Feeling Gravitys Pull

Ting har ikke sluttet å falle i gulvet, men på mandag øynet jeg håp om bedre tider. Ettermiddagens mellommåltid bestod (ikke uventet) av et knekkebrød med egg. Alt hadde gått bra lenge - egget havnet ikke i munnen på Blåmann, men ble med meg på jobben, hvor det ble oppdelt og anrettet på et knekkebrød av typen Delikatess Sesam. Vel tilbake på kontoret gikk det imidlertid galt igjen. Asjetten med knekkebrødet raste i gulvet, åpenbart ukomfortabel med å plasseres på et underlag bestående av en voldsomt uryddig papirhaug og en pent brukt skål. Jeg kikket ned, og kunne gispende konstatere at forbannelsen var opphevet: knekkebrødet havnet ikke med smørsiden ned!













Få minutter senere befant vi oss plutselig i en budrunde - som vi altså vant. Jøss! Hadde virkelig hellet snudd? Var det lykksalige knekkebrødet et varsel om bedre tider? Sannelig om jeg vet. Allerede i dag var vi i gang igjen. 1 stk knekkebrød var på vei opp trappa da skåla skled ned fra papirene jeg (mot bedre vitende) bar den på. Knekkebrødet klasket i øverste trappetrinn, ledsaget av en stor skvalp med te. Denne gangen var vi tilbake på smørsiden, eller honningsiden, for å være helt korrekt. Det går åpenbart fortsatt opp og ned her i verden, og slik skal det vel være.

["Feeling Gravitys Pull": REM, 1985]

Country House

Blu-familien har i lengre tid vært på jakt etter et større sted å bo. Det er mange år siden vår første visning, og det siste året har jakten blitt betydelig intensivert. Å bo fire rotete personer på 65 kvadratmeter har begynt å tære på humøret. Særlig har det gått utover sinnstilstanden Blåmann, bortskjemt som han er med stor tumleplass på landet.

Ikke uventet har det vist seg at gjennomføringsevnen var under enhver kritikk. Vi har pløyd oss gjennom endeløse rekker med annonser og vært på mange visninger uten å være i nærheten av å by på noe hus. I stedet har vi kranglet - om pris, kvadratmeter, romløsninger og beliggenhet. Mange (tidvis inkludert oss selv) har vel tvilt på om vi noen gang ville bli i stand til å flytte. I sommer vurderte vi aktivt Lillestrøm som mulig bosted. Min dragning mot hjemkommunen ble imidlertid svekket etter et besøk på byfesten i juni. Jeg er ikke ukjent med de mer harry sidene ved området, men plakatene som lyste mot meg gjorde meg oppriktig betenkt. Det ble nemlig arrangert tilstelninger med Rune Rudberg to kvelder til ende, under navnet "Byfest Nacht Spiel". Grøss.

Alt dette er nå glemt - eller bør i det minste være det, for nå er det gjort! Om halvannen måned blir vi eiere av 200 kvadrat med splitter ny kjedet enebolig sentralt i Lillestrøm. Det er med skrekkblandet fryd vi går de nærmeste månedene i møte. "For en gjeng med bønder!"

["Country House": Blur, 1995]

Everything in the Right Place

I serien "Brødskiver faller alltid med smørsida ned" presenterer vi i dag en eggende historie. Det hender rett som det er at ting blir borte for Blåmann og meg. Hver gang en av oss skal forlate huset, for eksempel, starter en hektisk og høylytt jakt på nøkler, telefon, lommebok, sko, vanter, skjerf og jakke. Nesten verre er det med andre gjenstander som bare forsvinner sporløst. Man har smurt seg et par kjeks og skal sette seg ned og kose seg, men vips, så er asjetten som sunket i jorda. Hvor pokker ble den av? Det er nesten ikke til å tro. Noen ganger føles det som om man er utsatt for svart magi, og bedre blir det ikke av vissheten om at man egentlig bare har sitt eget kaotiske vesen å takke.

På mandag hadde jeg virkelig gjort meg flid med forberedelsene til ettermiddagens mellommåltid på jobben. Kvelden i forveien hadde jeg kokt et egg som jeg (i strid med vanlig praksis) faktisk hadde husket å bringe med til kontoret. I tre-tida tok jeg egget med meg ned på kjøkkenet og begynte å kakke skallet før jeg kom på at jeg ville klargjøre resten først. Jeg fant fram og smurte på knekkebrød, tok fram saltet og hentet eggdeleren i skuffen. Da jeg deretter kunne konstatere at egget var søkk vekk, smilte jeg først litt for meg selv. Dette var nå typisk vimsete meg! Jeg lette og lette - på alle benker, på kopirommet, ja, til og med i kjøleskapet, men intet hardkokt egg kom til syne. En velkjent og ektefølt frustrasjon begynte så smått å tære på den selvironiske munterheten.

Jo da, jeg fant det til slutt. På beste Lille trille-vis hadde det rullet ned i oppvaskkummen - skulle du ha sett! Dette ville jo normalt ikke ha hindret meg i å gjennomføre måltidet som planlagt, men her skjønte jeg raskt at det ikke var håp. I den vanligvis så tomme og rene kummen lå nemlig en oppvaskklut - bløtlagt i klorin. Noen ganger lurer jeg virkelig på om det sitter en liten nisse ett eller annet sted og ler av meg.

["Everything in the Right Place": Radiohead, 2000]

Monday Morning

Jeg har vært særdeles ivrig til å trene i det siste, og er veldig fornøyd med det. Som vanlig når jeg kommer inn i en periode med flyt på ett eller annet felt, går jeg stadig rundt med en redsel for at det skal ta slutt. Én dag kommer lufta til å gå ut av meg, hvilket f.eks. har rammet symaskina, som trass i alle gode forsetter og egen blogg ikke har vært rørt på over et halvt år.

