mandag 30. april 2007

Run and Run

Under svangerskapet parkerte jeg en 15 år lang karriere med tre joggeturer i uka. Etter fødselen har latskap og vage lår- og bekkenplager lenket meg til sofa og barnevogn. Da jeg for første gang prøvde å løpe etter bussen rundt påsketider, var bevegelsen meg fullstendig fremmed. Jeg fikk en bestemt følelse av at jeg ville ha gått på trynet hvis jeg ikke hadde hatt vogna å støtte meg til. (Og ja, jeg mistet selvfølgelig bussen.)

I går tok jeg imidlertid det store skrittet. Jeg slepte meg opp til skogbrynet på sykkel og la trøstig i vei på kjente stier. Løping og løping, fru Blom. Hele understellet protesterte kraftig fra første skritt. Å kapitulere foran de tre sportskledte, eldre damene som betraktet meg fra en benk ved stien, var dog ikke aktuelt, så jeg presset meg videre. Minuttene sneglet seg av gårde – det er da som pokker hvor langt man faktisk kommer på kort tid selv om tempoet er labert. Etter tolv minutter fikk jeg øye på en kjent mannlig skikkelse på stien. Heldigvis har jeg passert tenårenes ”å nei, kjekke gutter kan ikke se meg høyrød og svett iført ti år gamle treningsklær”-stadium. Det er mange år siden jeg gikk over i kategorien ”hurra, noen ser hvor sprek og flink jeg er”. Den kjekke mannen som materialiserte seg i skogen har dessuten sett meg i aksjon på fødestua og vil neppe la seg skremme av et illrødt, usminket joggetryne. Det var Blåmann med Liv i vogn. Familiens fantasi er åpenbart begrenset hva valg av turstier angår. Jeg var i alle fall godt fornøyd med å få bevitnet at jeg faktisk prøvde å utføre noe som liknet vagt på jogging. ”13 minutter,” peste jeg i forbifarten og sneglet meg videre.

Merkelig nok var det ikke kondisjonen som stoppet meg etter 20 minutter, men muskler, sener, ledd og hva det nå heter, alt sammen. Selv om jeg hadde gangsperre og gikk som en olding resten av dagen med et høyrebein som knapt hang fast i kroppen, er jeg godt fornøyd med 20 minutters jogging og en mil på sykkel. Jeg er i gang igjen! Og ved å skryte av det her inne, blir det et lite hakk mer forpliktende i fortsettelsen.

[”Run and Run”: the Psychedelic Furs, 1982]

fredag 27. april 2007

Words (Between the Lines of Age)

I dag kan Liv og jeg gratulere oss selv med halvtårsdagene! Hun er 0,5 år, mens jeg er hele 33,5. Vi er halvveis til hver vår milepæl. Tradisjonen tro må det markeres med en limerick eller to.



Fru Blu og den skjønne matronen
ser ulikt på gratulasjonen.
”Et halvt år fra nå?
Da kan jeg nok gå
og prale med ettårsdagskronen!”

Den aldrende moren og konen
er mer pessimistisk i tonen:
”Fnys, halvveis, hva så?
Da har jeg blitt grå
og gnurer på minstepensjonen.”




["Words (Between the Lines of Age)": Neil Young, 1972]

onsdag 25. april 2007

(B)rio

Det sies at det er veldig kontaktskapende å ha barn, på en måte som trolig kun overgås av hundehold. Med hver sin pudding i vogn har man jo en selvskreven innfallsvinkel til en samtale, og i tillegg kommer de menneskene i alle aldre som bøyer seg ned, pludrer og myser inn i vogna. Det finnes et nettverk av foreldre der ute – knapt synlig for det blotte øye med mindre man har en overutviklet sans for vitende blikk og vage, gjenkjennende nikk. I mange år betraktet vi dette nettet utenfra, med stadig større amperhet for enkeltes vedkommende.

Nå når man endelig er en av dem, er det en lettelse å kunne fastslå at det store foreldrefellesskapet var en smule overdrevet. Hvem som blir gode venner, er gudskjelov bestemt av andre ting enn mors-
statusen eller alderen på barna. Det forekommer imidlertid forel-
dresamtaler med vilt fremmede mennesker, det skal innrømmes. Selv når vi holder de klassiske helsestasjonsutvekslingene rundt vaksiner og vekt utenfor, har vi faktisk bygget opp en liten portefølje av foreldrekonversasjoner. Stikkordet er vogn.

