Early Morning

Det er ikke bare jeg som har blitt ny. Dagen etter seansen hos frisøren startet nemlig en ny æra her i huset: hverdagen. Blåmann er tilbake i jobb, og vi prøver etter beste evne å oppføre oss som voksne og ansvarlige foreldre til et barnehagebarn. Nå er det slutt på natterangling og late morgener! Mannen hevder å ha vekket til live gardisten i seg, og har vekkerklokka på ringing klokka 6 hver dag. Selv velter jeg ut av senga en halvtime seinere.

Noe sier meg at det kan ta tid å innarbeide de nye rutinene for to dovne B-mennesker, men jeg vet jo av erfaring at man blir vant til alt. Forhåpentligvis gjelder det også endringer i munnhulen, skjønt jeg har mine tvil om akkurat det. I dag måtte jeg tilbake til tannlegen for å utbedre en fylling jeg fikk for flere måneder siden. Mellomrommet mellom denne jekselen og naboen hadde nemlig utviklet seg til den reneste kompostbingen, og fungerte som en magnet for alle slags organiske rester. Selvfølgelig måtte jeg bore og fylle på nytt, og selv etter mye pussing føles det nå som om jeg har fått operert inn en bringebærstein mellom tennene. Tunga oppsøker tvangsmessig denne forhøyningen sent og tidlig, og jeg kjenner en gryende desperasjon.

["Early Morning": A-ha, 1990]

To Cut a Long Story Short

Mens forfatteren av de første 99 innleggene i denne bloggen hadde pistrete, langt, askeblondt hår, kan jeg melde om at kvinnen bak innlegg nummer 100 har nesten kort, brunlig hår med lysere striper og tilløp til rufsete krøller. I skrivende stund har hun også langt mer sminke enn normalt, selv om masken ble litt skadelidende under en særdeles våt kveldstur på sykkel.

Jeg har blitt ny, rett og slett, og latt meg klippe, frisere og sminke. Det fordrer naturligvis bilder. Før-versjonen ble knipset med mobilkamera, og jeg fremstår som noe sykelig, men ikke så ille som jeg så ut på det før-bildet som ble sensurert. Det oppfylte virkelig alle kravene til et godt før-bilde, med en gråhvit fargetone i hud og hår og et ansiktsuttrykk som i beste fall kan sies å utstråle lede, i verste fall imbesillitet. Heldigvis ble altså dette bildet strøket av sensuren.

Nok om det - jeg har kort sagt blitt ny. Blåmann ble godt fornøyd.












"Heldigvis ble altså dette bildet strøket av sensuren."







["To Cut a Long Story Short": Spandau Ballet, 1980]

First We Take Manhattan

For to år siden var jeg på jobbreise til New York. Det vanker ingen premie til den som gjetter hvor vi skal denne gangen.

Dessverre kom jeg nylig i skade for å nevne på jobben at jeg i sin tid tok grunnfag i tysk. Mens kollegaene dermed tror at jeg vil fungere som simultantolk og forsyne dem med mat og drikke, kjenner jeg bare en lammende frykt foran morgendagens avreise. Ich habe Angst, for å sitere en viss TV-serie. Jeg har nemlig knapt uttalt en tysk setning siden 1993, og etter det siste årets strabaser forstår jeg nesten ikke andre språk enn barnegråt (og knapt nok det).

Med unntak av oppholdet i Stockholm blir dette min første utenlandsreise siden Liv kom til. Det er dessuten første gang jeg er borte fra henne mer enn ei natt, så det blir noen spennende dager.

["First We Take Manhattan": Leonard Cohen, 1988]

Half in Love Half in Hate

Dagen startet dårlig, for ikke å si altfor tidlig. Husets yngste var nemlig våken fra 04.00 til 06.30, en uvane hun plutselig har lagt seg til. Trøtt og fæl vaklet jeg ut av døra litt utpå formiddagen, og bestemte meg for å gjøre et jobbrelatert ærend i byen når jeg først var så seint ute. Igjen hadde jeg på meg feil klær, viste det seg – en ubrukt strikkejakke med lange og kvasse fibrer som stakk seg gjennom bomullspoloen og klødde infernalsk. Etter endt oppdrag travet jeg sur, kløende og svimmel av trøtthet bortover Storgata for å ta trikken til kontoret. Nok en gang ergret jeg meg over den lange avstanden mellom trikkestoppene ved Gunerius og Glasmagasinet. (Veldig langt er det ikke, det skal innrømmes, men i dag var hver meter til irritasjon.)

