A Reminder

Kjære Elinblu!

Jeg vet at du bare lærer av å skrive ned ting, derav dette brevet. Du må skrinlegge den naive troen på at du til enhver tid husker hvilke presumptivt evigvarende og lite brukte matvarer du er tom for. Det gjør du nemlig ikke. Da posen med natron ble tømt for et par måneder siden, skulle du ha skrevet det opp og kjøpt ny med det samme. Så ofte baker du tross alt ikke gulrotkake, og du må ikke glemme at hukommelsen din dessuten er sterkt svekket av ammetåke. Hadde du vært litt lurere, ville du ha sluppet å stå opprådd klokka 22 en tirsdagskveld i desember med eggedosisen din (laget av egg du hadde kjøpt på kiosken klokka 21.45).

Som du kanskje vagt kan erindre, avdekket tirsdagens bakeseanse at også boksen med vaniljesukker straks er tom. (Nå skulle en kanskje tro at Elinblu baker veldig mye ettersom hun har klart å tømme en stor boks med et evigvarende produkt, men det er ikke tilfelle. Hun har en slem tendens til å putte like mye vaniljesukker i munnen som i baksten.) Jeg sender deg dette brevet i håp om at du vil huske å kjøpe vaniljesukker, natron og hønsebuljong når du går på Rimi om et par timers tid.

Vennlig hilsen Elinblu

["A Reminder": Radiohead, 1997]

The Times They Are a-Changin'

Som barn hadde jeg en pappeske som jeg virkelig hegnet om, merket ”glassting”. Den rommet hovedsakelig husgeråd som jeg hadde fått og lagret med tanke på en fjern og lokkende voksentilværelse. Gjenstandene ble jevnlig pakket ut og beundret, og da jeg flyttet hjemmefra i 1993 ble en del av dem tatt i bruk. Dette gjaldt bl.a. en brun kopp som var såpass stygg at den kun ble anvendt til å skille egg i.

Det er først i år jeg virkelig har fått børstet støv av de aller fineste glasstingene, i og med at mitt eldste barn nå er stort nok til å kunne betros et ordentlig glass. Det gjeveste i samlingen er, i likhet med brorparten av eskens innhold, vunnet på bingo i Trysil tidlig på 80-tallet. For å være presis: På selve bingoen vant man stort sett bare kaffe, men man kunne gjøre store kupp på pausespillet ”tjuge-ett”. Her er det fineste glasset fotografert i sitt rette element:



















Jeg føler meg ganske trygg på at de ikke lager sånt lenger. Ikke nok med at hunden røyker – den røyker sigar, faktisk. I våre dager ville nok så vel barne- som dyrevernere ha skreket opp i vantro og affekt.

(For øvrig ser jeg først nå at husets yngste har sneket seg med på bildet. Det spørs om han får oppleve å drikke av glasset med den dekadente hunden, all den tid oppvaskmaskina allerede har gjort kål på ett av glassene i samlingen.)

["The Times They Are a-Changin'": Bob Dylan, 1964]

My Mama Said

"Nå lar du sykkelen stå i kveld," formante mamma da hun reiste hjem i kveldinga. "Ta deg heller en joggetur!" Hun siktet formodentlig til det faktum at det er nullføre med fare for såpeglatte partier, og fallhøyden er jo mindre for en jogger enn en syklist, ikke minst med det lusne tempoet jeg klarer å oppvise for tida.

Etter å ha gitt sin datter dette velmente råd, satte dama seg bak rattet og kjørte hjem på sommerdekk. Som den lydige datter jeg er, var jeg et par timer seinere å finne ute på hålka med joggesko på beina. Det mamma ikke hadde tatt høyde for, var at jeg klokka 22.03, på et mørkt og øde sted flere titalls meter unna nærmeste hus, skulle påtreffe en røslig mannsperson som stod med buksa nede og utstyret i hendene. Det er ikke til å komme fra at fluktmulighetene hadde vært betraktelig større på to hjul enn til fots med et noe rustent understell, kjære mor! Å rådgi sine barn er sannelig ikke lett.

Da var det enda godt at den mørkkledte mannen bare stod og slo lens, og sannsynligvis var vel så skremt av vårt møte som den langsomme joggeren.

["My Mama Said": ABBA, 1974]

Klomse

Jeg er dypt misunnelig på alle som kan sy. Dette er absolutt noe jeg burde kunne, jeg som er så glad i skjørt og kjoler med alskens dilldall på. Tenk å kunne sy sine egne klær! Dessverre blir jeg svett bare ved tanken på å ta i en symaskin, og barndomsminner om krøll på undertråden vender tilbake med full tyngde. Det ble alltid krøll på undertråden, og det er bare å innrømme at jeg var ute av stand til å sy en rett søm.

En kort periode midt på 90-tallet fikk vi låne svigermors reisesymaskin, og jeg gjorde et spedt forsøk på å foredle gamle ”kunster”. Faktisk sydde jeg en liten duk, husker jeg. Dette var mulig kun fordi det på denne tiden var moderne med koselig, rutete stoff i sterke farger. Takket være rutene greide jeg nesten å sy rett fram, men det ble med den duken. De grønnrutete kjøkkengardinene måtte overlates til mannen.

Siden har jeg begrenset meg til å legge opp bukser, hvilket dessverre er en evig aktuell syssel når man er 1,60 høy. (Dette er unektelig en medvirkende årsak til min begeistring for skjørt og kjoler med dilldall.) Jeg legger opp for hånd, og spesielt pent blir det dessverre aldri. I forrige uke var det ei svart bukse som måtte til pers. Jeg rigget meg til i sofakroken med nål, svart trådsnelle og sedvanlig klønete fingre. Etterpå oppdaget jeg at sømmen ble enda styggere enn den pleier, men ja ja – det var jo svart på svart, så det ville nok ikke synes.

Dagen etter fikk jeg den tvilsomme glede av å beskue mitt verk i fullt dagslys. Tråden jeg hadde brukt var ikke svart, men mosegrønn. Grønn! Jeg ble så oppgitt at jeg arkiverte hele buksa på et sted som jeg nå har fortrengt. Enten må jeg investere i sterkere lyspærer eller nye linser – eller rett og slett overlate absolutt alt av sømarbeid til noen som faktisk kan det. Hrmf. Eller kanskje man skulle ønske seg symaskin til jul..?

[”Klomse”: Knutsen & Ludvigsen, 1980]

Paint

Da jeg stakk snuten ut i oppgangen i formiddag, ble jeg møtt av følgende syn:

Akkurat, ja. Ny malt? Vi har ikke fått ølbryggere i hus, har vi vel? Det skjærer meg i øynene. Jeg skjønner at ikke alle kan være like manisk opptatt av språk, men det får da være grenser. Bør man ikke i det minste kunne tilegne seg de mest basale ordene som er knyttet til ens eget yrkesfelt? (Til den rørleggeren som la igjen en lapp hos meg i 1999: Nei, jeg har enda ikke kommet over at du hadde gjort noe arbeid på en komm.) Det er vel ikke så mange ord en maler bruker i skriftlig norsk til daglig? Her har firmaet endatil gjort seg flid med å skrive ut oppslaget i farger, og sikkert trykket det opp i hundrevis av eksemplarer.