Foreløpig er jeg like rørende ivrig hver uke på trimfronten. Lite ante jeg om hva som skulle møte meg i kjelleren i morges. For én gangs skyld var jeg tidlig ute også, og hadde en teoretisk mulighet til å være på jobben i rimelig tid. Akk, akk. Jeg kan knapt forestille meg et tristere syn en mandag morgen:




















Typisk mandagssykkel. På ingen måte fotografert utenfor 7-Eleven ved Lille Vinkel Sko (som for øvrig åpner allerede klokka ni, sies det).

Snakk om blåmandag! Takket være Jan Pedal ble det likevel en god dag - og fartsrekord på hjemveien med nytt dekk.

["Monday Morning": Pulp, 1995]

Gangsta's Paradise

Det er dårlig med private hager her omkring, men de felles grøntområdene rommer blant annet ymse prydbusker. Som kjent er viljen til tagging stor hos nabolagets yngre garde, og kloke pøbelhoder har funnet ut at en viss type mørke bær er velegnet til fortausdekorasjoner. I hele høst har vi kunnet lese på gangveiene hvem som er forelsket i hvem, hvilke barn som er idioter etc.

I går ettermiddag fikk vi parkeringsplass foran naboblokka, og Blåmann måtte gå flere turer til bilen for å få alt pikkpakket i hus. På den første turen oppdaget han en trio med lømler i 10-årsalderen som hadde funnet et nytt bruksområde for de mørke bærene: dekorasjon av søppelhuset.










Den ansvarlige familiefaren tenkte seg nøye om: Skulle han gripe inn eller bare la dem holde på? Med fare for å bli oppfattet som borettslagets Narvestad nummer 2 spurte han til slutt hvem av dem som hadde tenkt å vaske vekk dette klisset. Guttene skulte lenge taust og olmt på ham, men hevdet så at det ikke var de som stod bak alt, noe Blåmann nektet å tro. Det oppstod misstemning. Kunstnerne tok en liten pause i arbeidet, men da mannen kom tilbake etter neste bagasjeladning grep han dem igjen på fersk gjerning. Ved synet av Blåmann pilte de av sted. De hadde akkurat avsluttet et nytt verk, åpenbart tilegnet en kjent størrelse i blokka ved siden av:










["Gangsta's Paradise": Coolio, 1995]

This Charming Man

En kveld i september, på Bjerke,
begynte visst magen å verke.
Det var jo så menn
seks uker igjen,
men jaggu var riene sterke.

Og plutselig kom han, vår pene
og ørlille gutt - kjære vene!
Han spiste seg mett,
og har rett og slett
blitt temmelig rund, sku' jeg mene.

Til frokost i dag fikk vi merke
at kroner får Ivar på tverke.
Nå er han ett år,
den godgutten vår,
og vanligvis blid som ei lerke.

Gratulerer med ettårsdagen, Ivar!






















["This Charming Man": the Smiths, 1983]

Take the Long Way Home

Det er en kjent sak at retningssansen min har visse svakheter. Når jeg i tillegg strever med å ta raske rasjonelle avgjørelser, burde jeg strengt tatt ikke eksperimentere med veivalg. Dessverre overstyres manglende retningssans og og ditto evne til kjappe avgjørelser rett som det er av en hjertelig tilstedeværende latskap.

Fødselspermisjonen er nå ved veis ende, og et par dager i uka sykler jeg til jobben. Hjemveien er horribelt bratt og tung, noe som har ført til at jeg iblant tester ut alternative ruter - mot bedre vitende, kan man trygt si. Idet sju års forsøk på å finne en kortere og mindre utmattende trasé ikke har ført andre steder enn til enda større åndenød og flere kilometer i beina, er det vel lite som tyder på at det store gjennombruddet er nært forestående.

Jeg går lange veier for å slippe unna bratte bakker, altså, men ingen av de tidligere forsøkene kommer opp mot dagens hjemtur. Den kan best betegnes som en klassiker. Normalt er det 7,5 kilometer hjem fra jobben. Og i dag? 7,7? 8? 8,3? Å nei, da. 9,9, faktisk. Bratt som pokker var det også. Mindre typisk blir det ikke av at den egentlige årsaken til ruteomleggingen var at jeg bare måtte en tur innom Bislett og prøve en kjole. Om det ble kjøp? Nei, jeg har ennå et stykke å gå før jeg bestemmer meg.

["Take the Long Way Home": Supertramp, 1979]

Jakka mi

For en del år siden jobbet jeg i et lite datafirma. Mens det ennå var gode tider i bransjen, ble det produsert en rekke gjenstander med bedriftens logo. Hovedtyngden av produktene var oransje, i tråd med tidas mote. Det fantes dog et unntak, i form (i den grad et slikt ord kan brukes om saken) av ei teltpreget jakke i en ubestemmelig beige kulør. Dette var en såkalt unisex-modell som var særdeles ukledelig for samtlige av firmaets kvinnelige ansatte. For min del ble det ikke bedre av at jeg om mulig ser enda verre ut i beige enn oransje. Jeg kan ikke huske å ha brukt jakka ved andre anledninger enn som høygravid, og selv da var den så mye for stor at det var plass til to av meg (for ikke å si fire av oss, babyene inkludert) i den. I svangerskap nummer to innså jeg omsider at jeg ikke kunne være bekjent av plagget, og det forlot huset. Uten vemod kunne jeg konstatere at jeg aldri ville se den jakka igjen.

Etter at Facebook ble allemannseie, har det vært mye snakk om å publisere bilder av andre på nett uten deres samtykke. Den lille ekshibisjonisten i meg har tenkt at det neppe kan være noe å bråke om. Nå finnes det knapt anledninger til å offentliggjøre bilder fra undertegnedes tamme liv, så jeg er vel ikke akkurat i faresonen. Om det nå skulle dukke opp ukjente fotografier av meg på nettet, hadde det jo vært hyggelig om det var noe litt glamorøst, har jeg tenkt. Det kunne gjerne være fra en fest, og jeg kunne godt være iført en kledelig kjole og skåle mot kamera eller noe sånt.

