Swimsuit Issue

I ettermiddag fikk jeg gleden av å tilbringe et par gode shoppingtimer alene i byen. Sommergarderoben kunne ”trenge” litt fornyelse. Det slo meg straks at det var uvanlig lange køer i prøverommene rundt omkring, og hva verre er: Køene var blottet for fremdrift. Irritert stod jeg på stedet hvil og lurte på hvordan det var teknisk mulig å bruke så lang tid på å prøve noen skarve plagg.

Svaret ga seg selv da kandidatene smått om senn steg ut av båsene sine. De var høyrøde i trynet, med ansiktsuttrykk så olme og plagede at amperheten hos køståerne bleknet fullstendig. I armene hadde de store fanger av bikinier og badedrakter. Selvfølgelig, at jeg kunne glemme det! Det er jo den tiden på året igjen, årstiden da man – egget av ukebladenes ondsinnede ”kom i form til bikinisesongen” ­– utsetter seg for langvarige, krevende og deprimerende prøvelser i klesforretningenes neonbelyste avlukker. Jeg kikket på de svette ansiktene med en blanding av medynk og skadefryd. Det var neppe den lekre rødtonen de hadde håpet å pådra seg i sommer.

Å boikotte enhver form for strand-, sol- og badeliv har absolutt sine fordeler. Jeg hater virkelig å prøve badetøy, jeg også, men det skjer bare hvert sjuende år, sånn omtrent – når jeg oppdager at gummien i den alderstegne herrebadebuksa fra H&M har morknet og er i ferd med å forvitre.

[”Swimsuit Issue”: Sonic Youth, 1992]

Sweet Little Mystery

Hvilken idiot er det som har plassert en pakke Gjende-kjeks med sjokolade på pulten min? Slikt er jo bare nødt til å ende med forferdelse. Den mistenkte er om lag 1,60 høy, har halv- langt blondt hår, er blåhvit på farge og begynner etter sigende å bli litt tykk på midten. Dessverre tyder mye på at mysteriet aldri vil bli oppklart, da det har foregått en viss bevisforspillelse.

Og hvorfor i huleste har de sluttet å selge Kung Oscars pepparkakor i butikkene? Tidligere var de da alltid i handelen hele året, jul eller ikke. Jeg mistenker at de har måttet vike plass for 13 nye typer chocolate chip cookies, en uting som åpenbart er på moten. Det er tunge tider.

["Sweet Little Mystery": Wet Wet Wet, 1987]

Smoke Gets in Your Eyes

Hvis jeg legger godviljen* til, kan jeg på et vis forstå at røyking er en fin måte å slå i hjel tida på mens man venter på bussen. En ting som lenge har fått meg til å syde innvendig, er imidlertid røykere som ser seg nødt til å stå og dampe inne i selve busskuret – oppholdsvær til tross. Denne gruppen har oppsiktsvekkende mange medlemmer. De fyrer ubesværet opp og lar seg ikke merke med at den ene medpassasjeren etter den andre trekker ut av skuret, gjerne med en demonstrativ hoste.

I dag dukket det opp en slik røyker i et busskur nær meg. Dette er et velutstyrt 3-veggs skur med flere benker enn noe annet jeg kjenner til, og som vanlig er i rushtiden var det mange passasjerer som ønsket å sitte. Vår venn hadde ikke sitteplass; det var fullt. Likevel steg han inn i busskuret og tente uanfektet en sigarett. (Ja, det var oppholdsvær, endog sol.) Det tok ikke mange sekundene før han var alene der inne. Han spradet dampende fornøyd rundt og førte en mobilsamtale som i korthet gikk ut på å oppdatere en kompis på helgas fyllehistorier. Til slutt observerte jeg med vantro at han på karslig vis lente seg inn mot veggen og ga seg til å kakke aske på selve benken. Akkurat da må jeg innrømme at jeg hadde problemer med å se klart.

[“Smoke Gets in Your Eyes”: Irene Dunn, 1935]

* Det skal ellers innrømmes at godvilje nok er noe jeg har svært lite av når det gjelder sigarettrøyk.

The Piper

Vi møttes med fløyter ved munnen.
Det var litt romantisk, i grunnen.
Man utvekslet blikk,
og søtlig musikk
brøt fram mellom Blåmann og hunnen.

Det ble ganske lenge å vente
før Pan fikk ut finger’n og sendte
en ny musikant,
men jippi, vi vant!
Her ser dere fløytetalentet.

Ellers må jeg innrømme at jeg er litt glad for at dette instrumentet befinner seg hjemme hos besteforeldrene i Hedmark og ikke hos oss. Nasjonaldagsfeiringen er overstått, og bestemor hadde sydd nydelig bunad til Liv. Den nye eieren var så stolt og fornøyd!








["The Piper": ABBA, 1980]

Fix You

Jeg tok med sykkelen min på verksted her om dagen. I tillegg til å trenge en vårpuss har den de siste månedene utgytt en merkelig knirkelyd når jeg trår på, og dette bekymret meg. Ergo slepte jeg meg ned til jobben på sykkel, og fikk smertelig erfare at formen ikke er hva den var. Om jeg hadde bestilt time? Nei, måtte man det da? Det var smekkfullt, må vite, men jeg kunne få en time den 27. mai. Skulle han skrive meg inn i boka? "Nei," svarte jeg bestemt - unormalt trassig for en person som helst står med lua i hånda i slike sammenhenger. "Det er en mystisk knirkelyd i pedalene, jeg kan ikke kjøre videre. Det må sjekkes nå!"