Når jeg først er i det sure hjørnet, kan jeg godt fremlegge enda en klage til malerne. Vel nede i kjelleren brakte jeg i erfaring at døra til kjellerboden også var ny malt, og jeg hadde et svare strev med å få barnevogna uskadd ut. Det hadde unektelig vært en fordel om dere unnlot å male dør hånd taket også.

["Paint": Roxette, 1988]

World Leader Pretend

Det har ikke gått upåaktet hen her i huset at verdens mektigste mann er i ferd med å byttes ut, heller ikke hos den yngre garde. For flere måneder siden lærte Liv (2) seg å gjenkjenne Obama på bilder og si navnet hans, til vår stolthet. (Det skal dog innrømmes at hun lenge sa Obamas, ettersom vi med skam å melde pleide å synge ”Obamas i pyjamas” fritt etter den enerverende banan-TV-serien). Etter en stund gikk det opp for oss at hun dessverre ikke var helt stø på dette feltet. En søndag med overføring fra eliteserien i fotball innså vi at hun faktisk tolker ordet Obama som en samlebetegnelse på alle menn av afrikansk opphav. ”Der er Obama! Obama sparker ballen! Obama har møkkete body!” Etter valgseieren viste Dagsrevyen bilder fra feiringen blant Obamas slektninger i Kenya, og da gikk øynene til jenta helt i kryss. ”Der er Obama, der er Obama, der er Obama ...” Misforståelsen er jo pinlig ukorrekt, men vi greier ikke annet enn å fnise hjelpeløst.

Da vi skulle kjøre til barnehagen en dag denne uka, lå det en avis med bilde av USAs kommende president på dørmatta til naboen. ”Det er Ragnhilds Obama,” slo Liv fast. Det stemte jo på et vis, og jeg tenkte at hun kanskje endelig begynte å skjønne at Obama var én mann. Jeg svevde ikke lenge i den villfarelsen. Idet vi hadde satt oss i bilen og skulle dra av sted, kom bussen kjørende. ”Obama kjører bussen i dag,” kom det fra baksetet. Tips til hvordan vi kan komme oss ut av dette før det oppstår penible situasjoner i full offentlighet, tas imot med takk.

["World Leader Pretend": REM, 1988]

I Love to Hate You

Gjerrig og glad i småhandling som jeg er, har jeg alltid vært svak for butikker som Nille og Europris. Visst har de mye ræl, men det er også artige ting å finne, og lave priser gjør jo handelen til en fest. Jeg vet ikke om det er tilfeldig at to av de største Nille-butikkene jeg noen gang har sett befinner seg henholdsvis der jeg vokste opp og der jeg bor nå. Kanskje er det en opphopning av folk med samme handlepreferanser på disse stedene, slik at lønnsomheten når uante høyder og butikkene stadig kan utvide.

De siste ukene har jeg innsett at Europris er et sted jeg elsker å hate. Det nærmer seg jul med stormskritt, i alle fall ifølge utvalget i butikkene. Dessverre medfører dette også at Europris for lengst har tatt inn verdens to gjeveste og mest usunne produkter: den obskure tyske mintsjokoladen og Nyåkers pepperkaker. Da jeg oppdaget dette, ble jeg så glad at jeg kunne grine, samtidig som jeg bannet inni meg. Må dere gjøre dette mot meg hver jul, Europris?

Selvfølgelig ligger vår lokale Europris vegg i vegg med matbutikken som jeg frekventerer omtrent daglig, og jeg trekkes mot den som en hissig veps mot et saftglass. Jeg får hjerteklapp, og tennene løper i vann bare ved synet av den simple grønne logoen. Deretter forsøker jeg å fortelle meg selv at jeg går innom bare for å forsikre meg om at verken sjokoladen eller pepperkakene er på vei til å bli utsolgt. Når jeg ser at begge deler fortsatt er å finne i meterhøye stabler, blir jeg så glad at jeg kjøper inn et nytt tilskudd til lageret. Etterpå, idet jeg river opp pakningene og gomler i vei allerede før jeg kommer hjem fra handleturen, overmannes jeg av dårlig samvittighet. Samtidig som jeg elsker Europris for at de fører favorittvarene mine, kjenner jeg en særegen og urimelig aggresjon mot den sakesløse butikken. Jeg er så fortørnet som man bare kan greie å bli når man innerst inne vet at det er seg sjøl man er sint på. Hvorfor er jeg så svak?

Vi skriver knapt november, og jeg har allerede satt til livs kilosvis med usunn materie. Hvor skal dette ende?

["I Love to Hate You": Erasure, 1991]

Birthday

Vi gjesper og jubler litt trøtt i
et hus med et ørlite knøtt i.
"Nå fyller jeg to,"
sa jenta og lo,
"mens mamma er halvveis til søtti".

Dessverre viste det seg umulig å ta et pent bilde av dagens to jubilanter.

["Birthday": Blur, 1991]

The World is Full of Crashing Bores

Ett eller annet sted i Bjerke bydel har jeg trolig en tvillingsjel. Etter eselørene å dømme er det mange som har lånt det lokale bibliotekets utgave av den ubetalelige Are Kalvø-boka Absolutt Oslo før meg. Den litterære preferansen alene er ikke tilstrekkelig for å oppnå tvillingsjel-stempelet; her snakker vi om en smalere og mer ufordragelig egenskap: pedanteriet.

Jeg er født med et lærergen som medfører at det klør i fingrene når jeg ser stavefeil. Særlig gir det en perfid glede å kunne påpeke feil hos folk som definitivt burde vite bedre. Feil i uformelle skriverier bryr meg lite, men bøker bør ha en viss standard. Som hovedfagsstudent i nordisk gjennomgikk jeg min storhetstid som smålig pedant. Jeg ble så irritert over alle språkfeilene i en av pensumbøkene at jeg følte meg kallet til å ta affære. Etter overstått eksamen gikk jeg til det drastiske skritt å lese hele boka én gang til, utstyrt med hissigrød penn. Jeg tok meg deretter bryet med å føre alle feilene inn i Word og sende lista av gårde til forlaget. Resultatet av anstrengelsene kan jeg med en blanding av stolthet og skam vise fram her. Jeg formoder at professor Tønnessons endringsforslag var av en, kremt, mer vitenskapelig art. Takksigelsene var for øvrig ledsaget av en bunke bøker om sykepleie og pedagogikk.

