Hun har så visst tid til å undre,
fru Blu med sin yndige dundre:
"Tenk, jenta og jeg -
en tredel på vei
mot henholdsvis ett år og hundre!"
["As Time Goes By": Rudy Vallee, 1931 - blant mange andre]
tirsdag 27. februar 2007
As Time Goes By
I dag er Liv fire måneder gammel, eller 0,333 år om du vil. Det er jo ingen alder! Meg er det verre med. Ettersom Liv ble født på 33-årsdagen min, runder jeg 33,333 år i dag. Alderens ubarmhjertige herjing med de to damene må markeres med ferskt bilde og jubileumslimerick. Tida flyr!
Hun har så visst tid til å undre,
fru Blu med sin yndige dundre:
"Tenk, jenta og jeg -
en tredel på vei
mot henholdsvis ett år og hundre!"
["As Time Goes By": Rudy Vallee, 1931 - blant mange andre]
Hun har så visst tid til å undre,
fru Blu med sin yndige dundre:
"Tenk, jenta og jeg -
en tredel på vei
mot henholdsvis ett år og hundre!"
["As Time Goes By": Rudy Vallee, 1931 - blant mange andre]
mandag 26. februar 2007
You Can Leave Your Hat On
Noe av det første vi gjorde her borte, var å kjøpe luer og votter. Det kan ikke understrekes ofte nok at det er ufattelig surt her. Blåmann hadde mista fleecehanskene sine og ble tvunget til å investere i nye, mens jeg måtte bite i det sure eplet og bytte ut tjuekronersvantene med svinedyre skinnvotter. Nye luer har vi også kjøpt, da vinden effektivt perforerte de medbrakte bomullsluene fra H&M.
Varer av denne typen har en tendens til å ha meget kort levetid. Når man kjører buss eller t-bane, for eksempel, er det ganske naturlig å ta av seg lue og hansker. Svinnet av nevnte plagg er nesten (men bare nesten) like stort her som ved utøvelse av det kjente paraply-under-setet-trikset. Å miste slike eiendeler er kjedelig, både fordi man blir utsatt for værets luner og fordi det blir dyrt i lengden. Her i byen kommer et annet aspekt i tillegg når det gjelder hodeplagg. De fleste butikkene fører nemlig kun krampetrendy luer som vi mer bakstreverske ikke ville hatt om de butikkansatte så hadde tredd dem ned over hodene på oss. Å erstatte luer kan rett og slett bli teknisk vanskelig, har det vist seg.
La meg komme med et par råd basert på fersk og dyrekjøpt erfaring: Neste gang du tar t-bane kan du med fordel beholde lua på. Å ta den av deg og legge den i fanget, hvorpå du reiser deg og ganske enkelt stiger av banen, er ikke å anbefale. Må du ta av deg hodeplagget, er det tross alt bedre å bli stående med lua i handa.
Hvis noen skulle komme over et eksemplar av denne lua på en H&M nær seg, får de godt betalt for å sende den til meg!
["You can leave your hat on": Randy Newman, 1972]
Varer av denne typen har en tendens til å ha meget kort levetid. Når man kjører buss eller t-bane, for eksempel, er det ganske naturlig å ta av seg lue og hansker. Svinnet av nevnte plagg er nesten (men bare nesten) like stort her som ved utøvelse av det kjente paraply-under-setet-trikset. Å miste slike eiendeler er kjedelig, både fordi man blir utsatt for værets luner og fordi det blir dyrt i lengden. Her i byen kommer et annet aspekt i tillegg når det gjelder hodeplagg. De fleste butikkene fører nemlig kun krampetrendy luer som vi mer bakstreverske ikke ville hatt om de butikkansatte så hadde tredd dem ned over hodene på oss. Å erstatte luer kan rett og slett bli teknisk vanskelig, har det vist seg.
La meg komme med et par råd basert på fersk og dyrekjøpt erfaring: Neste gang du tar t-bane kan du med fordel beholde lua på. Å ta den av deg og legge den i fanget, hvorpå du reiser deg og ganske enkelt stiger av banen, er ikke å anbefale. Må du ta av deg hodeplagget, er det tross alt bedre å bli stående med lua i handa.
Hvis noen skulle komme over et eksemplar av denne lua på en H&M nær seg, får de godt betalt for å sende den til meg!
["You can leave your hat on": Randy Newman, 1972]
søndag 25. februar 2007
Spenn
I anledning vennebesøk hjemmefra tok jeg en tur på Systembolaget fredag ettermiddag. Jakten på gewürztraminer og lasagnevennlig italiensk rødvin skulle vise seg å bli vanskeligere enn antatt. For å forklare dette må vi foreta et fordomsfullt lite dykk i den svenske folkesjela. Broderfolket er jo viden kjent for å være tilhengere av ordning & reda. Som vår norske venn slo fast i helga, må de utvilsomt betraktes som Nordens tyskere, og man skulle jo tro at de hadde orden i hyllesystemene sine. Den gang ei. Det spørs om ikke det systematiske i dette tilfellet har blitt overstyrt av et annet fremtredende svensk karaktertrekk, nemlig gjerrigheten. Snålhet kaller de det selv. Vinen på Systemet er nemlig ikke sortert etter opphavsland, men etter pris! Jeg søkte gjennom hylle på hylle med rødvin uten annen systematikk enn "kr 39-63", "kr 64-81" etc. Makan! Hvilken vin passer til denne falukorven, tro, undrer kanskje Medelsvensson. Jo, nå har jeg det! Det må bli en 79-kroners rödvin!
I kassakøen spurte jeg meg selv hva som kunne være bakgrunnen for et slikt system. Jeg måtte medgi at det vel er de norske harryturistene som virkelig er gjerrige, men dem er det forsvinnende få av her i forstaden. Kunne det være at de ønsket å samle alle fattige tenåringer på ett sted, slik at de ikke var til sjenanse for de andre kundene? Høh. Jeg klappet meg tilfreds på lommeboka, vel vitende om at jeg ikke hadde nedlatt meg til å skjele for mye til prislappen denne gangen. Man har da økonomi til å gjøre opp for seg, må vite.