Brått videt mine smale, rødsprengte glugger seg ut i vantro. Hva var nå dette – en bred og ny plattform med blanke, velstelte sporveisskilter og rutetider? Det måtte da være en luftspeiling? Nei, en rekke med lyseblå trikker kom faktisk til syne, og de stoppet lydig ved den nye holdeplassen. Samtlige var i rute, hvorpå jeg for første gang kunne sende noe annet enn en hånlig latter i retning av Sporveiens visjon om et rullende fortau.

Ikke uventet sank kollektivselskapets stjerne like raskt som den hadde steget. Da jeg skulle hjem fra jobb, kunne den moderne lystavla på holdeplassen fortelle at bussen min ville dukke opp om seks minutter. En liten forsinkelse, altså, men det måtte vi tåle i fredagsrushet, tenkte jeg overbærende. Seks sporveisminutter er visst ganske lange, skulle det vise seg, og særlig når man står i en gråkald bakgate og puster inn sur dieselstank. Først 24 minutter etter oppsatt rutetid materialiserte bussen seg, og innen jeg var hjemme, hadde forsinkelsen økt til 41 minutter.

Jeg var sur først, men samtidig ligger det en viss glede i å kunne fastslå at alt er ved det gamle.

[”Half in Love and Half in Hate”: Morten Harket, 1995]

I'll Cry Instead

Det er vel en viss sjanse for at barn arver gemytt etter sine foreldre. Hvis man skal tro det aller minste på astrologi, er vel faren for at slikt kan gå i arv enda mer overhengende når avkommet meldte sin ankomst på morens fødselsdag. Ting kan tyde på at enkelte ustabile personlighetstrekk har blitt overført direkte til husets yngste. Mannen vil neppe nøle med å skrive under på at brå skifter i humør er en del av hverdagen.


Jeg ser blid ut.........men er egentlig så sint...at det bobler over.

["I'll Cry Instead": the Beatles, 1964]

She's Lost Control

"Hver dag tok de på seg feil klær, og resten av dagen ble et mareritt."
Irma 1000

Håpet om at mine rotete og glemske tendenser skyldtes bursdagsstress, svinner raskt. I går hadde jeg forsert nesten hele Slottsparken før jeg kom på at veska mi lå igjen på kontoret. Det var bare å rusle opp igjen. Jeg fant en viss trøst i en ung, pen dame som snakket i mobiltelefon og uttalte følgende: ”Jeg har glemt hvorfor jeg ringte, jeg.” Man er ikke alene.

I dag hadde jeg lyst til pynte meg litt og lufte mine nye røde sko på jobben. Ganske fornøyd syklet jeg av gårde. Jeg hadde ikke kommet mer enn femti meter opp i gata før vinden tok tak i skjørtet mitt og blottet en blå strømpebukse. Marineblå, for å være helt nøyaktig. Det er ikke nødvendigvis noe galt med blått, men til et svart skjørt blir det jo helt feil – ikke minst når skjørtet er prydet med røde blomster og skal brukes til rød topp og ditto sko. Dagens tips er å sørge for godt lys når man velger ut jobbantrekket.

Redningen ble ICA, som til alt overmål viste seg å ha tilbud på strømpebukser. En variant i (gruf)ull ble forkastet av kløehensyn, men for kun kr 29,90 ble jeg den lykkelige innehaver av en svart la Mote-sak med ”soft control top”. Det er godt å vite at strømpebuksene kan ta kontroll når eieren mister styringen.

[”She’s Lost Control”: Joy Division, 1980]

Police on My Back

Jeg har alltid hatt voldsom respekt for politiet. Hver gang jeg ser en politibil i trafikken, fryser jeg til, og det går kaldt nedover ryggen på meg mens paranoide tanker kverner rundt i hodet: Har jeg husket å sette på lysene? Bibelte? Promille? Førerkort? Fartsgrense? Skrekken er egentlig grunnløs, for etter 15 år som bilist har jeg ikke engang pådratt meg en parkeringsbot, langt mindre fått tilsnakk av politiet. Så lovlydig og tam som jeg er, har jeg vel egentlig politiet i ryggen snarere enn på nakken. Det nærmeste jeg har kommet et ublidt møte med ordensmakta, er å være passasjer da gamlekjæresten ble stoppet etter en litt for rask forbikjøring. Mens synderen selv tok forseelsen med stor ro, satt jeg ved siden av og stortutet så snørr og sminke rant. Det er bare så ubegripelig fælt å bli irettesatt av politiet.