Med årene har hangen til utidige rettelser heldigvis fortatt seg; nå nøyer jeg meg stort sett med å heve et øyenbryn og lese videre når jeg oppdager en feil. Likevel er jeg redd rødblyanten fortsatt ligger i blodet. I alle fall kjente jeg en stille fryd - ja, jeg ble nærmest litt rørt - da jeg bladde om til side 52 i nevnte verk av den ellers så stilsikre Kalvø. Under en like graverende som klassisk og-/å-feil skimtet jeg et merke. En oppmerksom leser har sett det samme som meg. Det er vi sikkert ikke alene om, fryden min skriver seg fra det faktum at vedkommende også har sett seg nødt til til å gi oppdagelsen et fysisk uttrykk. Respekten for så vel forfatter som bibliotekets eiendom har trolig hindret pedanten i å ta frem den røde kulepennen. I stedet har han tydd til den beskjedne norske gråblyanten og satt en diskret strek under den malplasserte konjunksjonen. Tilsvarende blyantstreker er å finne et par-tre andre steder i boka. Trolig ville bokpremien fra forlaget være morsommere her enn tilfellet var i 1997, men det får vi aldri vite. Jeg har sluttet å sende inn feillister. Likevel er det godt å vite at man ikke er alene om slike smålige tilbøyeligheter.

["The World is Full of Crashing Bores": Morrissey, 2004]

This Boy

Mandag den 22. september klokka 07.40 fikk Blåmann og jeg en fin liten gutt! Han var 2,4 kilo tung, 45 cm lang og målte 33 cm rundt hodet. Lillebror kom helt av seg selv i svangerskapsuke 34, og har heldigvis vist seg å være frisk og sterk trass i den brå ankomsten. Vi kom hjem fra sykehuset etter åtte dager. Amminga går som en lek, storesøster er stolt som ei høne, og Lillebror har nå passert 3 kg. Foreløpig utviser han et noe roligere gemytt enn resten av familien. Takket være en mild gulsott kan han også skryte av en friskere og mer gyllen hudtone enn sine nærmeste slektninger, men ellers er han sin far opp av dage.

Velkommen til verden, gutten vår!


["This Boy": the Beatles, 1963]

Nausea

Makrell i tomat burde vært forbudt. Både tomater og fisk er jo godt, som oftest også i kombinasjon, men det er noe helt eget og dypt kvalmende ved dette produktet. At styggedommen setter feil lukt og feil farge på klær til evig tid, er så sin sak. Da er det nesten verre med den snikende uhyggen som den røde gørra sprer rundt seg i hverdagen.

Jeg mener selv å inneha en fremragende luktesans. Da jeg nærmet meg kjøkkenbenken i går kveld, været jeg straks at mannen hadde vært ute med den forhatte blikkboksen igjen. Jeg gransket brødfjøla nøye og speidet etter en kniv eller asjett med den fryktede røde nyansen, men fant ingenting mistenkelig. Det eneste som lå der, var en syltetøybefengt kniv som jeg hadde brukt til min nybakte rullekake. Mitt ærend var nå å dele nevnte kake i to før jeg pakket den inn, og som tenkt, så gjort.

For sent innså jeg at den komplekse rødtonen på kniven umulig kunne skrive seg fra bringebærsyltetøy alene. Ganske riktig: Mannen hadde brukt kniven til å smøre tjukt på med makrell i tomat. Stanken var umiskjennelig. Fiskekake, faktisk – i begrepets grelleste og mest skrekkfilmaktige forstand. I panikk rev jeg til meg en ren kniv og skavet vekk den ytterste, infiserte biten av hver kakehalvdel, samtidig som jeg høylytt utgjøt skjellsord.

Da jeg siden oppdaget at mannen hadde kastet blikkboksen i papiravfallet, slik at jeg måtte berøre boksen for å flytte på den, var begeret fullt. I alle fall trodde jeg det inntil jeg oppdaget at boksen langt fra var tom, og at fingrene mine var alvorlig besmittet. Da rant det over for meg, i den grad at jeg (og dette må den senere tids kutt i sjokoladeinntaket bære deler av ansvaret for) faktisk spiste de infiserte kakebitene.

[”Nausea”: Beck, 2006]

The Two of Us

Tenk, ti år har gått! Det blir flere.
En tiårsdag må man markere!
Nå tar vi et fly
til vår barteby,
og dere kan godt gratulere.

Tusen takk for de 10 første årene i ektestanden, min kjære mann!

08.08.98

["The Two of Us": Suede, 1994]

Brush Away

Jeg har kjøpt meg ny tannbørste. Egentlig synes jeg designjippoer rundt hverdagslige varer er noe stort tull, men jeg må innrømme å ha kjøpt både designbind og designbleier det siste året. Da var det kanskje ikke annet å vente enn at jeg falt for en lekker, lysegrønn tannbørste med blomster på, merket "Individual". "Vi pusser tennene ulikt, og alle har vi særegen smak og forskjellige preferanser når det gjelder tannbørster”, skriver Jordan på sine hjemmesider. Joda, joda.

Først da jeg skulle ta det nye vidunderet ut av pakka i går kveld, oppdaget jeg at jeg hadde kjøpt en tannbørste i størrelse Large. Her er det åpenbart snakk om individualitet på alle plan. Vel er jeg relativt stor i kjeften, men jeg kjente straks at dette ble helt feil. Da jeg grep om skaftet, følte jeg meg omtrent som Liv når hun tasser rundt i pappas sko, og selve busta syntes å være dimensjonert for hestetenner. Jeg kjente brått motvilje mot hele den blomsterprydede plastsaken som jeg hadde vært så fornøyd med. Hvor ille det var, skjønte jeg først idet jeg skulle plassere børsten i tannbørstestativet. Den skyter opp som ugress, og skraper taket i baderomsskapet. Dette går jo rett og slett ikke.

Hadde det ikke vært for at husstanden for øyeblikket innehar hele seks* eksemplarer av arten, ville ugresset straks ha blitt degradert til oppvaskbørste. Takke meg til en pen bukett børster av enkleste slag framfor ugress som tror det er noe.

* Sommerens kunstneriske utskeielse bestod i å fremføre en nyskrevet versjon av Bohemian Rhapsody i et vennebryllup, og Blåmann syntes oppvaskbørster til herrene i vennekoret var et godt alternativ til luftgitar.

["Brush Away": Alice in Chains, 1995]

Sugar, Sugar

Å være henfallen til sjokolade er ikke flaut. Det er en last man deler med svært mange andre – sågar tilhengere av Fedup Lindbergs filosofi koser seg jo i svake stunder med en liten bit 97 % sjokolade. Når det gjelder søtsaker, har jeg andre svakheter som i mindre grad tåler dagens lys. At jeg antakelig er den eneste norske dama over 10 år som kan finne på å tygge Hubba Bubba og mer moderne klissetyggiser, har jeg i grunnen avfunnet meg med. I går gjorde jeg imidlertid noe som jeg oppriktig talt skammer meg over, og som jeg ikke kjenner noen andre som kunne ha funnet på.