Da det ble min tur til å betale, skulle jeg få oppleve å bli svett for første gang siden vi kom til dette kuldehølet. Minibankkortet mitt ble avvist! På bakgrunn av tidligere solskinnshistorier spurte jeg pent om å få prøve å dra det én gang til, men damen kvitterte surt med at det var feil korttype. Køen av vinsugne svenske gjerrigknarker vokste bak meg, og jeg skannet raskt mulighetene. I kontanter hadde jeg kun SEK 61,50 samt en dansk hundrelapp og 40 norske. Kredittkortet var høyst usikkert, nytt og ubrukt som det er. (I et anfall av ammetåke hadde jeg før avreisen til Sverige sågar sendt en klagemail der jeg hevdet at jeg aldri hadde mottatt noe nytt kort, hvilket viste seg å være feil.) Tanken på å dra arbeidsgiverens American Express-Card sendte hete bølger av skam gjennom meg. Jeg kunne levende forestille meg ansiktsuttrykkene til mine kollegaer idet det dukket opp en regning på kr 482 fra det svenske Systembolaget. Mitt private kredittkort var eneste utvei, så jeg trakk det gjennom leseren. "Slå in din kod". Kode? Jeg har da aldri lært meg koden på noe Master Card! Gudskjelov var varianten med signatur også tilgjengelig, så fremt man i tillegg kunne fremvise legimitasjon (de grundige svenskene fornekter seg ikke). Jeg kunne puste lettet ut denne gangen, men forlot butikken med røde roser i kinnene. Skam på den som fnysehumrer av broderfolkets gjerrighet og så ikke formår å gjøre opp for seg!
["Spenn": Jokke & Valentinerne, 1987]
I kassakøen spurte jeg meg selv hva som kunne være bakgrunnen for et slikt system. Jeg måtte medgi at det vel er de norske harryturistene som virkelig er gjerrige, men dem er det forsvinnende få av her i forstaden. Kunne det være at de ønsket å samle alle fattige tenåringer på ett sted, slik at de ikke var til sjenanse for de andre kundene? Høh. Jeg klappet meg tilfreds på lommeboka, vel vitende om at jeg ikke hadde nedlatt meg til å skjele for mye til prislappen denne gangen. Man har da økonomi til å gjøre opp for seg, må vite.
Da det ble min tur til å betale, skulle jeg få oppleve å bli svett for første gang siden vi kom til dette kuldehølet. Minibankkortet mitt ble avvist! På bakgrunn av tidligere solskinnshistorier spurte jeg pent om å få prøve å dra det én gang til, men damen kvitterte surt med at det var feil korttype. Køen av vinsugne svenske gjerrigknarker vokste bak meg, og jeg skannet raskt mulighetene. I kontanter hadde jeg kun SEK 61,50 samt en dansk hundrelapp og 40 norske. Kredittkortet var høyst usikkert, nytt og ubrukt som det er. (I et anfall av ammetåke hadde jeg før avreisen til Sverige sågar sendt en klagemail der jeg hevdet at jeg aldri hadde mottatt noe nytt kort, hvilket viste seg å være feil.) Tanken på å dra arbeidsgiverens American Express-Card sendte hete bølger av skam gjennom meg. Jeg kunne levende forestille meg ansiktsuttrykkene til mine kollegaer idet det dukket opp en regning på kr 482 fra det svenske Systembolaget. Mitt private kredittkort var eneste utvei, så jeg trakk det gjennom leseren. "Slå in din kod". Kode? Jeg har da aldri lært meg koden på noe Master Card! Gudskjelov var varianten med signatur også tilgjengelig, så fremt man i tillegg kunne fremvise legimitasjon (de grundige svenskene fornekter seg ikke). Jeg kunne puste lettet ut denne gangen, men forlot butikken med røde roser i kinnene. Skam på den som fnysehumrer av broderfolkets gjerrighet og så ikke formår å gjøre opp for seg!
["Spenn": Jokke & Valentinerne, 1987]
torsdag 22. februar 2007
Unwell
"I'm not crazy, I'm just a little unwell"
Det måtte jo komme. Kanskje det er vår der, skrev en tante i en hyggelig melding før vi reiste til Stockholm. På bakgrunn av tidligere erfaringer tvilte jeg - og fikk rett. Det er ganske riktig svinekaldt her borte. Som god nordmann var noe av det første jeg gjorde å gå til innkjøp av en gradestokk (som for øvrig heter termometer her borte; de prøvde først å selge meg en tommestokk). De få dagene det ikke er minusgrader, oppleves nesten som enda kaldere på grunn av en sur vind som effektivt skjærer seg gjennom klærne og piner en blåfrossen skrott. Jeg har hutret meg gjennom de første to ukene, og selvfølgelig måtte vi bli forkjøla til slutt.
Det var Liv som startet i det små, stakkar, og i går var det min tur til å få det for fullt. Kløende hals, svelg, tannkjøtt og øreganger, rennende nese, nysing, hodepine. Til ikke å være ordentlig sjuk har jeg følt meg riktig miserabel. Mandag kveld var det 14 minusgrader, og i går ble det aldri varmere enn 10. Jommen sa jeg vår! Liv og jeg måtte holde oss inne hele dagen, hvilket medførte at jeg ikke bare kjente meg sjuk, men også en smule ubalansert. Jeg har innsett at det ikke er bare-bare å være alene med baby dagen lang i et fremmed land. Selv om landet ikke er så fremmed at det gjør noe, er familie og venner langt borte, og ensomheten kan plutselig hive seg over en. Straks muligheten for både trilletur, kafébesøk og handling opphørte, var det ikke stort igjen, gitt.
En mager trøst er det at jeg fikk utnyttet smakssansen til fulle før den begynte å svikte meg. I et TV-program tirsdag kveld lærte vi av en prest at inneværende dag kaltes feitetirsdag, og dermed måtte kokosbollene og pepperkakene få selskap, bestemte jeg. Ingen unnskyldning er for tynn når det gjelder å kose seg litt ekstra. Jeg disket opp med fastelavnsboller på rekordtid, og vi maulet krem og spiste oss nesten småkvalme. Siden har både smaks- og luktesansen blitt alvorlig svekket. Det samme kunne med fordel synet ha blitt, innser jeg når jeg betrakter mitt bleike, usminkede åsyn og ugredde hår i speilet. Det som imidlertid virkelig gjør meg sanseløs, trist og redd, er noen riktig kjipe nyheter fra nære venner hjemme. Målt mot det er en skarve forkjølelse for ingenting å regne, så jeg skal slutte å klage nå. At smaksløkene har gått i dvale, kan sågar være en fordel. Så langt har vi på drikkefronten vært innom kakao, cham- pagne, morsmelk, kulturmelk og ammete, og nå står forkjølelses- remedier for tur. Blåmann har spadd opp en paracetamolbasert drikk til meg på apoteket, smaksatt med den lite appetittvekkende kombinasjonen av mint og solbær. Den smaker som man kan forvente, men det kjenner jeg heldigvis nesten ikke. Og drikken virker!
