Non Stop

Vi bryter inn med en hastemelding: Det er åpenbart folk som har større grunn til å klage på Non Stop-fadeser enn undertegnede. De har puttet M-i Non Stop-posene! Jeg tror knapt mine egne øyne. (For øvrig må jeg nesten knipe dem igjen for å unnslippe komma- og særskrivingsfeilene i annonsen. Her er det visst ikke bare under pakketeringen det har gått galt.)

Dette hadde vært noe å pynte kaka med! En ser umiddelbart for seg avisoverskriftene, illustrert med bilder av opprørte forbrukere: FIKK SJOKO-SJOKK!

["Non Stop". the Stranglers, 1981]

Vaske klean dine sjøl

Vi er så heldige at Blåmann har en langt over middels god oppdragelse hva angår husarbeid. Blant annet er det han som sørger for at fryseren stort sett er fylt opp med utmerket hjemmebakt brød. På noen felter har imidlertid kjønnsrollemønsteret sementert seg på klassisk vis. Jeg innrømmer gladelig at jeg aldri rører gressklipperen, for eksempel. (Det var han som ville ha hage!)

At fruen i huset tar seg av all klesvask, er vi visst ikke alene om, skal en tro gårsdagens artikkel i VG: Menn holder seg unna klesvasken. I 8 av 10 tilfeller tar fortsatt kvinner det meste eller alt av klesvask og stryking av klær, ifølge en rapport fra NOVA. Nå skal det sies at ingen stryker noe som helst hos oss (bare bunadskjorter, og det gjør jeg aldri lenger uten minst to glass hvitvin innabords). Blåmanns skjorter har Fagerborg Vask og Renseri hånd om, men ellers er det altså jeg som tar meg av klesvasken.


Overraskelsen var derfor stor da jeg kom hjem en ettermiddag og hørte at vaskemaskina gikk i kjelleren. Skittentøyskurven (en plastdunk fra Jysk, 1996-modell) var full, så dette var kjærkomment. "Oi, vasker du klær," spurte jeg kvitrende (om enn med en liten angst for lyserosa truser murrende i bakhodet. Fargesansen er ikke alltid like velutviklet). Blåmann ble flakkende i blikket. "Eh, nei, ikke akkurat. Jeg vasker grytekluter."



Jeg er usikker på hvordan jeg skal tolke dette, særlig i lys av en annen VG-artikkel, som melder at likestilling øker skilsmisserisikoen.

Husets samlede beholdning av grytekluter - gullende rene! (Og ja, den utgamle julegrytekluten i forgrunnen sørget naturligvis for at de øvrige fikk et svakt rosaskjær.)

["Vaske klean dine sjøl": Septimus, Jenny Jenssen, 1999]

Orange Crush

Det er høst, og bursdagssesongen er i full gang. Jeg har ikke kastet meg på muffinsbølgen, men opererer stadig etter prinsippet om å pynte (de pinlig enkle) kakene på en såpass klønete måte at ungene selv kan mistenkes for å ha dekorert dem. Her er Non Stop en fast ingrediens. Når man åpner en pose Non Stop og heller den over i en skål, forventer man jo å møte en kaskade av glade farger noenlunde jevnt fordelt. (De røde er selvfølgelig best!)

Indignasjonen og vantroen var påtakelig da innholdet i dagens pose åpenbarte seg. Det var et hjerteskjærende syn. Den grønne bilen jeg hadde planlagt som dekorasjon på 4-åringens barnehagekake, var det bare å glemme. Vi var nemlig tilgodesett med to - 2 - grønne sjokoladelinser. Den røde favoritten var enda dårligere stilt, med kun ett ynkelig innslag. Det var 9 brune, 12 svarte, 75 gule og intet mindre enn 141 Non Stop med den ufyselige oransje fargen. (Ja, jeg talte dem alle, og ja, det er litt flaut. De veier i underkant av ett gram hver, forresten.) 141 - det vil si 59 prosent, mot normalt 17! Hele 90 prosent av linsene var gule eller oransje. Her lukter det klagemail lang vei, og det skal bli meg en fryd å utforme den.

Trøsten får være at de oransje, i motsetning til sine uspiselige frender i Smarties-esken, overhodet ikke smaker appelsin (og at jeg selv slipper å se mer til makkverket etter kl. 8 i morgen tidlig).

["Orange Crush": REM, 1988]