Jeg kjøpte marengs. Av simpleste sort, på Kiwi. Kulørte, det vil si i grusomme pastellfarger. Og én ting er at jeg i et desperat øyeblikk kjøpte dem – verre er det jo at jeg spiste dem også, i smug for både medpassasjerer på bussen og familien. Jeg tømte hele posen. Hvis jeg kjenner godt etter, har jeg fortsatt et klissent belegg i kjeften.

Etterpå bakte jeg sjokolademuffins.

["Sugar, Sugar": the Archies, 1969]

He Ain't Heavy, He's My Brother

..hilsen Liv.

Hvem som egentlig er tung, er det vel liten tvil om - Liv leder med 13 kilo på sin kommende lillebror, som på fredagens ordinære ultralydundersøkelse ble estimert til 250 gram. En gutt, altså, og etter alt å dømme frisk og fin!















["He Ain't Heavy, He's My Brother": the Hollies, 1969]

Hip To Be Square

Som vanlig reagerer jeg litt annerledes enn folk flest på at sommervarmen og sola har beleiret østlandsområdet. Merkelig nok har jeg ikke satt meg for og blitt apatisk og gretten denne gangen – jeg har faktisk blitt rent energisk. Dette, kombinert med en alltid tilstedeværende søthunger, har gitt seg utslag i at jeg har blitt en ivrig baker. Ja, du leste riktig. Mens sola steiker og gradestokken i kjøkkenvinduet kryper opp mot 30, står jeg på kjøkkenet og mikser og smelter og svetter over komfyren. Det produseres boller, rullekaker, vafler og gulrotkaker.

Nå spørs det imidlertid om det ikke brått er slutt på denne aktiviteten. Under dagens forsøk på å lage vaffelrøre kom det nemlig for en dag at bolla til min kjære miksmaster har blitt rammet av heteslag. Dette er en modell som har hakk rundt kanten, slik at den på sinnrikt vis drives rundt og rundt mens mikseren går, etter et slags tannhjulsprinsipp. At dette skal fungere, forutsetter naturligvis at bolla er sirkulær sett ovenfra. Så er dessverre ikke lenger tilfelle. På uforklarlig vis har bolla gått hen og antatt en mer firkantet fasong - vel, i alle fall kantete. Det går ikke lenger rundt. Mon tro om det kan ha hendt den gangen jeg kjørte oppvaskmaskina uten vann?

Det er tungt å holde og bevege mikseren manuelt, har jeg nå brakt i erfaring. Pent brukt Philips miksmasterbolle av 1992-modell ønskes kjøpt – snarest! (Ja, det aner meg at det miksmaster er avleggs og nærmest lattervekkende, men jeg akter ikke å bruke noe mer moderne til kakebaksten. Såpass firkantet må man ha lov til å være når man nærmer seg 35.)

[”Hip To Be Square”: Huey Lewis & The News, 1986]

Swimsuit Issue

I ettermiddag fikk jeg gleden av å tilbringe et par gode shoppingtimer alene i byen. Sommergarderoben kunne ”trenge” litt fornyelse. Det slo meg straks at det var uvanlig lange køer i prøverommene rundt omkring, og hva verre er: Køene var blottet for fremdrift. Irritert stod jeg på stedet hvil og lurte på hvordan det var teknisk mulig å bruke så lang tid på å prøve noen skarve plagg.

Svaret ga seg selv da kandidatene smått om senn steg ut av båsene sine. De var høyrøde i trynet, med ansiktsuttrykk så olme og plagede at amperheten hos køståerne bleknet fullstendig. I armene hadde de store fanger av bikinier og badedrakter. Selvfølgelig, at jeg kunne glemme det! Det er jo den tiden på året igjen, årstiden da man – egget av ukebladenes ondsinnede ”kom i form til bikinisesongen” ­– utsetter seg for langvarige, krevende og deprimerende prøvelser i klesforretningenes neonbelyste avlukker. Jeg kikket på de svette ansiktene med en blanding av medynk og skadefryd. Det var neppe den lekre rødtonen de hadde håpet å pådra seg i sommer.

Å boikotte enhver form for strand-, sol- og badeliv har absolutt sine fordeler. Jeg hater virkelig å prøve badetøy, jeg også, men det skjer bare hvert sjuende år, sånn omtrent – når jeg oppdager at gummien i den alderstegne herrebadebuksa fra H&M har morknet og er i ferd med å forvitre.

[”Swimsuit Issue”: Sonic Youth, 1992]

Sweet Little Mystery

Hvilken idiot er det som har plassert en pakke Gjende-kjeks med sjokolade på pulten min? Slikt er jo bare nødt til å ende med forferdelse. Den mistenkte er om lag 1,60 høy, har halv- langt blondt hår, er blåhvit på farge og begynner etter sigende å bli litt tykk på midten. Dessverre tyder mye på at mysteriet aldri vil bli oppklart, da det har foregått en viss bevisforspillelse.

Og hvorfor i huleste har de sluttet å selge Kung Oscars pepparkakor i butikkene? Tidligere var de da alltid i handelen hele året, jul eller ikke. Jeg mistenker at de har måttet vike plass for 13 nye typer chocolate chip cookies, en uting som åpenbart er på moten. Det er tunge tider.

["Sweet Little Mystery": Wet Wet Wet, 1987]

Smoke Gets in Your Eyes

Hvis jeg legger godviljen* til, kan jeg på et vis forstå at røyking er en fin måte å slå i hjel tida på mens man venter på bussen. En ting som lenge har fått meg til å syde innvendig, er imidlertid røykere som ser seg nødt til å stå og dampe inne i selve busskuret – oppholdsvær til tross. Denne gruppen har oppsiktsvekkende mange medlemmer. De fyrer ubesværet opp og lar seg ikke merke med at den ene medpassasjeren etter den andre trekker ut av skuret, gjerne med en demonstrativ hoste.

I dag dukket det opp en slik røyker i et busskur nær meg. Dette er et velutstyrt 3-veggs skur med flere benker enn noe annet jeg kjenner til, og som vanlig er i rushtiden var det mange passasjerer som ønsket å sitte. Vår venn hadde ikke sitteplass; det var fullt. Likevel steg han inn i busskuret og tente uanfektet en sigarett. (Ja, det var oppholdsvær, endog sol.) Det tok ikke mange sekundene før han var alene der inne. Han spradet dampende fornøyd rundt og førte en mobilsamtale som i korthet gikk ut på å oppdatere en kompis på helgas fyllehistorier. Til slutt observerte jeg med vantro at han på karslig vis lente seg inn mot veggen og ga seg til å kakke aske på selve benken. Akkurat da må jeg innrømme at jeg hadde problemer med å se klart.

[“Smoke Gets in Your Eyes”: Irene Dunn, 1935]

* Det skal ellers innrømmes at godvilje nok er noe jeg har svært lite av når det gjelder sigarettrøyk.