["Unwell": Matchbox Twenty, 2003]
Det måtte jo komme. Kanskje det er vår der, skrev en tante i en hyggelig melding før vi reiste til Stockholm. På bakgrunn av tidligere erfaringer tvilte jeg - og fikk rett. Det er ganske riktig svinekaldt her borte. Som god nordmann var noe av det første jeg gjorde å gå til innkjøp av en gradestokk (som for øvrig heter termometer her borte; de prøvde først å selge meg en tommestokk). De få dagene det ikke er minusgrader, oppleves nesten som enda kaldere på grunn av en sur vind som effektivt skjærer seg gjennom klærne og piner en blåfrossen skrott. Jeg har hutret meg gjennom de første to ukene, og selvfølgelig måtte vi bli forkjøla til slutt.
Det var Liv som startet i det små, stakkar, og i går var det min tur til å få det for fullt. Kløende hals, svelg, tannkjøtt og øreganger, rennende nese, nysing, hodepine. Til ikke å være ordentlig sjuk har jeg følt meg riktig miserabel. Mandag kveld var det 14 minusgrader, og i går ble det aldri varmere enn 10. Jommen sa jeg vår! Liv og jeg måtte holde oss inne hele dagen, hvilket medførte at jeg ikke bare kjente meg sjuk, men også en smule ubalansert. Jeg har innsett at det ikke er bare-bare å være alene med baby dagen lang i et fremmed land. Selv om landet ikke er så fremmed at det gjør noe, er familie og venner langt borte, og ensomheten kan plutselig hive seg over en. Straks muligheten for både trilletur, kafébesøk og handling opphørte, var det ikke stort igjen, gitt.
En mager trøst er det at jeg fikk utnyttet smakssansen til fulle før den begynte å svikte meg. I et TV-program tirsdag kveld lærte vi av en prest at inneværende dag kaltes feitetirsdag, og dermed måtte kokosbollene og pepperkakene få selskap, bestemte jeg. Ingen unnskyldning er for tynn når det gjelder å kose seg litt ekstra. Jeg disket opp med fastelavnsboller på rekordtid, og vi maulet krem og spiste oss nesten småkvalme. Siden har både smaks- og luktesansen blitt alvorlig svekket. Det samme kunne med fordel synet ha blitt, innser jeg når jeg betrakter mitt bleike, usminkede åsyn og ugredde hår i speilet. Det som imidlertid virkelig gjør meg sanseløs, trist og redd, er noen riktig kjipe nyheter fra nære venner hjemme. Målt mot det er en skarve forkjølelse for ingenting å regne, så jeg skal slutte å klage nå. At smaksløkene har gått i dvale, kan sågar være en fordel. Så langt har vi på drikkefronten vært innom kakao, cham- pagne, morsmelk, kulturmelk og ammete, og nå står forkjølelses- remedier for tur. Blåmann har spadd opp en paracetamolbasert drikk til meg på apoteket, smaksatt med den lite appetittvekkende kombinasjonen av mint og solbær. Den smaker som man kan forvente, men det kjenner jeg heldigvis nesten ikke. Og drikken virker!
["Unwell": Matchbox Twenty, 2003]
tirsdag 20. februar 2007
En tur rundt i byen
Vi bor litt utenfor sentrum av Stockholm. I praksis fungerer det som en forstad, men det er visst opprinnelig en selvstendig småby. Den består i det alt vesentlige av to gater, hvorav én er full av småbutikker og én er spekket med små lunsjrestauranter. Jeg tråler den førstnevnte, og den er såpass kort at man begynner å bli godt kjent selv uten retningssans. Noe eldorado for barnevognførende småbarnsmødre er byen ikke - til det har den for mange små trapper og en overvekt av kjerringbutikker. Det er dessuten litt dødt her, hvilket passer dårlig til min handlestil. Jeg liker nemlig å kunne gjemme meg litt bort i mengden. Er jeg alene i butikken og mot min vilje får personlig betjening, faller det meg meget vanskelig å gå tomhendt ut igjen. Det er en defekt på linje med barnevogn på bussen-komplekset. Jeg synes så synd på de butikkansatte som ikke får solgt noe, samtidig som jeg nødig vil fremstå som en gnien og vanskelig kunde.
I min jakt på uparfymert badesåpe til Liv (som jeg feilaktig trodde at det ville være enkelt å få tak i her borte), forvillet jeg meg inn i den lokale helsekostbutikken. Det hender man kan finne fornuftige ting i slike etablissementer, selv om jeg synes mange av produktene både skryter på seg suspekte legende egenskaper og lukter i overkant eterisk. Dessverre er det en trapp i inngangspartiet hos "Hälsa & Sånt", og butikkdamen kom ut fra bakrommet og hjalp meg med å løfte vogna. Selvsagt var jeg den eneste kunden, og nå stod jeg allerede i takknemlighetsgjeld til betjeningen. Varsellampene begynte å blinke. Dette kunne bli dyrt! Ikke uventet hadde de kun én barnesåpe, og den stinket omtrent som den kokosinfiserte sololjen (faktor 2) som vi brukte på 80-tallet. Kjøp kom ikke på tale. Hjernen arbeidet på høygir for å finne en løsning som kunne bringe meg ut av situasjonen med verdigheten og mesteparten av lommebokinnmaten i behold. "Har dere ammete," spurte jeg. Å ja, jeg kunne da skjønne det! Lettet gikk jeg mot kassa og klarte med et nødskrik å holde haka på plass da de krevde 80 kroner. 80 kroner for 20 teposer! Damen greide riktig nok å veie opp litt, men bare litt, ved å skryte av at jeg kledde den turkisgrønne fargen på skjerfet og lua mi.
Vel hjemme kunne jeg slå fast at ammeteen oppfylte begge mine fordommer om helsekost. Den lukter og smaker riktig kjernesunt, nærmere bestemt gress med et hint av lakris, men den påståtte virkningen er hakket verre. Vanligvis skal ammete enten bidra til å øke melkeproduksjonen eller redusere luftsmerter hos barnet. (Vi har ikke bruk for noe av dette, men det er nå så.) Denne teen, derimot, påberoper seg å skape en "harmonisk ammerelasjon" hvis man drikker inntil seks kopper om dagen. Mon tro om jeg ikke hadde blitt mer harmonisk og mindre fattig av å begynne å røyke.