Vi var så heldige å få overta en Brio av eldre modell fra gode venner. I dagens vognhysteriske samfunn hører det til sjeldenhetene at ferske verdensborgere trilles rundt i lett vindskjeve farkoster fra forrige årtusen (med mindre de stiller i veteranklassen, selvsagt, da vitner det jo om stil). Jeg synes det er koselig med en eldre vogn, og triller den med hevet hode. Det har vist seg at hver gang vi får øye på en identisk vogn på gata, tvinger det seg fram en samtale. Det er i grunnen veldig koselig, og konversasjonen er omtrent identisk hver gang. Gårsdagens seanse på 31-bussen er typisk i så måte:

Elinblu (etter en kort overveining): Oi, jeg ser vi har samme vogn.
Fremmed far: Ja, det var et sjeldent syn! Vi mangler en bøyle på vår – får jeg se (bøyer seg ned). Dere mangler den samme, ser jeg!
Elinblu: Ja, den falt av da vi fraktet den i bil første gang, og vi skjønte aldri hvordan vi skulle montere den.
Fremmed far: Ikke vi heller.
Elinblu: Ellers funker vogna fint, da, selv om jeg har skjønt at det er deilig med lufthjul også.
Fremmed far: Det går an å bytte hjul, vi undersøkte prisene på det da vi fikk reparert bremsen. Det koster...
Elinblu og fremmed far i kor: tusen kroner.
Elinblu: Bremsen er litt skranten her også, faktisk.
Fremmed far: Pussig, vi har en identisk 70-tallsskinnpose hjemme.
Barna: Vinker med påholden hånd når én av ekvipasjene går av bussen.

Etterpå føler man seg som en del av et fellesskap - man gjør faktisk det.

["Rio": Duran Duran, 1982]

tirsdag 24. april 2007

Turn on the Water

Etter å ha bodd i ulike former for borettslag i 33 år begynner jeg å lure på om begeret snart er fullt. Den famøse raseringen og gjenoppbyggingen av vårt prikkfrie bad rundt termindatoen i høst utgjorde en stor dråpe misnøye. Bedre ble det ikke av at jeg måtte tilbringe de to etterlengtede permisjonsukene før fødsel på Stovnersenteret og tilgrensende herligheter grunnet massiv borevirksomhet i blokka fra kl. 07 hver morgen. Nå har vi heldigvis ingen skikkelig Narvestad her i nabolaget, men det er nok av små episoder som gir grobunn for ønsket om litt fred og kontroll over egen hverdag. Det hadde for eksempel ikke vært av veien å kunne velge selv når man ville høre dundrende festmusikk, og den konstante strømmen av sigarettrøyk gjennom verandadøra får meg nesten til å koke over. Daglig grillos fra april til november appellerer heller ikke til en stakkar som har et anstrengt forhold til barndommens nakkekoteletter.

I går oppdaget Blåmann ved en tilfeldighet et oppslag om at de hadde satt seg fore å skru av vannet i oppgangen vår i formiddag. I fire timer, faktisk, fra klokka ni. I disse tider med nattevåk er hvert minutt med søvn dyrebart, og jeg var nær ved å ta til tårene da jeg faktisk måtte sette på vekkerklokke for å få meg en dusj i morges. Bare tanken på å droppe det fikk hodebunnen til å klø infernalsk. Liv hadde en av sine bedre sovemorgener, men den ble dermed spolert. Uten å ty til uappetittlige detaljer vil jeg også bemerke at mangel på vann er ekstra kinkig når man har bleiebarn i hus. Da klokka klang halv ni, kjente jeg til alt overmål en umiskjennelig lukt av egg og bacon sive inn gjennom vinduet. Til mine mange særheter hører (ikke overraskende) en velutviklet aversjon mot steikeos generelt og duften av nevnte frokost spesielt. Og så på en tirsdag, da!

Blåmann, som er oppvokst i et stort hus på landet og ikke deler min (stadig svinnende) godhet for det hjemmekoselige ved borettslagskonseptet, hilser slike aggresjonsfremmende episoder varmt velkommen. Om vi kommer oss i eget hus noen gang, gjenstår imidlertid å se. Vi var på to visninger i går, i øsende regnvær. Ironisk nok må begge boligene betegnes som rekkehus, så vi befinner oss fortsatt i borettslagsland. Den ene leiligheten var lyst ut til den nette sum av 5 mill., mens reell salgssum beløp seg til 5,8. Det er til å grine av.

Vannet er tilbake, da, i strie strømmer. Det er da noe.

[“Turn on the Water”: Afghan Whigs, 1992]

fredag 20. april 2007

Ray of Light

Apropos "smaker av fugl": Forfatteren Ari Behn utvider sitt territorium, og har nå designet et servise for Magnor Glassverk. Det ble lansert i går, under navnet ”Peacock” – altså påfugl. Selv om fargene må sies å være helt i min gate, kan vi nok slå fast at posisjonen til vårt trauste Denby-servise ikke er truet.

Serviset fra Ari den Behne
er prydet med lånte og pene
forførende fjær
som rett og slett er
symbol for en viss lysfontene.

