Home": Supertramp, 1979]