["En tur rundt i byen": Finn Kalvik, 1971 (fritt etter "Streets of London")]
I min jakt på uparfymert badesåpe til Liv (som jeg feilaktig trodde at det ville være enkelt å få tak i her borte), forvillet jeg meg inn i den lokale helsekostbutikken. Det hender man kan finne fornuftige ting i slike etablissementer, selv om jeg synes mange av produktene både skryter på seg suspekte legende egenskaper og lukter i overkant eterisk. Dessverre er det en trapp i inngangspartiet hos "Hälsa & Sånt", og butikkdamen kom ut fra bakrommet og hjalp meg med å løfte vogna. Selvsagt var jeg den eneste kunden, og nå stod jeg allerede i takknemlighetsgjeld til betjeningen. Varsellampene begynte å blinke. Dette kunne bli dyrt! Ikke uventet hadde de kun én barnesåpe, og den stinket omtrent som den kokosinfiserte sololjen (faktor 2) som vi brukte på 80-tallet. Kjøp kom ikke på tale. Hjernen arbeidet på høygir for å finne en løsning som kunne bringe meg ut av situasjonen med verdigheten og mesteparten av lommebokinnmaten i behold. "Har dere ammete," spurte jeg. Å ja, jeg kunne da skjønne det! Lettet gikk jeg mot kassa og klarte med et nødskrik å holde haka på plass da de krevde 80 kroner. 80 kroner for 20 teposer! Damen greide riktig nok å veie opp litt, men bare litt, ved å skryte av at jeg kledde den turkisgrønne fargen på skjerfet og lua mi.
Vel hjemme kunne jeg slå fast at ammeteen oppfylte begge mine fordommer om helsekost. Den lukter og smaker riktig kjernesunt, nærmere bestemt gress med et hint av lakris, men den påståtte virkningen er hakket verre. Vanligvis skal ammete enten bidra til å øke melkeproduksjonen eller redusere luftsmerter hos barnet. (Vi har ikke bruk for noe av dette, men det er nå så.) Denne teen, derimot, påberoper seg å skape en "harmonisk ammerelasjon" hvis man drikker inntil seks kopper om dagen. Mon tro om jeg ikke hadde blitt mer harmonisk og mindre fattig av å begynne å røyke.
["En tur rundt i byen": Finn Kalvik, 1971 (fritt etter "Streets of London")]
lørdag 17. februar 2007
Message in a Bottle
Valentinsdagen gikk faktisk ikke helt upåaktet hen her i huset - Blåmann forærte sin kone en halvflaske champagne. Han kjenner sitt publikum, den mannen! Samvittigheten tillater ikke bælming av alkohol i ammeperioden, men man er da utstyrt med et lite kresent matvrak av et barn og har jo sine metoder. Alle mann til pumpene! Nå skal det bli schwung over lørdagskvelden, tenker jeg.
Frihet i en liten flaske - ved to av dem
["Message in a Bottle": the Police, 1979]
Frihet i en liten flaske - ved to av dem
["Message in a Bottle": the Police, 1979]
fredag 16. februar 2007
Drive
Den mest hjelpsomme hånden finner du i enden av din egen arm, er det noe som heter. Det hjelper dessverre lite når den aktuelle armen er spinkel og svak og skal løfte barnevogn med velfødd baby i trapper på egen hånd. Man skulle kanskje ikke tro det, men jeg er en veldig beskjeden passasjer på offentlige fremkomstmidler. Blåmann har mang en gang revet seg i håret over min defensive gå-på-bussen-teknikk som fører til at alle sniker seg forbi og jeg havner sist i køen. Til tross for at kroppsbygningen min er som skapt for sniking, hater jeg å gjøre det. Det skal være rettferdig!
Som fryktet har beskjeden passasjer-taktikken blitt meg til byrde nå som jeg er utstyrt med barnevogn. Det er vanskelig for meg å be andre om hjelp. Hjemme kjører Sporveien merkelig nok fine, nye busser med lavt gulv på alle aktuelle linjer. Her i Sverige, derimot, finnes det noen gamle monsterleddbusser med bratte, fæle trapper. Fordelen er at det er gratis å kjøre buss når man har med vogn her i landet, det skal sies. Ikke uventet viser det seg imidlertid at jeg har en egen evne til å være uheldig med på- og avstigning på disse bussene. Medpassasjerene som befinner seg i nærheten, er uten unntak lite skikket til å bistå med barnevognløft. Den første gangen fikk jeg hjelp av en vindskjev 80-åring med stokk. Ved neste forsøk ble jeg stående igjen på perrongen fordi et par med barnevogn (som naturligvis kom til holdeplassen lenge etter Liv og meg), snek til seg den siste vognplassen. Umåtelig frekt, selvfølgelig, men jeg stod jo der som ei umælende ku med et sydende indre og endte med å ta beina fatt i stedet. (Ettersom jeg er blottet for retningssans gikk jeg selvfølgelig feil og brukte dobbelt så lang tid som nødvendig, men det er en annen historie.)
Tredje gang jeg prøvde meg på leddbussuhyret, var det kun en høygravid dame og en alkoholisert, halvgammel tyrker med krykke som stod i nærheten. Det er helt utrolig! Tankene går i retning av den gangen jeg stoppet en person på gata for å spørre om veien, og det viste seg at han var døv. Krykkemannen gjorde så godt han kunne, stakkar. Da jeg skulle gå av igjen, kom en 11-åring med skolesekk meg til unnsetning. Jeg greide sikkert å fornærme ham ved å spørre gjentatte ganger om han var sikker på at det ikke var for tungt, men han bare smilte og løftet. Høyst sannsynlig var han mye sterkere enn meg. Da jeg lettet kunne trille videre med trygg asfalt under hjulene, ble jeg helt overveldet av godhet for denne skolegutten. Jeg kjente en trang til å løpe etter ham, gi ham en hard klem og overøse ham med mynter og godteri. Jeg må passe meg så jeg ikke pådrar meg et rykte som hun skumle, norske dama som er litt for glad i smågutter.