Da jeg forleden, helt uforvarende, faktisk dumpet over et ukjent bilde av meg der ute, kunne jeg straks slå fast at mine dulgte forhåpninger falt i grus. Jeg har på meg den sandfargede jakka. Ja visst har jeg det, selv om dette var flere år før jeg ble gravid. Og de gamle brillene, jadda, jadda. Bildet skriver seg fra borettslagets dugnad i 2003, og jeg kunne ikke tatt meg dårligere ut om jeg hadde trukket den avbildede grå søppelsekken over hodet. Hadde naboens jakke vært litt rødere, kunne dette vært sakset fra en brosjyre for Arbeiderpartiet. Sånn kan det gå.















Den grå elinense og en nær nabo, for anledningen anonym.

["Jakka mi": di Derre, 1994]

Plug In Baby

Temperaturer på 30 grader og mer innebærer en overhengende fare for kortslutning hos enkelte bleksottige og varmesky individer. Den siste drøye uka har følgelig budt på store utfordringer for nevnte gruppe, og den beste løsningen har vært å holde seg innendørs. Der kan man bl.a. fordrive tiden med å surfe på nettet, som er omtrent det mest kompliserte hodet har kunnet henge med på. Med skam å melde har barna til tider fått pusle med sitt, noe de stort sett har virket fornøyd med.

En av de varmeste dagene satt jeg og stirret apatisk inn i skjermen da det plutselig dukket opp en mystisk feilmelding nede i høyre hjørne: ”Kjenner ikke igjen USB-enhet”.


Hæ, jeg hadde da ikke forsøkt å koble til noe som helst! Hadde PC-en fått solstikk? Et blikk ned på gulvet forklarte saken. Jeg trodde minstemann lå og suttet tilfreds på den lille katteleken sin, men den gang ei. Tidligere erfaring har vist at han deler gnagernes forkjærlighet for ledninger (skjønt foreløpig er han gudskjelov et tannløst eksemplar av arten), og jeg burde ikke være overrasket over synet som møtte meg:


















Heldigvis kan jeg avkrefte Windows’ alvorlige mistanke om at enheten hadde en feil. Gjenkjenne den kunne jeg også, så mennesket overgår nok fortsatt maskinen på enkelte punkter. Dessuten tok jeg hintet, trakk ut kabelen og logget meg på virkeligheten igjen.

["Plug In Baby": Muse, 2001]

Lay Back in the Arms of Someone

Pensjonatarm, -en; -er, -ene, opptrer normalt i flertallsformen pensjonatarmer, også kjent som Norwegian hands; betegnelse på selvisk og uhøflig armføring ved lange matbord.

Pensjonistarm, -en; -er, -ene, tilstanden er lite beskrevet, men smal forskning tyder på at p. kan minne om slitasjeskader som senebetennelse og tennisalbue, hovedsakelig fremprovosert av tunge løft i form av brett med cola og påskemarsipan, kartonger med sigaretter, anselige mengder falukorv og paller med köttbullar (se også harryhandel). Betegnelsen p. kan også brukes synonymt med musearm for enkelte nett- og PC-kabalkyndige pensjonister. Det antas videre at p. kan være preget av leverflekker o.a. P. omfavner gjerne eldre slagere som Dire Straits' "Brothers in arms".

Permisjonsarm, -en; -er, -ene, den reneste tress av en arm – lysebrun, kritthvit og griserosa. P. skyldes armenes fremskutte stilling på barnevogna i kombinasjon med at man av værmessige årsaker og frykt for brystbetennelse (gjelder kun en del av de kvinnelige fødselspermitterte) bruker jakke, for så en solrik dag å driste seg til å gå tur med en litt snauere genser (samt klokke). Det antas at p. også forekommer hos personer som triller rullestol samt mottakere av kontantstøtte (dog ikke harryhandlere, beslektet armføring til tross, da tilstanden krever aktivitet utendørs). P. er spesielt flatterende ved bruk av kortermet kjole i selskapslivet. Bleksottige personer som rammes av p. bør kanskje være glade for at de for én gangs skyld går sommeren i møte med tilløp til farge på (riktig nok høyst begrensede) deler av kroppen.

(Ill: Eksempel på p. hos 35-(eller var det 17-?)årig kvinne i fødselspermisjon.)

["Lay Back in the Arms of Someone": Smokie, 1989]

Bitter Wine

Jeg er usikker på om en i utgangspunktet dårlig dag ble noe særlig bedre av at jeg ble spurt om leg på polet. Du leste riktig: Jeg (35 1/2)måtte vise legitimasjon for å kjøpe tre småflasker med vin! Nå så jeg vitterlig plagsomt ung ut en gang, men det er mye gremmelse og to barn siden. Svensken i kassa (ca. 36) pekte på et oppslag og stotret fram noe om at de spurte alle under 25, og at han trodde jeg var sånn 24-25. Hallo! Jeg hadde barnevogn med meg, og jeg er faktisk nærmere 50 enn 18. Ja ja, jeg har vel blitt så gammel at jeg får ta det som en kompliment.

Da jeg kom hjem fra en regntung joggetur i kveld, hadde Blåmann vært i kjøleskapet og hentet en halvflaske hvitvin som han satt og gransket opp mot PC-skjermen. "Mulig gift-vin kan ha blitt solgt i Norge," stod det, fulgt av skrekk-ingressen "Mann (59) havnet i koma etter én slurk". Heldigvis for oss viste det seg at den livsfarlige vinen var en 2005-årgang, mens vår er fra 2008. Ingen gift-vin er solgt til en 17-årig tobarnsmor på Linderud senter, altså - det er da noe.