Merkelig nok gikk mannen plutselig med på å ta en rask titt på sykkelen på bakrommet. Da han kom ut igjen, hadde han oljet det rustne kjedet, strammet bremsene og pumpet opp dekkene - kort sagt omtrent det jeg ifølge prislista på veggen skulle måtte betale 500 kroner for. Noen knirkelyd kunne han ikke spore - var jeg sikker på at ulåten ikke kom fra setet? Setet!? Litt forurettet avfeide jeg glatt denne teorien. Vel er jeg ikke noe teknisk geni, men jeg hørte og kjente da utmerket godt at knirkinga kom fra - "eh, det området der", presiserte jeg og pekte kyndig mot de derre girgreiene ved pedalene. Mannen jattet høflig med.

Dette var jo i bunn og grunn god service, og jeg hadde en sterk følelse av at jeg skyldte reparatøren å bestille en slik dyr overhalingstime allikevel. Om ikke annet kunne jeg i alle fall få byttet ut sykkelskopedalene, som er helt ubrukelige for ei nervøs kløne som meg. Det kunne mannen godt gjøre med det samme! Jeg fikk et par enkle pedaler på flekken, og det ble 115 å betale, takk.

Gnieren i meg var strålende fornøyd da jeg syklet videre - rent bortsett fra at pedalene fortsatt knirket, da, taktfast og irriterende. For moro skyld reiste jeg meg opp og tråkket på uten å berøre setet. Jaggu ble det ikke stille! Jeg rødmet for meg selv. Visst var det noen som hadde en skrue løs, men det var ikke sykkelen. Ja ja, vårpussen ble i alle fall billig! Og kanskje er det håp om noen kroner i kassa hos verkstedet allikevel, hvis jeg skulle finne på å bytte ut setet.

["Fix You": Coldplay, 2005]

On the Run

Jeg har alltid vært svak for Finn Kalvik. Da han i 1981 deltok i den internasjonale Grand Prix-finalen med ”Aldri i livet”, årets store slager på lekeplassen, måtte 7 år gamle Elinblu legge seg før TV-sendingen var over. Likevel kom mamma inn til meg da resultatet var klart, med den tunge beskjeden om at Finn havnet sist med null poeng. Jeg gråt mine bitre tårer, og grep straks til en plausibel forklaring: De skjønte ikke teksten, mamma! De skjønte ikke hva han sang! ”Aldri i livet” fortsatte å runge over huskestativene i en årrekke.

Finn er jo Groruddalens store trubadur. Kort tid etter at jeg flyttet til området i 1999, snublet jeg begeistret over et større restopplag av boka Finn – de beste sangene på Økern Bokhandel. Verket var innbundet og signert av artisten selv, og en CD var inkludert i prisen på kr 98. Jeg rev selvsagt til meg et eksemplar, og dro fluksens hjem og stemte gitaren. Gleden var stor, men samtidig ble jeg litt trist til sinns og kjente et lite stikk i hjertet. Det er gjerne slik med Finn. Egentlig var det jo unektelig noe sørgelig over denne bunken av usolgte, signerte bøker til spottpris, fulle av løse ark på grunn av feil i notene. Som han selv sier det:

Nederlag og seier slår i samme takt
til livet og leken er tilbakelagt.

Her om dagen kikket jeg litt rundt på youtube og slo til min milde overraskelse fast at Finn var å finne her også. Men vent, hva var dette? Jeg frøs på ryggen. Sangen ”På flukt” kjenner jeg naturligvis, men jeg ante ikke at den også var å finne på engelsk, under tittelen ”On the run”. Og ikke nok med det: Den er innspilt med selveste ABBA som backingband! Man kan tydelig høre Agnetha og Frida kore Finn Kalvik! Jeg ble ualminnelig varm om hjerteroten, ja rett og slett rørt. Begeistringen og overraskelsen kunne knapt ha vært større om jeg hadde avdekket at Beatles hadde opptrådt som korgutter for Finn tidlig på 70-tallet. Men så, igjen: Var det ikke egentlig noe litt trist over dette også? Hadde Finn internasjonale ambisjoner; drømte han om å bli like stor som ABBA? Som vi vet, gikk det ikke slik. Og det er ålreit, det, Finn. Vi vil ha deg som du er - alltid på flukt.

[”On the Run”: Finn Kalvik med ABBA, 1981]

Sola skinner

Fotballsesongen var ikke det eneste som ble sparket i gang om våren i min grønne ungdom. Dette var også tida for såre føtter, stivfrosne fingre og lår som klødde intenst under terylenebuksene. Jeg snakker naturligvis om musikkorpsets marsjsesong. Når som helst kan jeg gjenkalle følelsen av å stavre seg ut av huset med uniform og instrument klokka 06.40. I 15 år var dette vanen. Femten år!

Da jeg gikk gjennom Slottsparken på vei mot banen i går, hørte jeg noen velkjente toner fra Karl Johans gate. "Den norske løve," faktisk, fremført i strålende solskinn. Jeg liker ikke å innrømme det, men jeg ble faktisk hjemsøkt av lykkelig nostalgi. Det må være våren. Ikke bare tok jeg meg selv i muntert å nynne piccolostemmen innvendig; jeg måtte også anstrenge meg for ikke å henfalle til taktfast gange.

Det er mulig jeg har en liten korpsmusikant i magen også, i tillegg til den tidligere nevnte medgangssupporteren. Sant å si begynner det å bli ganske folksomt der inne, men det vil bli frigjort litt plass når Livs lillesøster eller -bror forhåpentligvis slipper ut om et knapt halvår.

["Sola skinner": Jokke & Valentinerne, 1987]