The Piper

Vi møttes med fløyter ved munnen.
Det var litt romantisk, i grunnen.
Man utvekslet blikk,
og søtlig musikk
brøt fram mellom Blåmann og hunnen.

Det ble ganske lenge å vente
før Pan fikk ut finger’n og sendte
en ny musikant,
men jippi, vi vant!
Her ser dere fløytetalentet.

Ellers må jeg innrømme at jeg er litt glad for at dette instrumentet befinner seg hjemme hos besteforeldrene i Hedmark og ikke hos oss. Nasjonaldagsfeiringen er overstått, og bestemor hadde sydd nydelig bunad til Liv. Den nye eieren var så stolt og fornøyd!








["The Piper": ABBA, 1980]

Fix You

Jeg tok med sykkelen min på verksted her om dagen. I tillegg til å trenge en vårpuss har den de siste månedene utgytt en merkelig knirkelyd når jeg trår på, og dette bekymret meg. Ergo slepte jeg meg ned til jobben på sykkel, og fikk smertelig erfare at formen ikke er hva den var. Om jeg hadde bestilt time? Nei, måtte man det da? Det var smekkfullt, må vite, men jeg kunne få en time den 27. mai. Skulle han skrive meg inn i boka? "Nei," svarte jeg bestemt - unormalt trassig for en person som helst står med lua i hånda i slike sammenhenger. "Det er en mystisk knirkelyd i pedalene, jeg kan ikke kjøre videre. Det må sjekkes nå!"

Merkelig nok gikk mannen plutselig med på å ta en rask titt på sykkelen på bakrommet. Da han kom ut igjen, hadde han oljet det rustne kjedet, strammet bremsene og pumpet opp dekkene - kort sagt omtrent det jeg ifølge prislista på veggen skulle måtte betale 500 kroner for. Noen knirkelyd kunne han ikke spore - var jeg sikker på at ulåten ikke kom fra setet? Setet!? Litt forurettet avfeide jeg glatt denne teorien. Vel er jeg ikke noe teknisk geni, men jeg hørte og kjente da utmerket godt at knirkinga kom fra - "eh, det området der", presiserte jeg og pekte kyndig mot de derre girgreiene ved pedalene. Mannen jattet høflig med.

Dette var jo i bunn og grunn god service, og jeg hadde en sterk følelse av at jeg skyldte reparatøren å bestille en slik dyr overhalingstime allikevel. Om ikke annet kunne jeg i alle fall få byttet ut sykkelskopedalene, som er helt ubrukelige for ei nervøs kløne som meg. Det kunne mannen godt gjøre med det samme! Jeg fikk et par enkle pedaler på flekken, og det ble 115 å betale, takk.

Gnieren i meg var strålende fornøyd da jeg syklet videre - rent bortsett fra at pedalene fortsatt knirket, da, taktfast og irriterende. For moro skyld reiste jeg meg opp og tråkket på uten å berøre setet. Jaggu ble det ikke stille! Jeg rødmet for meg selv. Visst var det noen som hadde en skrue løs, men det var ikke sykkelen. Ja ja, vårpussen ble i alle fall billig! Og kanskje er det håp om noen kroner i kassa hos verkstedet allikevel, hvis jeg skulle finne på å bytte ut setet.

["Fix You": Coldplay, 2005]

On the Run

Jeg har alltid vært svak for Finn Kalvik. Da han i 1981 deltok i den internasjonale Grand Prix-finalen med ”Aldri i livet”, årets store slager på lekeplassen, måtte 7 år gamle Elinblu legge seg før TV-sendingen var over. Likevel kom mamma inn til meg da resultatet var klart, med den tunge beskjeden om at Finn havnet sist med null poeng. Jeg gråt mine bitre tårer, og grep straks til en plausibel forklaring: De skjønte ikke teksten, mamma! De skjønte ikke hva han sang! ”Aldri i livet” fortsatte å runge over huskestativene i en årrekke.

Finn er jo Groruddalens store trubadur. Kort tid etter at jeg flyttet til området i 1999, snublet jeg begeistret over et større restopplag av boka Finn – de beste sangene på Økern Bokhandel. Verket var innbundet og signert av artisten selv, og en CD var inkludert i prisen på kr 98. Jeg rev selvsagt til meg et eksemplar, og dro fluksens hjem og stemte gitaren. Gleden var stor, men samtidig ble jeg litt trist til sinns og kjente et lite stikk i hjertet. Det er gjerne slik med Finn. Egentlig var det jo unektelig noe sørgelig over denne bunken av usolgte, signerte bøker til spottpris, fulle av løse ark på grunn av feil i notene. Som han selv sier det:

Nederlag og seier slår i samme takt
til livet og leken er tilbakelagt.

Her om dagen kikket jeg litt rundt på youtube og slo til min milde overraskelse fast at Finn var å finne her også. Men vent, hva var dette? Jeg frøs på ryggen. Sangen ”På flukt” kjenner jeg naturligvis, men jeg ante ikke at den også var å finne på engelsk, under tittelen ”On the run”. Og ikke nok med det: Den er innspilt med selveste ABBA som backingband! Man kan tydelig høre Agnetha og Frida kore Finn Kalvik! Jeg ble ualminnelig varm om hjerteroten, ja rett og slett rørt. Begeistringen og overraskelsen kunne knapt ha vært større om jeg hadde avdekket at Beatles hadde opptrådt som korgutter for Finn tidlig på 70-tallet. Men så, igjen: Var det ikke egentlig noe litt trist over dette også? Hadde Finn internasjonale ambisjoner; drømte han om å bli like stor som ABBA? Som vi vet, gikk det ikke slik. Og det er ålreit, det, Finn. Vi vil ha deg som du er - alltid på flukt.

[”On the Run”: Finn Kalvik med ABBA, 1981]

Sola skinner

Fotballsesongen var ikke det eneste som ble sparket i gang om våren i min grønne ungdom. Dette var også tida for såre føtter, stivfrosne fingre og lår som klødde intenst under terylenebuksene. Jeg snakker naturligvis om musikkorpsets marsjsesong. Når som helst kan jeg gjenkalle følelsen av å stavre seg ut av huset med uniform og instrument klokka 06.40. I 15 år var dette vanen. Femten år!

Da jeg gikk gjennom Slottsparken på vei mot banen i går, hørte jeg noen velkjente toner fra Karl Johans gate. "Den norske løve," faktisk, fremført i strålende solskinn. Jeg liker ikke å innrømme det, men jeg ble faktisk hjemsøkt av lykkelig nostalgi. Det må være våren. Ikke bare tok jeg meg selv i muntert å nynne piccolostemmen innvendig; jeg måtte også anstrenge meg for ikke å henfalle til taktfast gange.

Det er mulig jeg har en liten korpsmusikant i magen også, i tillegg til den tidligere nevnte medgangssupporteren. Sant å si begynner det å bli ganske folksomt der inne, men det vil bli frigjort litt plass når Livs lillesøster eller -bror forhåpentligvis slipper ut om et knapt halvår.