["Drive": REM, 1992]
Som fryktet har beskjeden passasjer-taktikken blitt meg til byrde nå som jeg er utstyrt med barnevogn. Det er vanskelig for meg å be andre om hjelp. Hjemme kjører Sporveien merkelig nok fine, nye busser med lavt gulv på alle aktuelle linjer. Her i Sverige, derimot, finnes det noen gamle monsterleddbusser med bratte, fæle trapper. Fordelen er at det er gratis å kjøre buss når man har med vogn her i landet, det skal sies. Ikke uventet viser det seg imidlertid at jeg har en egen evne til å være uheldig med på- og avstigning på disse bussene. Medpassasjerene som befinner seg i nærheten, er uten unntak lite skikket til å bistå med barnevognløft. Den første gangen fikk jeg hjelp av en vindskjev 80-åring med stokk. Ved neste forsøk ble jeg stående igjen på perrongen fordi et par med barnevogn (som naturligvis kom til holdeplassen lenge etter Liv og meg), snek til seg den siste vognplassen. Umåtelig frekt, selvfølgelig, men jeg stod jo der som ei umælende ku med et sydende indre og endte med å ta beina fatt i stedet. (Ettersom jeg er blottet for retningssans gikk jeg selvfølgelig feil og brukte dobbelt så lang tid som nødvendig, men det er en annen historie.)
Tredje gang jeg prøvde meg på leddbussuhyret, var det kun en høygravid dame og en alkoholisert, halvgammel tyrker med krykke som stod i nærheten. Det er helt utrolig! Tankene går i retning av den gangen jeg stoppet en person på gata for å spørre om veien, og det viste seg at han var døv. Krykkemannen gjorde så godt han kunne, stakkar. Da jeg skulle gå av igjen, kom en 11-åring med skolesekk meg til unnsetning. Jeg greide sikkert å fornærme ham ved å spørre gjentatte ganger om han var sikker på at det ikke var for tungt, men han bare smilte og løftet. Høyst sannsynlig var han mye sterkere enn meg. Da jeg lettet kunne trille videre med trygg asfalt under hjulene, ble jeg helt overveldet av godhet for denne skolegutten. Jeg kjente en trang til å løpe etter ham, gi ham en hard klem og overøse ham med mynter og godteri. Jeg må passe meg så jeg ikke pådrar meg et rykte som hun skumle, norske dama som er litt for glad i smågutter.
["Drive": REM, 1992]
torsdag 15. februar 2007
Big Cheese
Vi holder oss fortsatt i kjøkkenavdelingen. I alle år har jeg flirt litt av folk som tar med seg mat hjemmefra på ferie fordi de synes den utenlandske maten er skummel, sterk og/eller oppskrytt. Det er nok ikke få pakker Wasa knekkebrød som har funnet veien ned i norske kofferter. Nå er tiden moden for å tørke av seg dette fliret. Jeg har ikke tatt med knekkebrød (man er da i knekkebrødets hjemland), men jeg var ganske nær ved å ta med kjeks. Det siste året har jeg nemlig, som det vanedyret jeg er, fått som rutine å kose meg med Rett i koppen-kakao og grove kjeks med brunost om kveldene. Da går det enten i Sibas havrekjeks eller Kornmo. Sistnevnte har jeg alltid betraktet som noe av det mest rotnorske som finnes, og jeg elsker den til tross for den påfallende likheten med sponplater. Jeg har vurdert Kornmo som utryddingstruet på linje med Kremtopper, og går vel ut fra at jeg er noe nær den eneste personen under 50 som faktisk kjøper disse produktene.* Å ta med kjeks utenlands ble imidlertid for pinlig, Rett i koppen-kakao like så. Befippelsen var derfor stor da jeg kom over en hylle med Kornmo på Coop her i forstaden vår. Pakken er identisk med den norske, men det står "Göteborgs Kex" på den - det er da riktig pussig? Jeg føler meg nesten litt snytt.
Kjeksen hadde jeg altså tenkt å klare meg uten, og kakaoen også (dessverre, skulle det vise seg, da de svenske motstykkene er like vonde som svensk sjokolade). Brunosten var det verre med. Det er vel bare å legge kortene på bordet: Jeg tok med en kilo fløtemysost i bagasjen. Også dette trodde jeg var et urnorsk produkt, men en tur på den lille ICA-en rundt hjørnet her lærte meg en annen lekse. Mesost er ikke et skjellsord fra Hedemarken, men en svensk avart av brunosten. Gudbrandsdalsost selger de også alle steder, dog kun i en nusselig og dyr kvartkilos utgave. Den er jo dessuten litt skarp i smaken, så jeg synes fremdeles det er berettiget å nyte medbrakt. Da Blåmann oppdaget at jeg aktet å ta med brunost til vårt nye hjemland, ville ikke han være dårligere. Kjernesunn som han er, har han nemlig for vane å spise grove knekkebrød med gulost til kvelds. Dermed snek en 450-grams Jarlsberg seg også med i kofferten, noe jeg humret litt over. Nå er ikke jeg noen gulostkjenner, da jeg foretrekker det søte, men hallo - svenskene kan da vel også lage enkel ost? Og er ikke Jarlsberg faktisk en eksportartikkel? Jeg måtte undertrykke en skingrende latter da jeg oppdaget et fjell av Jarlsbergost i matbutikken her borte. Enda høyere lo jeg inni meg da jeg så prislappen: kr 39,90 for en halvkilo. Når vi tar høyde for kursforskjell og ulik størrelse på pakken, blir det nøyaktig 10 kroner, eller 23 %, billigere enn på Meny Vollebekk.
Om jeg gjør annet enn å spise og handle her borte? I grunnen ikke.
["Big Cheese": Nirvana, 1989]
* Så feil kan man ta! Et besøk på Sætres hjemmeside avdekket at Kornmo (med sine 34 % fullkorn, som de presiserer) selger som aldri før og nærmer seg 2,5 millioner pakker i året. Ja ja, det er jo likevel under en halv pakke per snute. Den svenske Kornmoen påberoper seg for øvrig å inneholde 36 % fullkorn.
Kjeksen hadde jeg altså tenkt å klare meg uten, og kakaoen også (dessverre, skulle det vise seg, da de svenske motstykkene er like vonde som svensk sjokolade). Brunosten var det verre med. Det er vel bare å legge kortene på bordet: Jeg tok med en kilo fløtemysost i bagasjen. Også dette trodde jeg var et urnorsk produkt, men en tur på den lille ICA-en rundt hjørnet her lærte meg en annen lekse. Mesost er ikke et skjellsord fra Hedemarken, men en svensk avart av brunosten. Gudbrandsdalsost selger de også alle steder, dog kun i en nusselig og dyr kvartkilos utgave. Den er jo dessuten litt skarp i smaken, så jeg synes fremdeles det er berettiget å nyte medbrakt. Da Blåmann oppdaget at jeg aktet å ta med brunost til vårt nye hjemland, ville ikke han være dårligere. Kjernesunn som han er, har han nemlig for vane å spise grove knekkebrød med gulost til kvelds. Dermed snek en 450-grams Jarlsberg seg også med i kofferten, noe jeg humret litt over. Nå er ikke jeg noen gulostkjenner, da jeg foretrekker det søte, men hallo - svenskene kan da vel også lage enkel ost? Og er ikke Jarlsberg faktisk en eksportartikkel? Jeg måtte undertrykke en skingrende latter da jeg oppdaget et fjell av Jarlsbergost i matbutikken her borte. Enda høyere lo jeg inni meg da jeg så prislappen: kr 39,90 for en halvkilo. Når vi tar høyde for kursforskjell og ulik størrelse på pakken, blir det nøyaktig 10 kroner, eller 23 %, billigere enn på Meny Vollebekk.
