She's Lost Control (Again)

(Jo, jeg har brukt denne sangen før, men tittelen kunne bare ikke passet bedre, så jeg gjør et unntak.) She's lost control, altså, bokstavelig talt. En optimist ville kanskje si at det er slankende på sitt vis, men det kan likevel ikke anbefales å helle varm kakao i tastaturet. Lenge trodde jeg at lykken stod den kjekke bi nok en gang. Den kvelden Blåmann helte et glass søt hvitvin ned i selvsamme laptop da den var en uke gammel, endte det nesten med skilsmisse, men gemyttene roet seg da funksjonaliteten viste seg å være upåvirket og alkoholstanken utrolig nok fordunstet.

Da jeg skulle logge meg på igjen i ettermiddag, for første gang etter gårsdagens beklagelige uhell, viste det seg altså at jeg hadde mistet kontrollen. Og shiften også - jeg kom rett og slett ikke til påloggingsvinduet en gang. Min første tanke var å gripe til velkjente gloser som "uflaks" og "urettferdig", men jeg innrømmer innerst inne at det var uforholdsmessig heldig at den klisne kakaoen skulle lamme akkurat de to tastene som det faktisk er to av. Men hva pokker gjør jeg nå?












Kanskje måtte det gå slik? Når tittelen er resirkulert, kan vel illustrasjonsbildet være det også. denne maskina har åpenbart vært i nærkontakt med søtsaker før, så dette var neppe tilfeldig.

["She's Lost Control": Joy Division, 1980]

If I Get Locked Up

Sykkelsesongen er i gang igjen, og det vil neppe bli vanskelig å fylle bloggen med mer eller mindre pinlige fortredeligheter i år heller. Før påske lånte Blåmann sykkelen min - og stakk av med nøkkelen, skulle det vise seg da jeg kom hjem fra ferie noen timer før de andre. Etter å ha forsert mannens kodelås hadde jeg likevel utsikter til en fin kveldstur til Plantasjen, da han hadde vært vennlig nok til ikke å bruke den fastmonterte låsen.

Det var en nydelig kveld og en fin tur. Hele veien minnet jeg meg selv om at jeg måtte huske å ikke låse sykkelen, nøkkellens som jeg var. 15 år gamle sykler med barnesete skulle uansett være lite attraktive for tyver, tenkte jeg fortrøstningsfullt. Idet jeg parkerte foran Plantasjen, greide jeg å miste taket i de gode forsettene akkurat lenge nok til at jeg rakk å se meg selv utenfra idet jeg - på autopilot - elegant trådte av sykkelen og vred om låsen. Hipp hurra! Jeg innså at dette var galt allerede før bevegelsen var fullført, men greide likevel ikke å stoppe. Ikke hadde jeg busspenger, og langt mindre telefon.

Kort tid seinere hadde jeg i det minste tre buketter med tulipaner til kr 99 - det er da noe. Ettersom jeg også har nær slekt nær Plantasjen, og mann og barn var på vei hjemover, kunne jeg til alt hell trille hjemover kun en time forsinka. Jeg kan også trøste meg med at sykkelen som følge av sin forsvarlig låste tilstand ikke ble stjålet. Det ble nemlig min fire år gamle offroader i høst, så nå er jeg på utkikk etter en ny tohjuling å begå tabber med.

["If I Get Locked Up": Eminem, 1999]

Walking Barefoot

I dag skal det handle om tær. Føtter er generelt lite attraktivt, og tærne er naturligvis verst. I ungdomsskoletida satte vi iblant opp lister over egenskaper som ikke var ønskelige hos det motsatte kjønn. At den utkårede ikke skulle gå i Jesus-sandaler var blant mine fremste krav, i tillegg til at han ikke måtte gå i Mazda-genser. Her skulle jeg komme til å svelge kameler. Ikke bare har jeg selv løpt rundt i Toyota-refleksvest i 20 år. Da vi møttes, var faktisk Blåmann innehaver av et par velbrukte, åpne, myke kreasjoner fra Ecco - i brunt. Som min forlover påpekte i bryllupstalen, følte hun seg trygg på at forholdet ville vare når vi nå stod her på tross av Jesus-sandalene.

Snart nærmer det seg den sesongen da mange liker å lufte og vifte med nevnte kroppsdeler. Som en oppladning til sandalsesongen har jeg i dag plassert undersåttene mine på en glassplate for å få dem grundig gransket av en kjekk ung mann. Åstedet var G-Sport, og målet var å finne egnede løpesko på salg. Først etterpå slo det meg at føttene mine, i tillegg til å være klamme etter en dag på kontoret, er utsmykket med alt som er å få av uhumskheter. Slarkete, lett innfalne ankler er kanskje ikke så visuelt skjemmende, og ikke nødvendigvis tverrplattfot heller. Da er det verre med ilker, blodblemmer, deformerte lilletånegler, hard hud, skinnslintrer, liktorner og tilløp til inngrodde tånegler. Stakkars mann - for en jobb! Toåringen sier intuitivt æsj når han ser beina mine.

Heldigvis fant jeg egnede sko å kamuflere elendigheten i. Klok av fjorårets rosa og hvite skade greide jeg i år å finne løpesko i den velsignet diskrete fargen svart, så jeg er godt fornøyd. Selv om det var salg, håper jeg nå å ha sørget for at jeg ikke har råd til nye sandaler. At det finnes mange stygge sko, kan man konstatere med et halvt øye straks man begynner å kikke. Sandalene på sin side står for det reneste skrekkabinett, selv i butikker som vanligvis har mye fint.


For å gjøre overgangen fra vinter til sommer så myk som mulig, kunne det kanskje være en idé å lufte ømme tær og hardhudede hæler i skolettene?


Disse har ett forsonlig trekk: De viser ikke tærne. Hvis man ikke har råd til å kjøpe heldekkende sko, kan det kanskje være aktuelt å spandere et par tusen på dette paret?


For de mykere blant av oss kunne det kanskje friste med et par deilige tøfler? Med glidelås!






Disse må jo bare hete "break a leg". Kjekt å ha sko og bandasje i ett hvis man faller ned fra sin høye hest!



["Walking Barefoot": Ash, 2001]

Noise

I morgen kveld skal jeg delta i NM for korps i Trondheim. En kunne lett forledes til å tro at dette innlegget var seks dager forsinket, men den gang ei. Hvis noen nå vil innvende at jeg da vitterlig sluttet å spille fløyte for 13 år siden, har de helt rett. Da skolekorpset fylte 50 år i høst, ble det stablet på beina et jubileumskorps, og i den forbindelse spilte jeg hele to ganger inkl. konserten. Det foreligger også bildebevis:



Når vi nå stiller i NM, kan jeg pinlig nok ikke prale med noen mer imponerende øvingsbakgrunn. Det verste er antakelig at jeg ikke er alene. Som det fremgår av bildet, sitter jeg dessverre ytterst på rekka, med fare for at mine spede toner blir hørt av publikum. Jeg priser meg lykkelig for at fløyta vender mot høyre og ikke ut mot salen. (Min arme nabo på fløyterekka deler neppe denne oppfatningen.) Ønsk meg lykke til - brekk en klaff eller noe sånt! Det ville neppe svekke det musikalske resultatet.

["Noise": the Kinks, 1982]