Wounded Knee

Om en måneds tid er det påske, og marsipanen er selvfølgelig for lengst på plass i butikkene. Ingen påskekyllinger har funnet veien hit så langt (man er da bare så vidt ferdig med halv-pris-lageret av julemarsipan), men i kveld ble vi hjemsøkt av beslektet fjærfe. Skrekkslagne unger ble vitne til at (høne)mor med voldsom kraft flakset inn i tredje trappetrinn og gikk over ende med dunder og brak. Sjelden hadde de sett noen falle opp trappa med slik overbevisning.

Lettelsen over at iPaden tross alt befant seg på tredje trinn og ikke i kjelleren, ble raskt avløst av selvmedlidenhet og bekymring. (Man ble faktisk beskyldt for å ha spilt Wordfeud gående, naturligvis helt grunnløst.) Høyre kne og ditto lår verker og er stive. Husets fotballspiller mente først at det måtte dreie seg om en god gammeldags lårhøne. Etter to timer har han allerede sett seg lei på både klaginga og det faktum at kona vralter av gårde som ei halt gås, og diagnosen er korrigert.

(Saken skulle selvfølgelig vært illustrert med et bilde av skaden, men blåmerket er foreløpig ikke imponerende nok.)

["Wounded Knee": Nik Kershaw, 1989]

Push Me, Pull Me

Jeg er redd jeg har begynt å oppføre meg litt rart. Minner jeg ikke i grunnen litt om disse dølle, overivrige birkebeinerkarene i full midtlivskrise? Halvmaratonløpet i høst var bare begynnelsen. Uroen slo meg med full tyngde da jeg i halv ti-tida i går kveld la innover i Østmarka - på ski. Med hodelykt! Her er det noe som ikke stemmer. (Min personlige sivilingeniør og birkebeiner instruerte meg grundig i bruken av den tekniske nyvinningen før avreise: "Ser du denne knappen? Trykk på den, og lyset slås på." På bildet hadde jeg så stivfrosne fingre at jeg ikke hadde greid å lokalisere bryteren.)

Skituren var nå én ting - der var jeg i det minste alene, helt i overensstemmelse med min natur og treningspreferanser. (De virkelige birkebeinerne, som det naturligvis vrimlet av, regner jeg ikke som selskap, da de bare føk forbi meg.) Det verste, og det som virkelig gir grunn til bekymring, er at jeg i dag skal ha min første PT-time. Ja, du leste riktig. Personlig trener. Jeg, som bare vil sulle rundt på egen hånd og ikke ha innblanding fra noen, skal helt frivillig ha en kjekk ung mann til å kommandere meg rundt, fnyse av de manglende musklene mine og le når jeg nesten besvimer. PaTetisk.

["Push Me, Pull Me": Pearl Jam, 1998]