Om jeg gjør annet enn å spise og handle her borte? I grunnen ikke.
["Big Cheese": Nirvana, 1989]
* Så feil kan man ta! Et besøk på Sætres hjemmeside avdekket at Kornmo (med sine 34 % fullkorn, som de presiserer) selger som aldri før og nærmer seg 2,5 millioner pakker i året. Ja ja, det er jo likevel under en halv pakke per snute. Den svenske Kornmoen påberoper seg for øvrig å inneholde 36 % fullkorn.
onsdag 14. februar 2007
No Milk Today
Velkommen til Elinblus svenske språkkurs, der mottoet er "man lærer av sine feil". I dag: melkedisken. (De som fryktet at dette skulle handle om ammeproblemer, kan puste lettet ut. )
Jeg har alltid skrytt av at jeg er god i svensk, takket være en kombinasjon av TV-titting i unge år, slektas nærhet til de svenske skogene og lesningen av en høy stabel svenske krimbøker på originalspråket. Selvtilliten var derfor på topp da jeg som god husmor skulle kjøpe melk til bollebakst i dag. "Fetthalt 3 %" stod det på en akkurat passelig minikartong - perfekt! Alt gikk som smurt helt til jeg hadde åpnet melkekartongen og begynte å slå innholdet over i det smeltede smøret. Her var det ugler i mosen. Melka hadde slett ikke den rette konsistensen, den var ekkelt tyktflytende og luktet syrlig. Så lærte vi noe nytt i dag også - filmjölk = kulturmelk. Fysj, snakk om surt ervervet lærdom!
Heldigvis slapp jeg å gråte over spilt melk, da min altetende, sunne mann jafset i seg filen til kveldsmaten. Boller ble det også.
["No Milk Today": Herman's Hermits, 1967]
Jeg har alltid skrytt av at jeg er god i svensk, takket være en kombinasjon av TV-titting i unge år, slektas nærhet til de svenske skogene og lesningen av en høy stabel svenske krimbøker på originalspråket. Selvtilliten var derfor på topp da jeg som god husmor skulle kjøpe melk til bollebakst i dag. "Fetthalt 3 %" stod det på en akkurat passelig minikartong - perfekt! Alt gikk som smurt helt til jeg hadde åpnet melkekartongen og begynte å slå innholdet over i det smeltede smøret. Her var det ugler i mosen. Melka hadde slett ikke den rette konsistensen, den var ekkelt tyktflytende og luktet syrlig. Så lærte vi noe nytt i dag også - filmjölk = kulturmelk. Fysj, snakk om surt ervervet lærdom!
Heldigvis slapp jeg å gråte over spilt melk, da min altetende, sunne mann jafset i seg filen til kveldsmaten. Boller ble det også.
["No Milk Today": Herman's Hermits, 1967]
tirsdag 13. februar 2007
Rat in Mi Kitchen
"There's a rat in mi kitchen, what am I gonna do?
I'm gonna fix that rat, that's what I'm gonna do,
I'm gonna fix that rat."
Nei, jeg liker verken reggae i sin alminnelighet eller UB40 i sin ualminnelige plagsomhet, men teksten passer jo godt. Stellebordet Liv er avbildet på, står faktisk på kjøkkenet også. Hun er ganske fredelig på akkurat dette bildet, men leken strander ofte i intens fekting, sparking og ampre, gutturale lyder. Hun utviser sant å si en aggresjon som kan peke i retning av morens gemytt.
Egentlig skulle bildet hete Rottearbeid - helt til jeg innså at dette uttrykket for slurv og slett arbeid kun brukes av familien min samt én skarve person på Internett. Faderen kan ikke gjøre rede for hvor han har ordet fra, men jeg lurer på om det kan ha sammenheng med dassene i Kampens bakgårder på 50-tallet. Uansett kan det neppe ha vært forsøksrotter i sving på laboratoriet der de hjalp oss å lage Liv, for hun er et skikkelig stykke arbeid.
["Rat in Mi Kitchen": UB40, 1986]
søndag 11. februar 2007
Saturday Night
"Oh, whatever makes her happy on a Saturday night,
Oh, whatever makes her happy, whatever makes it alright."
I årene som ufrivillig barnløs hadde jeg inntrykk av at damer rykket opp i en høyere divisjon med det samme de ble gravide, for siden å fortsette opprykket idet de trådte inn i morsrollen. Etter fødselen ble man straks et nytt og mer helt menneske. Fra min posisjon på sidelinjen betraktet jeg dette med sorg, savn og småaggressiv frustrasjon. Skulle liksom vi som ikke hadde barn, være mindre verdt og ufullstendige som kvinner? Utsagn som "du forstår ikke dette; bare vent til du selv får barn" fikk meg til å se fullstendig rødt. Flere av dagbokleserne mine har ikke lagt skjul på at de har sett fram til å overvære den forvandlingen som ville inntreffe når vi endelig lyktes. Etter et svangerskap og tre og en halv måned som mor vil jeg påstå at jeg ikke kjenner meg nevneverdig annerledes; jeg har med lettelse innsett at man hele veien først og fremst er seg selv. Det skal dog innrømmes at jeg har måttet gafle i meg noen kameler, så som at jeg aldri skulle diskutere bleieinnhold.
