Avismannen

Jeg kan godt forstå at mange avisbud hater jobben sin. Det gjorde jeg også, den sommermåneden jeg tråkket opp kommunens bratteste bakker på min brors gamle sykkel. Likevel la jeg jo min ære i å holde avisene hele og tørre, og ikke minst å plassere dem i de rette postkassene. Det er åpenbart at Aftenposten har problemer med rekrutteringen til avisruta vår, for det er nye bud nesten hver dag. Ting kan tyde på at det skorter litt på yrkesstoltheten hos enkelte:













Jeg skal vel egentlig ikke klage (og gjorde det heller ikke), for i motsetning til naboen fikk vi i det minste avisen opp på avsatsen foran døra. (Dessuten avslører jo bildet at det ikke bare er avisbudene som roter i oppgangen vår. Den observante leser vil kanskje legge merke til ei venkjent linselus i tillegg til haugen med sko og klær. Denne utilbørlige praksisen fikk seg for øvrig et skudd for baugen da Blåmanns jobbsko rett og slett ble stjålet en torsdag i februar.)

["Avismannen": de Lillos, 1987]

You Can't Do That

Jeg har alltid vært av typen som gir opp på flekken hvis jeg støter på noe jeg ikke mestrer fra første stund. Følgelig ble jeg aldri sprinter, kulestøter, førskolelærer eller finsnekker, for å nevne noe. Feig som jeg er tar jeg ikke umiddelbar motgang som en utfordring, men sniker meg heller unna så fort de langsomme beina kan bære meg.

Nå når jeg går hjemme i permisjon, slår det meg at jeg i grunnen nesten bare holder på med ting jeg tradisjonelt sett virkelig ikke er flink til. Barnetekke hadde jeg aldri, og noen stor kokk var jeg ikke, ifølge heimkunnskapslæreren. (Denne dama gjorde seg for øvrig skyldig i et grovt yrkesetisk overtramp som jeg aldri har glemt. En gang hun traff min venninne kurvfletterens far på butikken, beklaget hun seg høylytt over min og venninnas elendige innsats på kjøkkenet. Høh!) Nå går jeg hjemme og steller barn og lager middag. Når jeg på toppen av det hele har begynt å sy, er vel snart begeret fullt. For riktig å gni det inn, har jeg faktisk gjort det jeg truet med: Jeg har opprettet en syblogg, Blutøy. Det er lov til å dåne. Og ja, det blir omtrent som om Eddie the Eagle skulle skrive bok om stilhoppingens hemmeligheter. Nå gjenstår det å se om selv blinde ørner kan finne korn - du finner en kobling til Blutøy til høyre i vinduet. Med dette skal hovedbloggen forhåpentligvis slutte å handle om at Elinblu gjør ting hun ikke kan, så jeg skal spare dere for lukeparkeringen.

["You Can't Do That": the Beatles, 1964]

(Let Me Be Your) Teddy Bear

Jeg har alltid vært en godtegris, men det har aldri vært så galt som når jeg ammer. Kroppen formelig skriker etter sjokolade. Det er noen som sier at hvis du først må ha søtt, er gelefigurer og skumgodt et fint alternativ. Ikke er det like fett som ren sjokolade, og så skal visst søtbehovet bli dekket raskere fordi man blir fort ”mett” (les: kvalm) av skummet. Jeg konverterte derfor fra M og nonstop til bamsemums her i høst – en type sjokolade jeg aldri egentlig har vært særlig glad i. Dette kunne det vel ikke gå an å spise større mengder av uten å bli riktig uvel? En medvirkende årsak til valget var at Liv så smått har fått smake sjokoladens gleder, i form av et par bamsemums på lørdagene. Man vil jo sitt eget barns beste, så det er tryggest å alltid ha en pose i hus. Snakk om å gjøre seg selv en bjørnetjeneste!

Dessverre kan den seiglivede myten om at bamsemums i hopetall er kvalmende, herved avlives. De sleipe små bjørnene er noen seige jævler. ”Se så søt jeg er,” piper det stadig fra posen, og vips, så har man spist et dusin. Minst. Etter jul har jeg lurt på om det er på tide å trappe ned. Liv spiser én eller to på lørdagen, som sagt. Blåmann har tatt til fornuft og gått over til appelsiner, så da faller det veldig mye på meg. I går var det så kaldt at jeg ikke gadd å handle, og slik oppstod den første mumsfrie dagen på denne siden av nyttår. (Et smart triks for å trappe ned sjokoladeinntaket, er for øvrig å bare kjøpe inn vond, veldig mørk sjokolade. Etter tre ruter er man kvalm.)

Det var med litt blandede følelser jeg gikk på butikken i dag. Ville jeg klare å stå imot, eller gikk det som det måtte gå? Jeg nærmet meg godtehylla med gelé i beina. Bamsene brummet mot meg fra sin beskjedne plass nederst på hylla, men de virket noe mindre unnselige enn til vanlig. Hyllekanten var da brått så fargerik..? Selv om optikeren nylig konstaterte at linsene mine er for svake, hadde jeg ingen problemer med å skjønne hva som stod på. Det må være skjebnen. Og så gikk det jo som det måtte gå – men jeg nøyde meg med to poser, da.



















En skal ikke slanke skinnet før bjørnene tar slutt, eller hva det nå heter.

[”(Let Me Be Your) Teddy Bear”: Elvis Presley, 1957]