["Ray of Light": Madonna, 1988]

mandag 16. april 2007

Eller var det en drøm

Jeg har ikke akkurat vært mye på vift det siste halve året. Da er det desto mer typisk at jeg skulle være borte akkurat den kvelden det omsider skjedde noe surrealistisk i groruddalsborettslaget vårt. Da Blåmann og Liv kom hjem i halv ni-tiden etter å ha kjørt meg i jenteselskap, ble de møtt av et større politioppbud. Blåmanns første innskytelse var at to av nabolagets fuktige fugler hadde havnet i håndgemeng, noe som dessverre ikke er helt uvanlig på disse kanter. Det ble snart klart at stemningen var lystigere enn som så. Det gåtefulle opptrinnet hadde tiltrukket seg glade folkemengder, både barn til fots og voksne i biler. Det var rene 17. mai-tilstanden, med et betydelig større publikum enn f.eks. det lokale skolekorpset trekker med seg på sine øvingsrunder.

Da den forvirrede Blåmann kjørte ned mot garasjen, fikk han øye på sakens kjerne: En luftballong hadde landet midt i glaninga, nær et større buskas og himmelropende malplassert. Jeg husker godt fra barndommen hvor oppstemte vi ble når vi en sjelden gang fikk øye på en slik doning, men de voksne delte sjelden entusiasmen. Her var det åpenbart at det ikke var snakk om en hvilken som helst ballong – det måtte være en kjendis om bord. Sågar pressen var til stede, faktisk. Blåmann spurte noen av de fremmøtte, men ingen visste hvem de ventet på, uten at det lot til å legge noen demper på stemningen. En villfaren ballong i borettslaget er pussig nok i seg selv, men direkte surrealistisk ble det først da passasjerene kom til syne. Ut steg Arne Næss (95). Vår jovialt animerte nabo støttet mannen bort til bordet der man hadde grillet og pimpet i timesvis, og Næss lot seg begeistret traktere med vin.

Jeg må innrømme at jeg mistenkte Blåmann for å skrøne da han presenterte denne historien for meg rundt midnatt. Var det bare en drøm? Her er beviset på det motsatte.

["Eller var det en drøm": Jokke og Valentinerne, 1991]

torsdag 12. april 2007

The Price You Pay

289 kroner for litt salat, kjeks og vanlige hønseegg? Og så jeg som hadde greid å styre unna alle variantene av Anthon Berg sjokolade-
egg til halv pris, til og med? På beste husmormaner gransket jeg kassalappen med falkeblikk – og kjente en viss rødme bre seg i kinnene da jeg fant forklaringen.

Jeg er på ingen måte noen snobb, verken i matveien eller for øvrig, men vanlige norske tomater har jeg styrt unna i flere år nå. Disse oransjegrønne, vasne skapningene kan du få billig av meg. Når det gjelder tomater går jeg etter fargen, og jeg er svak for de mindre variantene. I grunnen trodde jeg at jeg hadde litt oversikt over dette feltet også – jeg nevner i fleng: bifftomater, smakstomater, kirsebærtomater, plommetomater... Prisen er underordnet når det gjelder akkurat denne grønnsaken (eller bæret, for å være heimkunnskapsmessig korrekt). I alle fall trodde jeg det, inntil jeg i dag gikk rett i fella til Meny. Jeg lot meg nemlig friste av en elegant eske med noe som så ut som ørsmå plommetomater. Blek om nebbet innså jeg for sent at denne lille boksen faktisk kostet kr 59,90. 60 kroner! En kilospris på 240 kroner er kanskje grei når det gjelder godt kjøtt, men for hverdagsgrønnsaker forekommer det meg å være i noe overkant. Ja ja, de var i alle fall gode, duehjertetomatene – dette smakte bent frem av fugl. Og så lærte jeg noe nytt i dag også.

Duehjertetomat, -en, -er, -ene, liten, drueformet, smaksrik delikatessetomat. Fjernt beslektet med gåseleverpaté, kjøpes primært av hønsehjerner.



["The Price You Pay": Bruce Springsteen, 1980]

tirsdag 10. april 2007

Vår

Du vet du har hatt en stille og daff påske når de eneste flekkene på skibuksa skriver seg fra sjokolade og tantes skolebrød. Det blåste sånn, nemlig, så jeg holdt meg innendørs mesteparten av de 4 timene årets fjelltur varte. Den fysiske utskeielsen bestod i å trille barnevogn på skaren de 50 meterne fra bilen til hytta. Nå er det snart på tide å ta seg sammen på treningsfronten.

