We Walk

Permisjonen tilbringes for en stor del gatelangs, for ikke å snakke om alle milene som tilbakelegges på kjøpesentrenes flisbelagte gulv. En ting som er viktig når man går mye, er å ha gode sko. Følgelig kan jeg nå finne på å bruke joggesko til daglig for første gang siden rekonvalesensen etter mitt doble hælbeinsbrudd i 1983. Jeg har skaffet meg noen svarte, relativt diskrete løpesko, men det stopper ikke der. Haugen av halvhøye, halvfornuftige, halvpyntede og gode sko med remmer over ankelen vokser i urovekkende tempo. (Hvis noen mot formodning skulle spørre seg om fargene, kan jeg røpe at det går mye i svart og grønt.)

Her om dagen hadde jeg atter lagt turen til det lokale kjøpesenteret. Som vanlig trillet jeg i kø de siste metrene fram til gangbrua – det er fortrinnsvis folk med vogn eller rullator som henger på senteret om dagene. Foran meg gikk to unge damer med barnevogn, iført nydelige, fargerike sarier og elegante, åpne sko. Det så kaldt ut med sandaler, tenkte jeg i forbifarten, og lurte i mitt stille sinn på hvordan de greide å gå på spikertynne hæler. Foran inngangsdøra til senteret ligger det ei matte av gummi og metall, utformet som en slags rist som skal hindre snø og småstein i å bli med inn. Plutselig oppstod det dramatikk foran meg. Spikerhælene til den ene dama hadde satt seg fast i matta, som kvitterte med å brette seg dobbelt på uforklarlig vis. Den stakkars dama gikk ned i knestående og greide å rive med seg vogna i fallet. Heldigvis oppstod det ingen skader, da hadde jeg ikke våget å skrive som sant er at det så temmelig komisk ut. Jeg skjenket en takknemlig tanke og et varmt blikk til mine svarte Nike-disipler. Verdien av gode sko kan aldri undervurderes. Dagen etter dro jeg til Manglerudsenteret og kjøpte nye sommersko med moderat kilehæl.

[”We Walk”: REM, 1983]