["Sola skinner": Jokke & Valentinerne, 1987]

This Used To Be My Playground

Jeg gremmes. I alle år har jeg hatt en stor svakhet for hjemkommunens lag i toppserien. Og nei, da snakker jeg om Strømmens snarvisitt på 80-tallet, pfft, men om laget som 99,5 % av Norges befolkning elsker å hate.* På søndagsettermiddager med sol sykla vi gjerne til stadion for å få med oss andre omgang gratis. Var vi ekstra heldige, tok far oss med på tur og rev rundhåndet i billetter (i tillegg til den evinnelige parkeringsboten). Dette var lenge før Enga-fansen fikk noen Tom Lund-statue å pisse på, og lenge før stadion antok form av en festning. Vi hvinte henført hver gang Dennis Schiller hadde ballen, og kranglet begeistret med skråsikre bartetrøndere på tribunen. Smaken av pølse i pausen lar seg lett gjenkalle – faktisk tror jeg at det var her jeg kjøpte min siste grillpølse noensinne, så seint som i 2003.

Dette var vår arena. Hjertet svulmet av stolthet når vi bega oss hjemover etter en seier. Halvt amper og halvt skamfull må jeg innrømme at disse dagene later til å være over. Sesongen har startet så elendig at jeg rett og slett er flau. Flau? Hvorfor skulle jeg være det, jeg som ikke har annet ansvar for denne klubbens liv og levnet enn et forhold til en av dens juniorspillere tidlig på 90-tallet? Kanskje tyder det på at jeg bryr meg allikevel. Kanskje har jeg tross alt ikke vendt Åråsen ryggen for godt? Per i dag føler jeg meg dessverre ganske sikker på at jeg ikke kommer til å sette mine bein i barndommens lekegrind denne sesongen. Akkurat nå må jeg dessverre tilstå at jeg har en liten medgangssupporter i magen.

* Her anslår jeg at alle lillestrømlinger samt én tredel av Skedsmos øvrige befolkning faktisk er fans. De resterende to tredelene holder med Strømmen og Skjetten, og har skydd LSK som pesten siden miniputt-stadiet.

["This Used To Be My Playground": Madonna, 1992]

Such a Shame

Allerede til jul startet vi vår karriere som mottakere av nennsomt konstruerte gaver fra barnehånd (om enn ikke dorullnisser foreløpig). Allerede nå har dette foreldreparet vist seg tilliten lite verdig. Til påske kom det to kyllinger fra barnehagen, i tillegg til en fargerikt dekorert filtskål med karse i bomull. Med skam må det innrømmes at fuglene har blitt liggende under en bunke med reklame og forfalte regninger på hylla i gangen, noe som har gitt meg et stikk av dårlig samvittighet hver gang jeg har tenkt på det.

Karseoppsatsen har det gått enda verre med. Vel startet den påsken i vindusposten, og jeg forsøkte å behandle den med verdighet ved å skvette litt vann på den. Dessverre kunne jeg ikke nok om vanning av karse, viste det seg - eller jeg var for lat. Det var jo rikelig med sol i begynnelsen av påskeferien, og en dag oppdaget jeg til min forferdelse at gaven fra Liv var vissen. Vi hadde latt den vansmekte; kun i ytterst få dager fikk de skjøre spirene utfolde seg i all sin prakt. Ikke la dere lure av den grønne fargen på bildet; rigor mortis må ha inntrådt meget raskt i solsteken.

Det er en mager trøst å vite at på dette tidspunktet har ikke de kostelige produktene hatt altfor nær omgang med de lubne barnehendene vi kjenner så godt. Dertil er disse for små og ustyrlige foreløpig, men denne hjerterå og skjødesløse behandlingen av gjenstander fra barnehånd kan naturligvis ikke fortsette. Jeg lover å skjerpe meg betraktelig - med hånda på hjertet.

["Such a Shame": Talk Talk, 1984]

Drive My Car

Ville du ha kjøpt bruktbil av denne mannen? De var nok ikke riktig sikre, de heller, de potensielle kjøperne som i går stilte opp for å beskue og prøvekjøre vår lyngrosa Toyota Corolla 93-modell. Bilen har ligget ute på Finn i ei uke, og dette var første napp.

Blåmann geleidet den fremmøtte kontingenten på tre menn, hvorav en bilmekaniker, ned til garasjeanlegget for å vise fram vidunderet. Vel framme oppdaget de at det hadde snødd foran garasjene også, gitt, i tillegg til at det var speilglatt is under nysnøen. I forsøkene på å måke seg ut av garasjen gikk Blåmann på ratata gjentatte ganger, og må etter eget utsagn ha fremstått som drita full. Tillitvekkende? Neppe.

Riktig pinlig ble det først da de vred om nøkkelen for å starte bilen. Dødt - flatt - ikke tegn til liv. Sånn kan det gå det når selger insisterte på å at det nyvaskede objektet ikke skulle brukes, men oppbevares pyntelig i garasjen i påvente av ivrige kjøpere. Nevnte jeg at det har vært en rekordkald påske? Blåmann understreket at dette selvfølgelig aldri hadde skjedd før (hvilket faktisk er sant, med unntak av vår aller første tur da bilen var nyinnkjøpt). Takket være startkabler fikk de liv i bilen og kom seg ut på tur, men det hele kan selvfølgelig kun beskrives med ett ord: pinlig. Utrolig nok var kjøperne (selvfølgelig ikke etniske nordmenn, som jo ville ha blitt forbanna og/eller ledd høyt) høflige nok til å tilby to tusen mindre enn utropsprisen for bilen - forutsatt at det ble kjøpt nytt batteri.

Vidunderet er fortsatt til salgs! Det er faktisk en god og pålitelig bil, altså. Helt sant!

Fotografert foran garasjen på en bedre dag.

["Drive My Car": the Beatles, 1965]

The Word

Siden sist har Blåmann og jeg vært på hyttetur uten barn for første gang. Liv koste seg hjemme sammen med besteforeldrene mens vi reiste nordøstover gjennom trakter som er velkjente for oss begge. På Løten stoppet vi for å proviantere på Rema. Det er alltid så hyggelig å høre uavslepen hedmarksdialekt i sitt naturlige element, synes jeg. Etter å ha tilbrakt ferier i Trysil siden jeg ble født, føler jeg meg virkelig hjemme med slike lyder rundt meg. Av naturlige årsaker har også Blåmann diverse dialekter fra disse traktene under huden – for ikke å si inntil beinet.

Da vi skulle betale, ropte damen i kassa varsku til kunden foran oss. I en gemyttlig tone ble kunden bedt om å fjerne en av varene sine, nærmere bestemt en potetgullpose, fra den stanga som deler vareområdet i to. Det var nok best å ta den bort, ja, hø-hø, så det itte vart sølvbrød ta pottetgullet. Blåmann og jeg holdt tann for tunge til vi kom ut i bilen, men da ropte vi straks i kor: Sølvbrød?! Hva i huleste er det? Vel var det snakk om potetgull, og det er jo unektelig noe som heter Gullbrød, men dette var et mysterium.