["Bitter Wine": Bon Jovi, 1995]

Confusion

Selv om jeg både er sur og grammatiker, er jeg ikke fullt så lett å ergre på språkfronten som man kanskje skulle tro. Likevel må jeg innrømme at denne publikasjonen (som av uforklarlige årsaker har strandet på kommoden i gangen, og ikke i søppelkassa) har gjort meg harm i noen dager nå:












”Vårens største SALE,” faktisk. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men tankene går til unge, polerte personer på vift i Bogstadveien. ”Det var bare det fete salet, lissom.” Da jeg logget meg på for å lese e-posten min i morges, innså jeg imidlertid at Ellos-brosjyren i bunn og grunn er harmløs (i den grad et slikt uttrykk kan brukes om noe som er drapert i rosa plast). La Redoute tar definitivt kaka:

Vel er ikke dette noe rotnorsk nettsted, men her fortjener oversetterne knapt halve lønna si. Har La Redoute kjøpt oversettertjenester på tilbud også, for ikke å si på sale? Jeg kan garantere at jeg ikke kommer til å legge igjen så mye som en penny på weekendens sale på outleten. Too bad, assa.

["Confusion": New Order, 1983]

Ballad till en bra polis

Ingen nasjonaldag kan passere uten at bunadspolitiet får utløp for sin rettferdige harme i aviser, på nettet og på TV-skjermene. Masseproduserte festdrakter er en hån mot tradisjonene! Nåde den som har feil farge på strømpene eller sprader rundt i pumps til stakken! En svigermor i Snåsa legitimerer på ingen måte bruk av trønderbunaden! Da jeg svett og frustrert stod fordypet i stryking av bunadskjorter i går, hørte jeg en dame på NRK utgyte sin vrede over en uhørt styggedom: bunadsparaplyen. Denne var produsert kun for å tjene penger i bøttevis, mente hun. (At det kan være praktisk å slippe å lukte våt hund når regnskurene fester sin klamme hånd om ulla, ble ikke nevnt.)

Selv ikke her i Groruddalen har vi greid å stikke oss unna bunadspolitiets skarpe blikk. En morsk kvinnelig konstabel ble observert i disse trakter rundt klokka fem i går ettermiddag. Alltid på vakt!















["Ballad till en bra polis": Cornelis Vreeswijk, 1978]

Blåjeans

"Varför får jag inte på mig dina blåjeans?"
(Kent)

Forsøkene på å handle klær fortsetter. I dag forvillet jeg meg inn på Carlings, hvor jeg ble passet opp av en kjekk, svensk ekspeditør på 25. Om de hadde sånne bukser med veldig høyt liv? Nei, det var bare så ”i fjor” – kanskje endog så 2007, må vite. Damebukser som er høye i livet, fantes ikke i butikkens sortiment, ei heller andre plagg som kunne romme min brede bak og anselige lår. I år skal det være slim fit. Mørke bukser, sier du? Nei, hvordan kunne jeg glemme at 80-tallet er tilbake? (Vår svenske venn satte for øvrig opp et fårete ansikt da jeg kunne fortelle at jeg var gammel nok til å ha opplevd snow wash-ens glansperiode. Det hadde han aldri hørt om.)

Jeg ble atter minnet om hvorfor jeg hater å prøve olabukser. Jeans i det jeg innbiller meg er min vanlige størrelse, lar seg gjerne trekke like langt opp som Livs figursydde olabukser i str. 92, dvs. til kneet. Svensken mente jeg burde prøve en herremodell, eller unisex, som han kalte det. Da ble jeg skeptisk, gitt. Mangt kan sies om mitt halvdvaske endeparti, men særlig maskulint er det definitivt ikke, og unisex-plagg har aldri tatt seg annet enn svært uheldig ut på denne kroppen.

Utrolig nok var det et par Levis-bukser som passet sånn noenlunde, og jeg fant meg selv vandrende ut av butikken med pose i hånd. Vel hjemme kunne jeg (etter å ha sneket i skapet) med forferdelse slå fast at Blåmann innehar ei olabukse i eksakt samme modell. Det har aldri slått meg at vi skulle ha samme figur, for å si det mildt, skjønt det er et fellestrekk: Skøyteløperlårene må nærmest anses som en familiesvakhet. Kanskje er det likevel ikke så overraskende at vi kan bruke samme bukser, men like plagg hos ektefeller er jo uomtvistelig et faresignal. Hva blir det neste – identiske allværsjakker?


Apropos kraftige lår: Familiesvakheten i sin grelleste, men samtidig søteste konsekvens. Det er ikke like sjarmerende hos 35-åringer, dessverre. Vi har ennå ikke forsøkt å finne olabukser som passer til denne modellen.






["Blåjeans": Kent, 1995]

Banana Co

I serien ”setninger du aldri hadde trodd du skulle høre deg selv uttale (og i hvert fall ikke midt i en telefonsamtale)” bringer vi i dag følgende gullkorn: Nå tråkka jeg på bananen min.

Hva sa du, spurte kameraten i den andre enden høflig. Jeg hadde en banan i lomma, nemlig. Den var to minutter tidligere innkjøpt i resepsjonen på Elixia, perfekt gul og klar for snarlig inntak. Kombinasjonen av uvanlig lang banan og grunn, ubrukelig jakkelomme viste seg å falle uheldig ut, bokstavelig talt. Man kunne tenke seg en situasjon hvor den lange gule simpelthen deiset i bakken uten ytterligere dramatikk, og uten påviselige skader, men ikke i dag. Dette var nemlig en av de dagene. (Like etterpå mistet jeg for eksempel lånekortet fra biblioteket ut av den samme lomma. To ganger, helt uten å forstå at det var på tide å dra opp glidelåsen. Det er overflødig å nevne at kortet havnet i en vanndam den andre gangen, samtidig som himmelens sluser åpnet seg slik at jeg måtte improvisere en lunsj på en av bydelens uforholdsmessig mange lugubre kinarestauranter.)

