torsdag 22. desember 2011

Miss You Love

Kort tid før midnatt meldte en nær 39 år gammel mann på Romerike sin kone savnet. Han er tydelig preget når vi snakker med ham. "Jeg kan ikke forstå det," sier han. "Jeg hadde vært en kort tur til Sørumsand for å levere julegaver, og da jeg kom tilbake, var hun borte. Borte! Og så , rett før jul og bursdagen min og alt!" Fortvilet legger han hodet i hendene. "Jeg lette i kjelleren, og det var da jeg for alvor ble nervøs. I boden stod det en slags formkake, og i kjellerstua fant jeg en julegardin. Nystrøken! Det likner jo ikke henne i det hele tatt. Sant å si begynte jeg vel å bli urolig allerede i går - hun har ikke vært seg selv i det siste. Da hun kom hjem fra kjøpesenteret klokka 22 og nærmest manisk forkynte at hun var ferdig med alle julegavene allerede ... Nei, det er noe som ikke stemmer!"

Ektemannen sukker. "Jeg syntes jeg hørte noen som romsterte oppe i andre etasje, men det kan jo ikke være henne. Jeg tror ikke jeg våger å gå opp for å finne ut hva slags kvinnemenneske som har tatt hennes plass. Etter at jeg kikket inn i komfyren - jeg, nei, det er helt uvirkelig! Og så rosa, da! Hun har jo ikke vært i nærheten av noe lyserosa siden 1990! Kakesprøyte!" Vi aner en vantro, hånlig klang før stemmen brister. "Jommen sa jeg pikekyss! Gledelig jul."














["Miss You Love": Maria Mena, 2005]

søndag 4. desember 2011

Practice Makes Perfect

Det er mange oppleste og vedtatte sannheter som man lett kan ledes til å tvile på. "Øvelse gjør mester", for eksempel, er en ganske irriterende frase for en utålmodig (men ambisiøs) person som gjerne vil mestre ting til fingerspissene første gang hun prøver. (Ellers kan det være det samme.) Skal man liksom måtte øve år ut og år inn for å komme noen vei, hæ? Dessuten er det jo slett ikke sikkert at man blir noen mester samme hvor mye man trener, og lite er vel mer forstemmende og fornedrende enn akkurat det.

Flere ganger i uka på min vei gjennom Slottsparken grubler jeg over dette uttrykket. Her sitter de altså med trekkspillene sine, år ut og år inn, og spiller brokker av den samme sørgmodige melodien - med én finger. Det er nesten ikke til å tro at stakkarene ikke blir bedre når de bruker hele dagen på å øve. OK, så skjønner jeg at verken scenen eller publikum er særlig inspirerende, men at de ikke prøver seg på noe nytt, da! Jommen sa jeg "øvelse gjør mester".

Jeg liker selvfølgelig å innbille meg at jeg, med mitt grunnlag som autodidakt på hammondorgel, raskt ville ha blitt en virtuos på trekkspillet. Det som derimot er ganske sikkert, er at ingen øvelse i alle fall ikke gjør mester, uansett instrument. Dette hindrer meg dog ikke i å delta på gamlekorpsets julekonsert i Lillestrøm kirke 17. desember. (Velkommen!) Hovmod står for fall. Fullt så galt som bildet fra forrige konsert (i april) kan tyde på, blir det heldigvis neppe. Dette var vel omtrent første gang jeg tok i en trombone - og kun til ære for fotografen.

["Practice Makes Perfect": Billie Holiday, 1940]