Taste

At morgenstund er tull i grunn', er naturligvis gammelt nytt. Enkelte morgenkvister er imidlertid råtnere enn andre. Doven og gnien som jeg er, resirkulerer jeg gjerne asjetter og (vann)glass. Jeg blir stadig irritert på mannen hvis han setter mine halvbrukte glass inn i oppvaskmaskina. Det hadde han ikke gjort i morges, registrerte jeg til min tilfredshet. På kjøkkenet stod skålen og glasset som jeg inntok kveldsmat fra i går, og da kunne jeg jo fint bruke det på nytt til frokosten. Glasset var fint og rent og hadde åpenbart bare vært brukt til vann.

Ganske fornøyd åpnet jeg kjøleskapet og tok ut en ny, frisk kartong appelsinjuice. Jeg skjenket i gårsdagens glass og tømte nesten hele i én sup. Underlig nok, kanskje, har jeg en vane med å kikke ned i bunnen av glasset når det nærmer seg tomt, noe som skulle vise seg å være mindre heldig i dag. Rundt det velkjente Duralex France-merket åpenbarte det seg nemlig en umiskjennelig hvit ring: størknet melk. Det var mannens glass, gitt. Resten av innholdet gikk rett i vasken, og begrepet morgenkvalme fikk brått nytt innhold.

["Taste": Ride, 1990]

Cry Baby Cry

De siste månedene har jeg utviklet en overfølsom radar for barnegråt. Det er så ille at jeg iblant synes at jeg hører Liv skrike mens jeg sitter på kontoret og hun granngivelig er i barnehagen sju kilometer unna. I perioder med mye skriking og lite søvn stivner jeg til ved den minste lyd som kan minne om gråt - det være seg knirking fra oppvaskmaskiner, hvining i bildekk eller nordnorske nabodamer som snakker i telefonen. Som regel sover jeg også lett om natta, stadig på alerten overfor velkjente hulke- og survelyder fra barnerommet.

Her en morgen våknet jeg av insisterende barneskrik - som vanlig, må vi vel si. Jeg satte meg opp i senga og gjorde meg klar til å gripe inn, men stusset litt. Var det virkelig Liv, dette da? Gråten lød noe dypere, om enn ukontrollert og åpenbart frembrakt av et barn i svart fortvilelse. At Liv fortsatt sov sin søteste søvn, innså jeg først for alvor da en lang rekke såre hulk kulminerte i en setning med perfekt grammatikk og artikulasjon: "Det går ikke an å ta av leverpostei!" Aha, lyden kom utenfra. Kort tid etter våknet Liv med et stillferdig og håpefullt "mamma..?"

På den andre siden av kloden, sør i Kina, starter en ny dag på denne tida. På et hotellrom gråter ei nesten to år gammel jente sine modige tårer i forvirring over store endringer i tilværelsen. Hun vet ikke ennå at det venter henne et godt og trygt liv i Norge, hos snille og kloke foreldre som har ventet og ventet. Snart kan hun tørke tårene. Vennene våre er endelig i mål.

["Cry Baby Cry": the Beatles, 1968]

Weather With You

Nå er det jo mørkt når man drar på jobb og mørkt når man reiser hjem igjen, så det er ikke rare dagslyset å spore i disse tider. Så vidt jeg kunne skue gjennom kontorvinduet var det imidlertid sol i dag, i alle fall var himmelen blå for én gangs skyld. Da måtte det være fint å ta en sykkeltur i kveldinga, tenkte jeg, når det omsider var oppholdsvær. Klokka ble over ti før jeg kom meg ut, og jeg kunne straks fastslå at det sluddet tegnestifter. Troen på østlandsklimaets stabilitet ble punktert på flekken, og jeg følte meg hensatt til Trøndelag. Ekstra kjekt var det jo at jeg hadde briller på meg, ettersom jeg i morges for andre gang denne uka våknet med såre, røde øyne etter å ha sovet med linsene på.

Der jeg i mørket balet meg fram gjennom is og sørpe – dryppende våt, med neglesprett og helt uten sikt, hadde jeg god tid til å reflektere over at jeg i stedet kunne ha sittet i en varm, lys treningssal og tråkket på en ergometersykkel. Det forutsetter imidlertid at jeg hadde benyttet meg av mitt Elixia-medlemskap, hvilket jeg åpenbart ikke ser noen grunn til. Jeg har jo ikke satt mine bein der siden veiledningstimen på forsommeren, så hvorfor starte nå? Kombinasjonen av latskap og stahet kan virkelig gi seg noen merkelige utslag.

[ ”Weather With You”: Crowded House, 1991]

Sweet Child o' Mine

Et nytt år er i gang, og det har begynt som det forrige sluttet. Stikkordet er søtsaker, og nå er de endog å få til halv pris. Så langt i januar har jeg lært at det fortsatt ikke er mulig å spise skumnisser på offentlige kommunikasjonsmidler med verdigheten i behold. I åpne esker har nissene ligget hos Narvesen og godgjort seg i ferien, og derigjennom utviklet en uforliknelig seighet. Vel er dette med på å gjøre den halvgamle lavprisvarianten enda bedre enn de ferske, men det er også en utfordring for tennene og fordrer aktive rivebevegelser med fingrene ved inntak. Videre stivner det hvite, melisliknende belegget med tida, hvorpå det ubønnhørlig faller av i store flak og fester seg til konsumentens ansiktshud, skjerf og kåpe. At man blir kvalm av å spise to store nisser i slengen, er barnelærdom, så slike feller går man ikke lenger i.

Det finnes også flere søte små skapninger i huset. Da tenker jeg først og fremst på vår lille marsipangris av et barn, som er inne i en rivende utvikling og stabber og babler i vei. Hun har så langt vært forskånet fra de fleste av morens uheldige, søtladne uvaner, men det er muligens grunn til bekymring. Når hun våkner, er det gjerne et bestemt ord hun straks har på tunga, nemlig kjeks. Til vårt forsvar skal det sies at hun i all hovedsak har fått gnage på en halv Kornmo en gang iblant, hvilket forhåpentligvis er et relativt sunt alternativ. Kostholdsmessig er jeg en smule betenkt, men ikke desto mindre er jeg fornøyd med at hun ligger an til å kunne beherske den truede kj-lyden.

["Sweet Child o' Mine": Guns N' Roses, 1987]