Ettersom jeg tross alt ikke er oppvokst i dette området og har fått mattradisjonene inn med morsmelka, var jeg stolt av å være den som knekket koden. Det var ikke tale om sølv i det hele tatt, men ”soll” – eller ”søll”, som det uttales. Søllbrød er selvfølgelig flatbrød knust i småbiter, klart for å inntas sammen med surmelk eller annen gammel moro.

Tilfredse med å ha løst mysteriet fortsatte byfolket østover.

[”The Word”: the Beatles, 1965]

Snørosa

Vi rakk knapt å teste ut føret
før hissige rop var å høre
fra pulken: ”opp, opp!”
Vi tok oss en stopp,
og det gjorde godt for humøret.




["Snørosa": Åge Aleksandersen, Ulf Risnes og Bjarne Brøndbo, 1997 ("øn råss de neeesj, å-å", til ære for trøndere, sportsidioter og folk med god hukommelse)]

If You Don't Know Me by Now

Her i huset har vi foreløpig vært så heldige at vi sjelden rammes av noe verre enn en forkjølelse. ”Bare vent til dere får barn”, het det seg lenge, og litt senere: ”Bare vent til hun begynner i barnehage!” I løpet av Livs fire første måneder i barnehagen har vi fortsatt ikke trengt å være hjemme med sykt barn. Bank i bordet! Det de pessimistiske røstene glemte å advare oss mot, var imidlertid at vi kunne risikere å være hjemme med (p)syk barnehage. Det har vi opplevd; det har vært stengte dører i to dager så langt. (Noe som nesten er enda verre, må jeg innrømme, er det som står med liten skrift i familiebarnehagens kontrakt: Når vikarbudsjettet er oppbrukt, plikter foreldrene å stille som vikar. Jeg føler med skam å melde en viss angst, selv om barna er aldri så søte.)

Etter en lite heldig personalforflytning har barnehagen nærmest gått i oppløsning. Den første halvannen måneden av 2008 har det vært ti ulike ansatte innom. Det har haglet med lang- og korttidssyk- meldinger, oppsigelser og barn som holdes hjemme grunnet ustabile forhold. Heldigvis har ikke Liv latt seg merke med utskiftningene. Hun er blid og trives, så vi har sendt henne i barnehagen hver dag vi har hatt mulighet.

I morges oppstod det en noe pinlig situasjon under leveringen. Jeg hilste på den unge, svenske vikaren som vi har hatt i snart ei uke nå, og myste mot assistenten som satt i rommet innenfor og lekte med barna. ”Hei,” sa jeg litt avventende og smilte til henne, ”er det ei ny dame her i dag?” Da hun åpnet munnen, skjønte jeg straks at det var vår unge, søte assistent fra Sogn, som faktisk har nesten en måneds fartstid allerede. Tabbe! Hun hadde ikke engang farget håret eller blitt ny på andre måter, kun satt opp håret i hestehale.

Jeg vet sannelig ikke hva dette sier mest om: de fettete brilleglassene mine, hårstrikken hennes, tilstanden i barnehagen eller min noe skeptiske grunnholdning.

[”If You Don't Know Me by Now”: Simply Red, 1989 – og jaggu har ikke rødtoppen sneket seg til berømmelse ved å bli kjent for en coverlåt, viser det seg]

Aftenbønn

Kjære himmelske fornuft, du som er der inne ett eller annet sted!

Er det seint, sier du? Jada, jada, jeg lover at jeg straks skal legge meg. Jeg skal bare ta en kjapp dusj først, etter sykkelturen som ble avsluttet kl. 23.10. (Ja, jeg rakk akkurat Rema; de slokket lyset og låste etter meg da jeg forlot dem kl. 23.01.) Og så skal jeg bare skrive ferdig noe på PC-en, spise et par kjeks og noen kremtopper, vanne blomster, ta opp brød fra fryseren, finne fram klær til i morgen, avhende middagsrestene, sette inn i oppvaskmaskina, henge opp en klesvask, rydde litt, svare på en mail og betale en regning.

Jada, jeg skal straks legge meg! Om jeg har glemt hvordan jeg følte meg klokka 06.15 i morges? Ja, jeg har visst det. Ha langmodighet med meg, o himmelske fornuft! Jeg har sviktet, men jeg finner nok veien tilbake til deg snart. Jeg skal bare...

["Aftenbønn": Jokke & Valentinerne, 1991]

How Do You Sleep?

Jeg har i lengre tid syslet med planer om å skrive et varmt forsvarsskrift for oss B-mennesker. Årsaken er til dels gammelt agg mot ”få noe ut av dagen”-mafiaen og andre morgenfriske kreaturer som passer bedre inn i arbeidslivet og tilværelsen som småbarnsforeldre enn meg. Så trist det må være å ha sine beste timer allerede før lunsj, har jeg tenkt, lett hånlig. Når man går hjem fra jobb, er dagen til A-mennesket i praksis slutt, og kurven peker bare én vei: nedover. Hvor mye bedre er det ikke å spare det beste til slutt, å kunne gå til sengs som et lykkelig menneske? B-menneskets forsvarsskrift skulle være illustrert med vitenskapelige kurver som anskueliggjorde denne teorien, ikke ulikt grafene til høyre. Mennesketypenes humør og velbefinnende er angitt på Y-aksen etter en skala fra 0 til 10, og en følger så dagens gang langs klokkeslettene på X-aksen.

Dessverre viser det seg atter at hovmod står for fall. Stadig oftere tar jeg meg selv i å misunne A-menneskene. Det hadde vært artig å oppleve hvordan det er å se mening med livet allerede på morgenkvisten, men det er nå én ting. Hva verre er: Jeg begynner å lure på om B-mennesker generelt og undertegnede spesielt både er mindre oppvakte og lider av svekket hukommelse. Hver morgen lover jeg meg selv at i dag skal jeg legge meg tidlig. At så aldri skjer, har vært til å leve med. Livet er jo altfor vidunderlig om kvelden til at det virker fornuftig å legge seg, men nå kommer straffen. Husets yngste synes nemlig å tilhøre en mennesketype langt uti alfabetet, der foretrukken døgnrytme går ut på å legge seg sent, våkne og være rasende energisk i to timer en gang mellom midnatt og klokka 4, for så å starte dagen for alvor rundt 7. Dette lar seg dårlig forene med en mor som åpenbart er fysisk og mentalt ute av stand til å komme seg i seng noe særlig før halv ett. I det siste har de innbarkede B-mennesketrekkene blitt svekket, slik at jeg kan sitte og duppe i stolen mellom kl. 19 og 21. Straks det nærmer seg ”leggetid”, kvikner jeg imidlertid til – noe så voldsomt. Det er egentlig ubegripelig at en som er kretsmester i å ta sorgene på forskudd, ikke skjønner at det vil straffe seg.