Til orientering: Det gikk fint an å eta’n. Bananen, altså, og for så vidt lunsjen også, selv om jeg sølte karrisaus på treningsbuksa. Produserer de Banos ennå, forresten?

Bananen er her fotografert sammen med den intetanende misdeder, en lurvete Nike-sko av eldre modell. Bildet yter dessverre ikke den uheldige frukten rettferdighet – den hadde så vel ytre som indre skader, i tillegg til et høyst avslørende skoavtrykk.





["Banana Co": Radiohead, 1993]

Writing's on the Wall

I gårsdagens bydelsbilag til Aftenposten kunne man lese at tagging har blitt et stort problem i vår del av byen. Det er åpenbart flere enn Ruters gode venn som har vakre og viktige ting på hjertet, altså. Eksemplene er mange. Her ble fristelsen for stor - skiltet ber jo om det. I bakgrunnen kan vi skimte Isbilens kontorlokaler, og så vel utformingen av H-en som kvaliteten på nyordet peker trolig i retning av at gjerningspersonene egentlig var ute for å tigge til seg is.

Det er ikke bare de purunge som lider av skrivekløe om dagen - også pensjonistene hamrer ivrig løs på tastaturet. Heller ikke dette har unngått Aftenpostens oppmerksomhet. A-magasinet bringer i dag en lengre reportasje om pensjonister på datakurs, under vignetten "PC-analfabeter". Undertegnedes Fader (med stor F) befinner seg lysår foran de alderstegne kursdeltakerne i artikkelen: Gjennomsnittspensjonisten har fått sin egen blogg! Etter en kort innkjøringsfase med påholdne taster er han nå i stand til å poste på egen hånd, og å legge inn bilder som tydelig illustrerer at han lever et langt mer utagerende og mangslungent liv enn sin dølle datter. Vi gratulerer!

["Writing's on the Wall": George Harrison, 1981]

Sort disippel

Jeg har aldri forstått hva som er morsomt ved å ødelegge ting bare for å ødelegge. Noe av det aller mest meningsløse jeg kan tenke meg, er tagging. Gammel og tam som jeg er, greier jeg overhodet ikke å sette meg inn i gleden ved å kludre streker og uleselige symboler på vegger, busser og trikker. Er det tøft? Morsomt? Opprørsk? Samfunnskritisk? Jeg greier ikke å se det som annet enn rent hærverk. Spesielt lett å provosere er jeg dog ikke, så som regel nøyer jeg meg med å heve et øyenbryn ved synet av et nytt ”kunstverk”. I dag fôr imidlertid begge øyenbryna i været idet jeg passerte en bussholdeplass. Ja, jeg ble faktisk såpass forfjamset at jeg gikk tilbake for å fotografere fenomenet.

Her har skadeverket en tydelig agenda. Ikke bare ønsker taggeren å ramme Ruter, hvilket åpenbart må være det aller grommeste målet for enhver som tøffer seg med sprittusj og sprayboks. Også passasjerene skal tas! Her kunne man ha valgt å ramme bredt ved å køle ned rutetidene til umåtelig populære busser som 20 eller 31, men den gang ei. Taggeren ønsker å gjøre livet surt for det høyst begrensede antallet mennesker som ferdes med busslinje 58 – en lokal dagrute som grunnet lavt belegg stadig er truet med nedleggelse. Uhu, man skjelver i buksene! For riktig å understreke alvoret, signerer taggeren med et hakekors (eller vent, hvordan var det nå dette symbolet så ut igjen?) Jeg burde kanskje bli både sint og engstelig, men i stedet greier jeg ikke annet enn å undertrykke et fnis. Snakk om guttestreker! La oss håpe dette er representativt for hva dagens nynazister har å fare med.

["Sort disippel": Seigmen, 1995]

Påske

Da er påsken over, og enda et gult vårtegn er å skue: Nidar-marsipan til halv pris. Jeg satt igjen med fire pølsepakker etter ferien, innkjøpt til full pris i frykt for å gå tom, og forsøker nå å overbevise meg selv om at de smaker enda bedre fordi de var grisedyre. Om dette virker, er jeg usikker på, men halvparten er i alle fall forsvunnet allerede.

Jeg var klar over at jeg har litt å slekte på når det gjelder hamstring av sjokolade. Likevel ble jeg mildt forbauset da faderen i ettermiddag stolt forkynte at han har kjøpt et helt brett med marsipanpølser. Han hevdet å ha spart nesten 500 kroner, hvilket betyr at han må ha hatt et tilsvarende utlegg. Enkel hoderegning tilsier at det trolig er snakk om 40 pakker, også kjent som 200 pølser. Selv jeg, som i de bekymringsløse studentdager spiste sju svenske mintkaker om dagen, anser dette som en oppsiktsvekkende mengde. La meg skrive det her, i klartekst og i håp om at alle får det med seg: Jeg vil ikke overta restlageret hvis (for ikke å si når) dere går lei. Vil ikke. (En del av meg vil det selvfølgelig mer enn gjerne, men den er for øyeblikket brakt til taushet med kakao og kokesjokolade.)

















... og egentlig vil vi jo slett ikke spise noe som kaller seg "påske marsipan" - fnys.

