Shame

Etter et par underlige episoder har jeg begynt å lure på om jeg er den eneste som oppfører meg tilnærmet som hjemme på offentlige toaletter. Det er flere år siden jeg sluttet å styre med papir på ringen og andre presumptivt hygieniske forholdsregler, og det lever jeg godt med. Er det unormalt og i overkant dristig å bare vri om låsen og sette seg rett ned? Da snakker jeg ikke om skitne doer på togstasjoner i europeiske storbyer, men forholdsvis rene fasiliteter på norske kjøpesentre og restauranter.

Bakgrunnen for spørsmålet er diverse opptrinn der folk har glemt å låse etter seg. I forrige uke åpnet jeg døra til en av doene på nærsenteret, og ble møtt av et pinlig skue. Ei godt voksen dame stod med ryggen til og skrevet over skåla. Da døra gled opp, greide hun bare å sette opp en forferdet mine og utstøte en guttural lyd, hvorpå jeg naturligvis smekket igjen døra i en viss fart. I liknende situasjoner tror jeg aldri jeg har kommet over en person som rett og slett har sittet på toalettet på normalt vis. Det er flaut nok å bli overrasket slik, naturligvis, men da sitter man jo tross alt med de sentrale kroppsdeler godt skjermet. Hvor mye verre må det ikke være å bli overrumplet i en unaturlig, krampaktig positur? Sist jeg opplevde noe liknende, var det ei dame som, stående med fronten mot døra, forsøkte å gjøre sitt fornødne iført badedrakt - uten å ta av seg drakta. Det er vel unødvendig å påpeke at det så ytterst pussig ut, men dama hadde i alle fall vett på å le godt da hun møtte oppsperrede øyne og ditto dør.

En skulle kanskje tro at det var en sammenheng mellom nevrosene her, men det later ikke til å være tilfelle. Å være redd for lumsk smitte (hvilket jeg antar er bakgrunnen for de underlige positurene), trenger ikke å henge sammen med frykten for å bli overrasket av fremmede i ytterst private situasjoner. Det er slett ikke sikkert at hypokondere med tvangstanker om renslighet husker å låse etter seg, med andre ord. Etter episoden på senteret i forrige uke forsøkte jeg iherdig å overbevise meg selv om at jeg ikke hadde noen grunn til å være flau. Blottet for skumle hensikter og i god tro åpnet jeg en ulåst toalettdør. Jeg hadde jo ikke gjort noe galt! Da jeg senere fikk øye på den samme dama i en klesbutikk, kjente jeg likevel skamrødmen brenne i kinnene.

[”Shame”: Depeche Mode, 1983]