Vel, kort sagt: Det straffer seg. Kurven min har blitt trukket ned i gjørma, og jeg er redd jeg trenger hjelp for å dra den opp igjen. En ny, dyster mennesketype har sett dagens lys – en såkalt B minus, der en skala fra 0 til 10 ikke lenger er tilstrekkelig. Stemningsleiet er her anskueliggjort i en egnet farge. Noe må gjøres!

Ja, jeg skal legge meg nå. Jeg skal bare...

["How Do You Sleep?": John Lennon, 1971]

Taste

At morgenstund er tull i grunn', er naturligvis gammelt nytt. Enkelte morgenkvister er imidlertid råtnere enn andre. Doven og gnien som jeg er, resirkulerer jeg gjerne asjetter og (vann)glass. Jeg blir stadig irritert på mannen hvis han setter mine halvbrukte glass inn i oppvaskmaskina. Det hadde han ikke gjort i morges, registrerte jeg til min tilfredshet. På kjøkkenet stod skålen og glasset som jeg inntok kveldsmat fra i går, og da kunne jeg jo fint bruke det på nytt til frokosten. Glasset var fint og rent og hadde åpenbart bare vært brukt til vann.

Ganske fornøyd åpnet jeg kjøleskapet og tok ut en ny, frisk kartong appelsinjuice. Jeg skjenket i gårsdagens glass og tømte nesten hele i én sup. Underlig nok, kanskje, har jeg en vane med å kikke ned i bunnen av glasset når det nærmer seg tomt, noe som skulle vise seg å være mindre heldig i dag. Rundt det velkjente Duralex France-merket åpenbarte det seg nemlig en umiskjennelig hvit ring: størknet melk. Det var mannens glass, gitt. Resten av innholdet gikk rett i vasken, og begrepet morgenkvalme fikk brått nytt innhold.

["Taste": Ride, 1990]

Cry Baby Cry

De siste månedene har jeg utviklet en overfølsom radar for barnegråt. Det er så ille at jeg iblant synes at jeg hører Liv skrike mens jeg sitter på kontoret og hun granngivelig er i barnehagen sju kilometer unna. I perioder med mye skriking og lite søvn stivner jeg til ved den minste lyd som kan minne om gråt - det være seg knirking fra oppvaskmaskiner, hvining i bildekk eller nordnorske nabodamer som snakker i telefonen. Som regel sover jeg også lett om natta, stadig på alerten overfor velkjente hulke- og survelyder fra barnerommet.

Her en morgen våknet jeg av insisterende barneskrik - som vanlig, må vi vel si. Jeg satte meg opp i senga og gjorde meg klar til å gripe inn, men stusset litt. Var det virkelig Liv, dette da? Gråten lød noe dypere, om enn ukontrollert og åpenbart frembrakt av et barn i svart fortvilelse. At Liv fortsatt sov sin søteste søvn, innså jeg først for alvor da en lang rekke såre hulk kulminerte i en setning med perfekt grammatikk og artikulasjon: "Det går ikke an å ta av leverpostei!" Aha, lyden kom utenfra. Kort tid etter våknet Liv med et stillferdig og håpefullt "mamma..?"

På den andre siden av kloden, sør i Kina, starter en ny dag på denne tida. På et hotellrom gråter ei nesten to år gammel jente sine modige tårer i forvirring over store endringer i tilværelsen. Hun vet ikke ennå at det venter henne et godt og trygt liv i Norge, hos snille og kloke foreldre som har ventet og ventet. Snart kan hun tørke tårene. Vennene våre er endelig i mål.

["Cry Baby Cry": the Beatles, 1968]

Weather With You

Nå er det jo mørkt når man drar på jobb og mørkt når man reiser hjem igjen, så det er ikke rare dagslyset å spore i disse tider. Så vidt jeg kunne skue gjennom kontorvinduet var det imidlertid sol i dag, i alle fall var himmelen blå for én gangs skyld. Da måtte det være fint å ta en sykkeltur i kveldinga, tenkte jeg, når det omsider var oppholdsvær. Klokka ble over ti før jeg kom meg ut, og jeg kunne straks fastslå at det sluddet tegnestifter. Troen på østlandsklimaets stabilitet ble punktert på flekken, og jeg følte meg hensatt til Trøndelag. Ekstra kjekt var det jo at jeg hadde briller på meg, ettersom jeg i morges for andre gang denne uka våknet med såre, røde øyne etter å ha sovet med linsene på.

Der jeg i mørket balet meg fram gjennom is og sørpe – dryppende våt, med neglesprett og helt uten sikt, hadde jeg god tid til å reflektere over at jeg i stedet kunne ha sittet i en varm, lys treningssal og tråkket på en ergometersykkel. Det forutsetter imidlertid at jeg hadde benyttet meg av mitt Elixia-medlemskap, hvilket jeg åpenbart ikke ser noen grunn til. Jeg har jo ikke satt mine bein der siden veiledningstimen på forsommeren, så hvorfor starte nå? Kombinasjonen av latskap og stahet kan virkelig gi seg noen merkelige utslag.

[ ”Weather With You”: Crowded House, 1991]

Sweet Child o' Mine

Et nytt år er i gang, og det har begynt som det forrige sluttet. Stikkordet er søtsaker, og nå er de endog å få til halv pris. Så langt i januar har jeg lært at det fortsatt ikke er mulig å spise skumnisser på offentlige kommunikasjonsmidler med verdigheten i behold. I åpne esker har nissene ligget hos Narvesen og godgjort seg i ferien, og derigjennom utviklet en uforliknelig seighet. Vel er dette med på å gjøre den halvgamle lavprisvarianten enda bedre enn de ferske, men det er også en utfordring for tennene og fordrer aktive rivebevegelser med fingrene ved inntak. Videre stivner det hvite, melisliknende belegget med tida, hvorpå det ubønnhørlig faller av i store flak og fester seg til konsumentens ansiktshud, skjerf og kåpe. At man blir kvalm av å spise to store nisser i slengen, er barnelærdom, så slike feller går man ikke lenger i.

Det finnes også flere søte små skapninger i huset. Da tenker jeg først og fremst på vår lille marsipangris av et barn, som er inne i en rivende utvikling og stabber og babler i vei. Hun har så langt vært forskånet fra de fleste av morens uheldige, søtladne uvaner, men det er muligens grunn til bekymring. Når hun våkner, er det gjerne et bestemt ord hun straks har på tunga, nemlig kjeks. Til vårt forsvar skal det sies at hun i all hovedsak har fått gnage på en halv Kornmo en gang iblant, hvilket forhåpentligvis er et relativt sunt alternativ. Kostholdsmessig er jeg en smule betenkt, men ikke desto mindre er jeg fornøyd med at hun ligger an til å kunne beherske den truede kj-lyden.

["Sweet Child o' Mine": Guns N' Roses, 1987]