["Påske": Lillebjørn Nilsen, 1974]

Back to the 80s

Et like sikkert vårtegn som hestehoven er trangen til å fornye garderoben. Dette har dessverre vist seg vanskelig i år, da sesongens farger i butikkene for en stor del spenner fra hestehovgult til ymse avarter av oransje. 80-tallet er tilbake nok en gang, med sine "friske" farger og uformelige snitt. At jeg har et anstrengt forhold til rosa, er en kjent sak. Overdosen fra fjortisperioden (som bl.a. innbefattet kamera, kassettspiller, slalåmski, sko, dunjakke og skinnjakke) fungerer fortsatt som vaksine 20 år etter. Mindre kjent er det kanskje at jeg i min pure ungdom også pleiet omgang med fargetoner som lakserosa, fersken, aprikos, selvlysende oransje og sitrongult. Grøss og gru. Jeg er virkelig ikke klar for et nytt møte med disse sjatteringene.

Jeg kler det overhodet ikke, som den autentiske illustrasjonen fra 1989 så smertelig viser. (Noen vil kanskje innvende at fargevalget er det minste problemet med dette bildet, men det normale fotografiet i serien er dessverre forsvunnet. Jeg var ikke alene om å se slik ut, men den øvrige familie er klipt bort i frykt for injuriesøksmål.) At den sommergylne hudtonen for lengst har måttet skygge banenvike til fordel for et kronisk preg av skummet kultur, gjør jo ikke saken bedre.

Heldigvis fantes det en butikk som kunne by på de rette fargene - for ikke å si den rette fargen. Billig ble det ikke, men jeg ble i alle fall ny. Ironisk nok måtte jeg allikevel kjøpe gule klær til slutt - til Liv, i anledning barnehagens såkalte gul-fest. For riktig å gni det inn valgte jeg en kjole med Hello Kitty-motiv - nok et spøkelse fra det glade 80-tall.

["Back to the 80s": Tramteatret, 1980]

Vårsøg

Så kokende varm ble vår stue
at husets litt solredde frue
brøt ut fra sitt bur
og la ut på tur.
Er våren her? Hun droppet lue.

Det var ingen grunn til å grue!
Bak snøfonna kunne hun skue
en søt liten sak,
så trassig og rak:
et lysende gult bustehue.




















["Vårsøg": Hans Hyldbakk/Henning Sommerro, 1945/1980]

Fall At Your Feet

Selv om jula varer helt til påske, er det vel ikke helt sesong for luciafeiring nå. Dette lille klippet fra barnehagens luciafest fortjener likevel et publikum, synes jeg. Det må understrekes at ingen ble kom til skade under innspillingen. Legg særlig merke til armbevegelsene til den unge mannen i blå skjorte.

["Fall At Your Feet": Crowded House, 1991]

A Day In The Life

Ammetåka ligger stadig tett, og mye av dagen dreier seg om å komme ulvehungeren i forkjøpet. Det er forstemmende å bevitne hvor stor del av den mentale kapasiteten som kan gå med i tilberedelsen av en serie enkle måltider. Jeg koker ofte et egg til min første eller andre lunsj, hvilket utgjør et betydelig høydepunkt i tilværelsen. Her er loggen fra dagens forsøk på å gjøre nettopp dette:

11.50: Man blir sikkert sulten snart; det er vel best å koke seg et egg. *fyller en kjele med vann*
11.51: ~hjernedødt øyeblikk avdekket idet eggekartong tas ut av kjøleskap~: Det var sant, jeg oppdaget jo i går at det var en sprekk i skallet på det siste egget. Da må det bli eggerøre. *slår ut vannet, skrur på en kokeplate og setter (mot bedre vitende) på ei stekepanne*
12.16: ~hjernedødt øyeblikk avdekket under sjokoladeespedisjon til kjøkkenet~: Heisan, her står det visst ei stekepanne og godgjør seg! Det var sant, jeg skulle jo lage eggerøre av det siste egget. *legger smør i panna*
12.18: ~hjernedødt øyeblikk avdekket i forsøket på å lage eggerøre~: *knekker egget direkte i panna*. Ja ja, speilegg er jo heller ikke så verst.
12.19: Plomma går i stykker.
12.22 *fortærer det første egenstekte speilegget på sikkert 10 år*
14.08: ~hjernedødt øyeblikk avdekket på jakt etter lunsj nummer 2~: Hvorfor i alle dager er den kokeplata så varm, da? *slår den av*

Sånn går nu dagan. Og enda har ingenting tatt fyr! Noen ganger er lykken bedre enn forstanden.

["A Day In The Life": the Beatles, 1967]

Feil igjen

Utstyrt med handleliste og baby la Blåmann i vei til butikken, mens mor kunne slange seg på sofaen med ei bok. Juhu! Han kom tilbake og erklærte fornøyd at han hadde husket alt som stod på lista. Og så hadde han jo oppdaget den frekkheten jeg hadde lagt inn, knegget han – men han tok det med godt humør, altså. Hæ? Jeg hadde (til en forandring, kanskje) slett ikke forsøkt å være uforskammet, bare gjennomtenkt og seriøs. Hadde han fått med seg deoen jeg med detaljerte spesifikasjoner hadde bestilt, da? Å nei da. I stedet dukket denne opp i handleposen:









Det stod jo slett ikke ”Deo” her, hevdet Blåmann, det stod ”Deg”. Følgelig kjøpte den stakkars lydige mannen seg ny såpe. Etter å ha gransket handlelista på nytt, er jeg tilbøyelig til å være enig i at jeg ikke var helt heldig med den o-en. Jeg ser også det injurierende potensialet i den aktuelle linja:




















Vel, vel – etter dagens handletur kommer vi til å være de heldige eiere av både ny deo og nytt såpestykke. Forhåpentligvis vil de andre gladelig gjøre plass til oss på hyttetur i helga.