Noen praktiske forandringer i hverdagen måtte jo også påregnes, uten at jeg hadde reflektert noe særlig over det på forhånd. For eksempel hadde jeg aldri trodd at jeg skulle oppleve å kjenne en reell bekymring for at de tidligere så beskjedne puppene skulle ramle ut av bikinioverdelen (som jeg en tidlig fredagsmorgen naturligvis ikke hadde iført meg for å svømme et par tusen meter i beste friskusstil, men for å delta på babysvømming). Apropos pupper hadde jeg vel heller ikke sett for meg at jeg skulle gå til det skritt å be min svoger medbringe ammeinnlegg fra Norge fordi de svenske ikke var bra nok (de klistrer seg til brystvortene som teip). Ellers er det særlig lørdagskveldene som har blitt annerledes - i retning av det mer satte, må det nok sies. Noen store festløver har vi aldri vært, men i hine hårde dager var vi ofte å finne i hyggelige, fuktige og langvarige middagsselskaper. Etter at Liv kom til, kan vi plutselig basere vår sutring over NRKs lørdagsunderholdning på dyrekjøpt erfaring og inngående faktakunnskaper snarere enn fordommer knyttet til de oppbrukte TV-trynene.
I går fulgte vi endog den norske finalen i Melodi Grand Prix. Jeg var nokså ivrig, men tok meg likevel tid til å surfe litt på nettet innimellom - og å drøvtygge kamel, viste det seg. Bleiepriser var en av de tingene jeg i alle fall aldri skulle bry meg om å diskutere. Ettersom jeg gir fullstendig beng i f.eks. bensinprisene, trodde jeg faktisk at jeg skulle ha mitt på det tørre akkurat her. Den gang ei. Ikke bare har jeg deltatt i opptil flere bleiediskusjoner på nettet; på selveste lørdagskvelden tok jeg meg selv i å sitte med valutakalkulator og Excel og sammenlikne norske og svenske bleiepriser. (De er påfallende like, for øvrig, når man tar høyde for kursforskjellen og ulikt antall i pakkene, og man er jo ikke i Harryland for ingenting.) Her kan jeg kanskje skylde på min store interesse for tall og statistikk, men når det gjelder Grand Prix har jeg ingen unnskyldning. Jeg følte oppriktig irritasjon over at et bidrag innen den forhatte latinopop-sjangeren gikk av med seieren. Og hva verre er: Vi fulgte faktisk også Grand Prix-sendingen fredag kveld, en resirkulert affære der de bare skulle plukke ut ytterligere to finalelåter blant tidligere tapere fra delfinalene. Resten av helga har jeg enerverende nok gått og nynnet på en heller slett låt som ikke engang hevdet seg blant oppsopet: "Goodbye to Yesterday".
Alt i alt var jeg godt fornøyd med lørdagskvelden.
["Saturday Night": Suede, 1996]
Oh, whatever makes her happy, whatever makes it alright."
I årene som ufrivillig barnløs hadde jeg inntrykk av at damer rykket opp i en høyere divisjon med det samme de ble gravide, for siden å fortsette opprykket idet de trådte inn i morsrollen. Etter fødselen ble man straks et nytt og mer helt menneske. Fra min posisjon på sidelinjen betraktet jeg dette med sorg, savn og småaggressiv frustrasjon. Skulle liksom vi som ikke hadde barn, være mindre verdt og ufullstendige som kvinner? Utsagn som "du forstår ikke dette; bare vent til du selv får barn" fikk meg til å se fullstendig rødt. Flere av dagbokleserne mine har ikke lagt skjul på at de har sett fram til å overvære den forvandlingen som ville inntreffe når vi endelig lyktes. Etter et svangerskap og tre og en halv måned som mor vil jeg påstå at jeg ikke kjenner meg nevneverdig annerledes; jeg har med lettelse innsett at man hele veien først og fremst er seg selv. Det skal dog innrømmes at jeg har måttet gafle i meg noen kameler, så som at jeg aldri skulle diskutere bleieinnhold.
Noen praktiske forandringer i hverdagen måtte jo også påregnes, uten at jeg hadde reflektert noe særlig over det på forhånd. For eksempel hadde jeg aldri trodd at jeg skulle oppleve å kjenne en reell bekymring for at de tidligere så beskjedne puppene skulle ramle ut av bikinioverdelen (som jeg en tidlig fredagsmorgen naturligvis ikke hadde iført meg for å svømme et par tusen meter i beste friskusstil, men for å delta på babysvømming). Apropos pupper hadde jeg vel heller ikke sett for meg at jeg skulle gå til det skritt å be min svoger medbringe ammeinnlegg fra Norge fordi de svenske ikke var bra nok (de klistrer seg til brystvortene som teip). Ellers er det særlig lørdagskveldene som har blitt annerledes - i retning av det mer satte, må det nok sies. Noen store festløver har vi aldri vært, men i hine hårde dager var vi ofte å finne i hyggelige, fuktige og langvarige middagsselskaper. Etter at Liv kom til, kan vi plutselig basere vår sutring over NRKs lørdagsunderholdning på dyrekjøpt erfaring og inngående faktakunnskaper snarere enn fordommer knyttet til de oppbrukte TV-trynene.
I går fulgte vi endog den norske finalen i Melodi Grand Prix. Jeg var nokså ivrig, men tok meg likevel tid til å surfe litt på nettet innimellom - og å drøvtygge kamel, viste det seg. Bleiepriser var en av de tingene jeg i alle fall aldri skulle bry meg om å diskutere. Ettersom jeg gir fullstendig beng i f.eks. bensinprisene, trodde jeg faktisk at jeg skulle ha mitt på det tørre akkurat her. Den gang ei. Ikke bare har jeg deltatt i opptil flere bleiediskusjoner på nettet; på selveste lørdagskvelden tok jeg meg selv i å sitte med valutakalkulator og Excel og sammenlikne norske og svenske bleiepriser. (De er påfallende like, for øvrig, når man tar høyde for kursforskjellen og ulikt antall i pakkene, og man er jo ikke i Harryland for ingenting.) Her kan jeg kanskje skylde på min store interesse for tall og statistikk, men når det gjelder Grand Prix har jeg ingen unnskyldning. Jeg følte oppriktig irritasjon over at et bidrag innen den forhatte latinopop-sjangeren gikk av med seieren. Og hva verre er: Vi fulgte faktisk også Grand Prix-sendingen fredag kveld, en resirkulert affære der de bare skulle plukke ut ytterligere to finalelåter blant tidligere tapere fra delfinalene. Resten av helga har jeg enerverende nok gått og nynnet på en heller slett låt som ikke engang hevdet seg blant oppsopet: "Goodbye to Yesterday".
Alt i alt var jeg godt fornøyd med lørdagskvelden.