Det er alltid godt å være tilbake i byen etter påskeferien, vel vitende om at nå tar våren til for alvor. Fotballsesongen er sparket i gang, det er et sikkert og hyggelig vårtegn. Det er deilig når vinteren kommer, men kanskje enda skjønnere når den går - tross alt. Etter en hektisk periode med mye reising skal det bli herlig å ta fatt på hverdagen hjemme igjen.



glad blir vår lille påskekylling når Fugla vinner serieåpningen, mens Rosenborg må nøye seg med ett poeng.

["Vår": de Lillos, 1989]

tirsdag 3. april 2007

Misforstått

I serien ”å selge kostbart tullball til småbarnsforeldre er enklere
enn å rappe sukkertøy fra småunger” har vi i dag kommet til den fantastiske vidundersmekka. For å sitere en samlet norsk legestand (i alle fall mannelige gynekologer over 50) skal man ikke lese for mye på Internett, men det hender da vitterlig at man oppdager smarte ting der også. Det gjelder bare å bruke sunn fornuft og ha et kritisk blikk. Liv bruker smokk, og for noen uker siden fikk jeg tips om ei genial smekke som man kunne forme og trykke inn i trynet på babyen slik at smokken ikke ramlet ut om natta, under bilturer etc. Det var en sein kveldstime, og jeg var i handlemodus og slo til på flekken. Smekka ankom – en ganske ordinær sak med en tykk, formbar aluminiumsfolie innvendig. Jeg prøvde den én gang, og siden har den blitt liggende (i likhet med de fleste ”veloverveide” innkjøp).

Da vi kom tilbake fra Sverige nå, fikk Blåmann plutselig ånden over seg og ble veldig oppsatt på å rydde. Dette er slitsomt, da vi har et ekstremt rotete hjem og ytterst sjelden er i ryddemodus samtidig. Jeg snek meg inn på kontoret, surfet på nettet og følte meg ordentlig uskikkelig. Snart kom mannen inn til meg med vidunder- smekka, et produkt han åpenbart ikke hadde ant at vi var i besittelse av. Den var deformert og virket slunken. I hånda holdt han den dyrebare smekkeinnmaten, selve hjernen i den geniale ideen – krammet sammen til en uformelig, ubrukelig ball. ”Hva gjorde dette sjokoladepapiret inni smekka,” lød spørsmålet. mye for den sinnrike oppfinnelsen. Det er dessuten tydelig at underbevisstheten har vondt for å gi slipp på den sjokoladen vi forsøker å fortelle oss selv at vi bør begrense inntaket av. Jeg satt faktisk der og smugspiste en kvikklunsj, når sannheten skal fram. (En hel en, ja.)

[”Misforstått”: Jokke med Tourettes, 1999]

søndag 1. april 2007

Homeward Bound

Da har dagen kommet. Etter to måneder på svensk jord setter vi oss på flyet hjemover i ettermiddag. Jeg er så sentimental at jeg ofte begynner å like ting først når de er over. Reiser og steder må komme litt på avstand før de rette fargene trer fram og jeg for alvor skjønner hvor flotte de var. Selv ting jeg i grunnen hatet mens de stod på, har en tendens til å bli husket som gode. Denne gangen savner jeg den lille stockholmsforstaden vår allerede før vi har reist. Det må være et sikkert tegn på et vellykket opphold. Solskinnet, vårlufta, sykkelturene og trilletreffene med mine nye venner har fått en egen glans når jeg vet at alt skjer for siste gang. Nesten siden vi kom hit i isnende gråkulde har jeg gledet meg til å reise hjem, men nå skulle jeg gjerne vært her enda noen uker. Finnes det en universell lov som sier at gode ting begynner å bli virkelig bra først når de nesten er over? Ettersom de fleste av oss har begrenset hukommelse, vil dermed hele reisen bli stående i et litt ufortjent heldig lys.

Innerst inne vet jeg at det skal bli veldig godt å komme hjem igjen. Liv er bare fem måneder gammel, og flytter i morgen for fjerde gang. Det er på høy tid å slå seg til ro hjemme. Nå er ikke Sverige egentlig noe fremmed land, heller ikke språklig, men det kan være merkelig vanskelig å gjøre seg forstått. Det er som om den svenske hjernen lammes av panikk med det samme den hører norsk tale. På topp-3-lista over uttrykk som ubegripelig nok ble møtt med dumme spørsmål og tomme blikk troner tøfler, kanelboller og Kongen av Danmark (på svensk: tofflor, kanelbullar og Kungen av Danmark). Disse tre gjenstandene er vel i grunnen også betegnende for oppholdet, som i høy grad har vært preget av hjemmekos og søtsaker. Enkelte svensker er dårlige i norsk, stakkars, men ellers har de vært veldig søte og hyggelige. Söta bror är hur söt som helst.

["Homeward Bound": Simon & Garfunkel, 1966]