[”Feil igjen”: Jokke & Valentinerne, 1994]

Falling Down

At brødskiver helst faller i gulvet med smørsida ned, er jo gammelt nytt. I vår kaotiske leilighet, som begynner å bli altfor liten i tillegg til å være bebodd av klønete rotekopper, skjer det daglig at ting mistes eller raser ut av overfylte skap og lander på de underligste steder. En dag jeg skulle plugge i vannkokeren, falt støpselet til lyset over komfyren ut(!) – og rett ned i ei mugge med blåbærsaft. Da jeg skulle ta på meg brillene i morges, skled et sølvkjede ned fra baderomshylla og forsvant ned i sluket på badet (som for øvrig kan skimtes på dagens illustrasjon). At en kornmokjeks jeg mistet i gulvet i går, etterlot seg to kvadratiske smøravtrykk på parketten, er jo knapt verd å nevne i denne sammenheng.

Vi begynner også å bli vant til at gjenstander faller i do. Bare det siste halve året kan jeg erindre å ha sett både en tannbørste, en rull med tanntråd, tre hårspenner, en kam og 3-4 tuber med kremer i bunnen av skåla. Dette skyldes delvis at badet er så mikroskopisk at gjenstander som faller fra et hvilket som helst punkt i rommet, teoretisk sett kan gå rett i dass. Dessverre må nok også menneskelig svikt bære en del av ansvaret. Forleden hadde noen plassert en matchbox-bil oppå dolokket, av alle steder. (Den mistenkte er anonymisert av hensyn til vedkommendes lave alder.) Det viste seg at en slik bil så vel i teori som praksis er i stand til å falle ned bak et lukket dolokk. Resultatet må kunne kalles en typisk rukeparkering.*




















* Blomst til Blåmann for et dritfestlig ordspill.

["Falling Down": Oasis, 2008]

Avismannen

Jeg kan godt forstå at mange avisbud hater jobben sin. Det gjorde jeg også, den sommermåneden jeg tråkket opp kommunens bratteste bakker på min brors gamle sykkel. Likevel la jeg jo min ære i å holde avisene hele og tørre, og ikke minst å plassere dem i de rette postkassene. Det er åpenbart at Aftenposten har problemer med rekrutteringen til avisruta vår, for det er nye bud nesten hver dag. Ting kan tyde på at det skorter litt på yrkesstoltheten hos enkelte:













Jeg skal vel egentlig ikke klage (og gjorde det heller ikke), for i motsetning til naboen fikk vi i det minste avisen opp på avsatsen foran døra. (Dessuten avslører jo bildet at det ikke bare er avisbudene som roter i oppgangen vår. Den observante leser vil kanskje legge merke til ei venkjent linselus i tillegg til haugen med sko og klær. Denne utilbørlige praksisen fikk seg for øvrig et skudd for baugen da Blåmanns jobbsko rett og slett ble stjålet en torsdag i februar.)

["Avismannen": de Lillos, 1987]

You Can't Do That

Jeg har alltid vært av typen som gir opp på flekken hvis jeg støter på noe jeg ikke mestrer fra første stund. Følgelig ble jeg aldri sprinter, kulestøter, førskolelærer eller finsnekker, for å nevne noe. Feig som jeg er tar jeg ikke umiddelbar motgang som en utfordring, men sniker meg heller unna så fort de langsomme beina kan bære meg.

Nå når jeg går hjemme i permisjon, slår det meg at jeg i grunnen nesten bare holder på med ting jeg tradisjonelt sett virkelig ikke er flink til. Barnetekke hadde jeg aldri, og noen stor kokk var jeg ikke, ifølge heimkunnskapslæreren. (Denne dama gjorde seg for øvrig skyldig i et grovt yrkesetisk overtramp som jeg aldri har glemt. En gang hun traff min venninne kurvfletterens far på butikken, beklaget hun seg høylytt over min og venninnas elendige innsats på kjøkkenet. Høh!) Nå går jeg hjemme og steller barn og lager middag. Når jeg på toppen av det hele har begynt å sy, er vel snart begeret fullt. For riktig å gni det inn, har jeg faktisk gjort det jeg truet med: Jeg har opprettet en syblogg, Blutøy. Det er lov til å dåne. Og ja, det blir omtrent som om Eddie the Eagle skulle skrive bok om stilhoppingens hemmeligheter. Nå gjenstår det å se om selv blinde ørner kan finne korn - du finner en kobling til Blutøy til høyre i vinduet. Med dette skal hovedbloggen forhåpentligvis slutte å handle om at Elinblu gjør ting hun ikke kan, så jeg skal spare dere for lukeparkeringen.

["You Can't Do That": the Beatles, 1964]

(Let Me Be Your) Teddy Bear

Jeg har alltid vært en godtegris, men det har aldri vært så galt som når jeg ammer. Kroppen formelig skriker etter sjokolade. Det er noen som sier at hvis du først må ha søtt, er gelefigurer og skumgodt et fint alternativ. Ikke er det like fett som ren sjokolade, og så skal visst søtbehovet bli dekket raskere fordi man blir fort ”mett” (les: kvalm) av skummet. Jeg konverterte derfor fra M og nonstop til bamsemums her i høst – en type sjokolade jeg aldri egentlig har vært særlig glad i. Dette kunne det vel ikke gå an å spise større mengder av uten å bli riktig uvel? En medvirkende årsak til valget var at Liv så smått har fått smake sjokoladens gleder, i form av et par bamsemums på lørdagene. Man vil jo sitt eget barns beste, så det er tryggest å alltid ha en pose i hus. Snakk om å gjøre seg selv en bjørnetjeneste!

Dessverre kan den seiglivede myten om at bamsemums i hopetall er kvalmende, herved avlives. De sleipe små bjørnene er noen seige jævler. ”Se så søt jeg er,” piper det stadig fra posen, og vips, så har man spist et dusin. Minst. Etter jul har jeg lurt på om det er på tide å trappe ned. Liv spiser én eller to på lørdagen, som sagt. Blåmann har tatt til fornuft og gått over til appelsiner, så da faller det veldig mye på meg. I går var det så kaldt at jeg ikke gadd å handle, og slik oppstod den første mumsfrie dagen på denne siden av nyttår. (Et smart triks for å trappe ned sjokoladeinntaket, er for øvrig å bare kjøpe inn vond, veldig mørk sjokolade. Etter tre ruter er man kvalm.)