["Saturday Night": Suede, 1996]
fredag 9. februar 2007
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band
For første gang i mitt liv skal jeg bo utenlands i mer enn én måned. Eventyrlysten har jeg aldri vært; min tidligere personlige rekord ble satt under et fire ukers studieopphold i Tyskland i 1993. Potensielt er harryfaktoren ved begge disse oppholdene betraktelig. Den første gangen ravet undertegnede (19) og de andre tyskstudentene i land fra Kiel-ferga og hvinte henrykt over 10-kroners vinflasker i supermarkedene. Denne gangen befinner vi oss i selveste Harryland, om enn i hovedstaden, som jo ligger langt østenfor målet for de fleste sprit-, tobakks- og flesketurene. Vinen er rimelig her også, men slett ikke så billig. Dessuten har man jo nærmest blitt formuende siden tysk grunnfag, så prisen er ikke så viktig lenger. Og hva verre er: Amminga setter en effektiv brems på alkoholinntaket. Ettersom man er arvelig belastet med en nese for gode tilbud, må man følgelig se seg om etter andre mål for den aldri hvilende handlelysten.
Det tok ikke lang tid før turens kjæreste harryobjekt åpenbarte seg. Vi ankom vår midlertidige bopel søndag ettermiddag i sekstiden og la umiddelbart ut på jakt etter mat. Gleden var helhjertet og barnslig stor da vi oppdaget at matbutikkene her til lands har søndagsåpent til klokka 22. Den intense følelsen av forbuden frihet dette ga oss, førte til at vi handlet omtrent fire ganger så mye som planlagt. Først forsynte jeg meg grådig fra knekkebrødhylla - her har de jo Wasa Delikatess, hurra! Hjertet mitt gjorde et hopp av glede da jeg så rundet hjørnet og fikk øye på en høy stabel med pepperkakebokser. Det var ikke et hvilket som helst slag heller, men selveste Nyåkers! Som kjent har jeg siden fødselen i oktober inntatt en mengde av slike pepperkaker som godt og vel overgår Livs fødselsvekt. Jeg tror forsyne meg jeg var oppe i 4-5 kilo før butikkene i Oslo gikk tomme. Og så hadde jeg rent glemt at Sverige er pepperkakenes hjemland - hvilken lykke! Det er hele 10 kroner, eller 33 prosent, å spare på hver boks. På toppen av det hele er fasongen på kakene koseligere her enn hjemme også. Mens Nyåkers i Norge selges i en tam og anonym blomsterfasong, er de her å finne i form av store, trivelige hjerter.
De første dagene på fremmed grunn har jeg kjent litt på ensomheten ved å gå hjemme med en liten baby uten å kjenne en sjel. Det at jeg nå har de særdeles vanedannende pepperkakene i bakhånd, er faktisk ingen mager trøst. (Takket være dem er vel heller ikke faren for at jeg selv skal bli mager under oppholdet overhengende, men jeg blir så enormt sulten av å amme!) Kjedespising, nettsurfing, svensk krim og intensiv shopping har vært en effektiv kur mot gryende ensomhet så langt - så får vi se om familien utvider repertoaret og krydrer hverdagen med noe mer etter hvert.
["Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band": the Beatles, 1967]
Sånn går nu dagan...
Det tok ikke lang tid før turens kjæreste harryobjekt åpenbarte seg. Vi ankom vår midlertidige bopel søndag ettermiddag i sekstiden og la umiddelbart ut på jakt etter mat. Gleden var helhjertet og barnslig stor da vi oppdaget at matbutikkene her til lands har søndagsåpent til klokka 22. Den intense følelsen av forbuden frihet dette ga oss, førte til at vi handlet omtrent fire ganger så mye som planlagt. Først forsynte jeg meg grådig fra knekkebrødhylla - her har de jo Wasa Delikatess, hurra! Hjertet mitt gjorde et hopp av glede da jeg så rundet hjørnet og fikk øye på en høy stabel med pepperkakebokser. Det var ikke et hvilket som helst slag heller, men selveste Nyåkers! Som kjent har jeg siden fødselen i oktober inntatt en mengde av slike pepperkaker som godt og vel overgår Livs fødselsvekt. Jeg tror forsyne meg jeg var oppe i 4-5 kilo før butikkene i Oslo gikk tomme. Og så hadde jeg rent glemt at Sverige er pepperkakenes hjemland - hvilken lykke! Det er hele 10 kroner, eller 33 prosent, å spare på hver boks. På toppen av det hele er fasongen på kakene koseligere her enn hjemme også. Mens Nyåkers i Norge selges i en tam og anonym blomsterfasong, er de her å finne i form av store, trivelige hjerter.
De første dagene på fremmed grunn har jeg kjent litt på ensomheten ved å gå hjemme med en liten baby uten å kjenne en sjel. Det at jeg nå har de særdeles vanedannende pepperkakene i bakhånd, er faktisk ingen mager trøst. (Takket være dem er vel heller ikke faren for at jeg selv skal bli mager under oppholdet overhengende, men jeg blir så enormt sulten av å amme!) Kjedespising, nettsurfing, svensk krim og intensiv shopping har vært en effektiv kur mot gryende ensomhet så langt - så får vi se om familien utvider repertoaret og krydrer hverdagen med noe mer etter hvert.
["Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band": the Beatles, 1967]
Sånn går nu dagan...
Start!
Etter å ha ført Elinblus dagbok på nettet i tre og et halvt år, føles det litt tomt å være uten et sted å kludre ned tankene sine. Ideen om en blogg har ligget i bakhodet lenge, men det er så vanskelig å komme i gang. Selv om man naturligvis aller helst ville starte med noe uimotståelig morsomt og fengende, har jeg kommet til at jeg bare må hoppe i det. Foreløpig blir dette en skildring av livet vårt i Sverige, der vi kommer til å oppholde oss et par måneder framover. Det må påregnes at oppdateringene vil komme høyst uregelmessig, og enkelte innlegg vil garantert være preget av ammetåke og generell apati. Uansett kan det være moro for mor å ha noe å ta seg til mens far er på jobb. Om morsrollen har svekket øvrige sjels- og formuleringsevner gjenstår å se. For eventuelle nye lesere (som det formodentlig er forsvinnende få av) kan jeg informere om at vår lille blå familie består av Liv (3 ½ måned), Blåmann (34) og Elinblu (33). Elinblus dagbok har vært med gjennom flere års ørkesløs prøving på å få et barn, og den fulgte svangerskapet da vi endelig lyktes. Nå står vi til knes i nye utfordringer som småbarnsforeldre.
Elinbluggen erklæres herved for åpnet.
["Start!": the Jam, 1980]
Elinbluggen erklæres herved for åpnet.
["Start!": the Jam, 1980]
Abonner på:
Innlegg (Atom)