Som syklist faller man mellom minst to stoler i oslotrafikken, og jeg må innrømme at jeg vekselvis opptrer som fotgjenger og bilist – endog som bussjåfør, for tomme kollektivfelt er en fin ting. I dag kom jeg fresende inn mot et lyskryss idet lyset skiftet til rødt for bilene. For de gående var det fortsatt grønt hvis man la godviljen til. Jeg skulle til å peise på over fotgjengerfeltet da jeg i skumringen brått skimtet de velkjente konturene av et kjøretøy som ventet på grønt. En diger politibil! Blodet frøs til is i årene mine, og for mitt indre øye danset groteske utskjellingsscener, bøter og glattceller. Gudskjelov var det ikke is på veien akkurat der, for da kunne jeg lett ha fått politiet ikke bare på nakken, men over ryggen. Bråstoppen som fulgte påførte meg et kraftig støt i hofta. Mens jeg ignorerte smerten, forsøkte jeg krampaktig å oppføre meg så lovlydig som mulig ved ”umerkelig” å rygge tilbake i krysset. Politibilen kjørte videre som om ingenting hadde hendt, trolig på sporet av større forbrytere.

[Police on My Back”: the Clash, 1983]

Hon har blommor i sitt hår

Det er alltid travelt om morgenen, og nokså ofte er det en heller uflidd skikkelse som styrter ut av blokka og veiver etter bussen. At jeg har børstet det lange håret mitt før jeg går ut, hører til sjeldenhetene. Som regel foregår denne delen av morgenstellet om bord på et av Sporveiens fremkomstmidler, i likhet med påføringen av maskara. Det hender også at jeg grer meg først når jeg har kommet på jobb, eller etter å ha sett meg i speilet før lunsj. Det går stadig nedover. I dag oppdaget jeg ikke at håret var blitt forsømt før jeg stakk innom toalettet på vei hjem fra jobb. På toppen av det hele hadde jeg glemt børsten hjemme, så jeg fikk ikke utbedret flokene. (I skrivende stund, nærmere midnatt, innser jeg at jeg fortsatt ikke har gredd meg i dag. Ammeluggen har fått smake regnet og hvelver seg som en liten glorie over panna.)

Håret mitt er kort sagt et sorgens kapittel. Det har blitt vanskjøttet de siste 25 åra (her trekker jeg fra litt for ikke å stille mine utmerkede foreldre i forlegenhet). Som en følge av latskap og feighet har ragget aldri blitt utsatt for permanent, farging, striping, krepping eller andre moteluner. Det er langt og henger rett ned, tidvis snarlikt flisete hestetagl. Frisører slipper jeg nødig til, hovedsakelig fordi gjerrige meg synes det er latterlig å skulle betale minst 500 kroner for fem minutters venstrehåndsarbeid. Før jeg oppdaget at lærlinger var en fin ting, gjorde jeg meg gjerne umak med å spa opp distriktets rimeligste kjellerstuefrisører. Siden har det hendt at mannen har svingt saksa.

Blåmann har nå sett seg lei på denne vanskjøtselen. En kan innvende at dette er en noe pussig holdning hos en mann som har klipt seg sjøl i over 10 år, men han bruker i det minste kostbare sjampoer. Jeg var tilfreds med å ha avansert fra dagligvare til apotek, men da gikk Blåmann hen og kjøpte en grisedyr, organisk sjampo til meg, slik at jeg kunne utsondre en eksklusiv blomsterduft. Nå har han i enda større grad tatt sak(s)en i egne hender. I bursdagsgave fikk jeg en nydelig kjole, men det stoppet ikke der. Jeg mottok nemlig også et gavekort fra en fornem frisørsalong bak Slottet, der jeg nå skal underkaste meg en 3-timers bli ny-overhaling. Innerst inne er jeg litt fornærmet, men det skal også bli deilig med litt luksus. Kanskje kan de gjøre underverker og forvandle ragget fra ugress til blomsterranker.

["Hon har blommor i sitt hår": Anders Glenmark, 1990]