Det var med litt blandede følelser jeg gikk på butikken i dag. Ville jeg klare å stå imot, eller gikk det som det måtte gå? Jeg nærmet meg godtehylla med gelé i beina. Bamsene brummet mot meg fra sin beskjedne plass nederst på hylla, men de virket noe mindre unnselige enn til vanlig. Hyllekanten var da brått så fargerik..? Selv om optikeren nylig konstaterte at linsene mine er for svake, hadde jeg ingen problemer med å skjønne hva som stod på. Det må være skjebnen. Og så gikk det jo som det måtte gå – men jeg nøyde meg med to poser, da.



















En skal ikke slanke skinnet før bjørnene tar slutt, eller hva det nå heter.

[”(Let Me Be Your) Teddy Bear”: Elvis Presley, 1957]

As Good As New

Nå er jeg er redd jeg har fått en liten dråpe blod på tann. Etter at kjolen til Liv ble ferdig, reiste jeg ned til Grønland og betalte i dyre dommer for ullstoff til nye prosjekter. På toppen av lengre tids babyrelatert søvnunderskudd har jeg siden begynt å ligge våken om nettene og tenke på farger, snitt og krøll i undertråden. Folk har begynt å mobbe meg med at jeg er stoffavhengig, og kanskje er jeg faktisk i faresonen.

Jeg lover at dette ikke skal utarte til en håndarbeidsblogg – Gud forby! (Det at jeg ser meg nødt til å skrive en slik setning, er i seg selv både sjokkerende og urovekkende.) La meg likevel dele en liten sak til før jeg eventuelt oppretter en egen underavdeling av bloggen. Jeg har begynt på en ny kjole, og var litt misfornøyd med lillafargen på blomsterdekorasjonen. Den skulle vært noen hakk mer rosa. Selvfølgelig er jeg for utålmodig og gjerrig til å vente til mandag og sløse bort mer penger i en stoffbutikk, så jeg prøvde en annen utvei.

Turen gikk atter til Europris. Kanskje hadde de noen fleecevotter, ei lue eller ett eller annet som kunne klippes opp? Den våkne leser vil ha merket seg at jeg har en forkjærlighet for Europris, skjønt det skal ikke fornektes at de har mange varer som best kan klassifiseres som søppel. Gjenstander i restekurver vil jo være særlig utsatt for et slikt stempel, men det stoppet ikke den stoffavhengige. Jeg har nylig blitt klar over at det finnes et skjerfliknende plagg som heter buff, og et eksemplar av denne arten materialiserte seg på bunnen av restekurven. I fleece – og perfekt farge, hurra! Gjenstanden var ikke merket med pris, men jeg betalte de ønskede 15 kronene med et smil. Dette var jo nesten for godt til å være sant.

Først da jeg kom hjem, innså jeg at plagget trolig var feilplassert i butikken. Her var det nemlig noe muffens (for ikke å si buffens). Som nevnt manglet plagget merkelapp, og det viste seg å ha noen umiskjennelige brettemerker som peker i retning av at den har foldet seg nedover en vilt fremmed hals. At buffen lukter svakt av parfyme, gjør ikke saken bedre. Antakelig skulle den ikke ha ligget i restekurven, men i kassen for gjenglemt tøy. Det legger en liten demper på fryden, men bare såvidt. Redesign er jo i tiden.










Så god som ny. Den gjerrige får så buffen passer.

[“As Good As New”: ABBA, 1978]

The Miracle

Ektemenn leser ting som er skrevet med liten skrift i konas blogg, viser det seg. Følgelig har jeg i en drøy måned vært innehaver av en symaskin. Du snakker om å kaste perler for svin, vil nok de fleste som virkelig kjenner meg innvende. Ikke minst ville mine tidligere formingslærere grøsse ved tanken. I skoleåra var jeg en liten katastrofe på alt som hadde med håndarbeid å gjøre. Det eneste barneskoleproduktet jeg har en erindring om, er et par røde grytekluter som var heklet så stramt, svett og nervøst at de fremstod som tovede. Etter at resten av gruppa hadde gått over til sløyden, måtte jeg i flere uker gå kanossagang tilbake til tekstilen for å hekle videre. På sløyden ble venninna mi og jeg satt til å flette blomsterpotter mens de andre tryllet fram krakker og skap. Bedre gikk det ikke på ungdomsskolen. Merkelig nok greide jeg å kare til meg en M i tekstil, men metallsløyden sørget for mitt livs eneste G i boka. G! Det skal dog sies at om det er et ungdomsskoletraume jeg virkelig ikke har lidd under seinere, er det min manglende evne til å fullføre stygge og formålsløse messingboller. Den estetiske selvtilliten, derimot, fikk seg en varig knekk.

Jeg har lenge hatt lyst til å kanøfle alle som tryller fram de lekreste kjoler for så å skrike opp om hvor latterlig enkelt det er. Så lett som en plett; dette kan alle klare, liksom. Særlig. Etter å ha skult nervøst på den elegante, digitale symaskina i tre uker tok jeg meg sammen. Fleecepledd ble innkjøpt på Europris, og jeg tegnet og klippet mønster med utgangspunkt i en av Livs kjoler. Takket være en baby som ikke legger seg har det tatt sin tid, men langsomt innså jeg at det faktisk var mulig. Med bruksanvisning og kyndige nettvenner i ryggen har jeg sydd en kjole. Voila! Det var virkelig enkelt, altså. Dette er noe alle kan få til. (Ikke minst du, kjære venninne med de flettede blomsterpottene! Du fikk jo til og med M, gjorde du ikke?)

Det er faktisk et mirakel, dette - intet mindre enn et mirakel.

["The Miracle": Queen, 1989]