Løp

På søndag løp jeg mitt første halvmaraton. Jeg har til og med bildebevis! Hvor bildet er tatt, aner jeg ikke, men etter ansiktsfargen å dømme har jeg ikke kommet særlig langt. Det ser i alle fall ut til at jeg har det travelt. (For øvrig merket jeg meg at de andre løperne hadde 6-8 bilder å velge mellom, mens av meg fantes bare dette. Jeg er redd det sier en god del om kvaliteten på de andre fotografiene.)

Det er ingen tvil om at jeg har en del å lære før jeg eventuelt forsøker å gjenta den nokså slitsomme bedriften. For å starte med det første: Det kan være lurt å begynne å løpe når massene på startstreken beveger seg framover, i stedet for å banne over at folk sløser bort krefter på oppvarming. Brått kan det nemlig hende at løpet faktisk er i gang, og at man dermed risikerer å miste viktige hundredeler på den endelige snittfarten.

I etterkant kan jeg skilte med imponerende idrettsskader. Bl.a. har jeg fått et nesten 8 cm langt sår på brystet etter pulsbeltet. Videre fikk jeg et artig utslag av elveblest på rumpa forårsaket av gnissing fra vaskelappen i trusa. Utslettet er trekantformet, omtrent som et omvendt skille etter en g-strengbikini. Det som bekymrer meg mest, er likevel kanskje at jeg risikerer å bli gjort arveløs. Mitt faderlige opphav forakter nemlig fysisk aktivitet i en slik grad at han kan være troende til det meste. Sist han så meg jogge, kjørte han ved siden av meg i flere hundre meter og lokket med en hundrelapp hvis jeg hoppet inn i bilen. Jeg er redd dette løpet vil falle ham tungt for brystet.

["Løp": Raga Rockers, 1987]

Endelig fredag

Fredagskveld, fredagskveld, endelig er det fredagskveld.

Jeg er i ferd med å bli bestemor. Det kan høres litt pussig ut tatt i betraktning at eldstebarnet ennå ikke har rundet fem år, men det er helt sant. At jeg er gammel til sinns, er opplest og vedtatt. Det overrasker neppe noen at jeg baker rullekake til morgendagens familieselskap. Det som er litt urovekkende, er at jeg, selv om vi skal ha fire sorter, brått ble hjemsøkt av en frykt for at det skal bli for lite kake. Derfor bakte jeg like gjerne to. Da gjenstår det bare å bruke morgendagen på å beklage overfor samtlige gjester hvor mislykka begge kakene ble.














Merk bestemors sukkerskål i bakgrunnen. Om det virker foryngende at glasset (fra tidlig 90-tall) rommer de sørgelige restene av sommerens vinkartong, vites ikke. "Mors syltetøy" fra Nora, derimot, peker entydig i retning at jeg ennå ikke er utlært. Me har juksa litt.

["Endelig fredag": Rolv Wesenlund, 1993]

Such a Good Boy

Oi, plutselig var det minsanten
blitt fødselsdag på denne kanten!
Han likner sin far
og er en blid kar,
den 3-årige jubilanten.

Gratulerer med dagen, kjære Ivar!



















["Such a Good Boy": Carly Simon, 1983]

No Surprises

Det er enda godt man ikke er moteblogger. Skal man lykkes i den rollen, må man være en trendsetter. Man må våge å overraske, å tenke nytt og dristig og dermed være til inspirasjon for andre. (Det er mulig det også hjelper på populariteten - for noen - å krydre bloggen sin med motebikinibilder i ny og ne.)

"Uforutsigbar" er ikke akkurat det første man forbinder med meg i klesveien. (Ikke i så mange andre veier, heller, når jeg tenker meg om, i alle fall ikke på håret, da jeg i realiteten har hatt samme frisyre siden 1987.) I forrige uke fant jeg en nydelig grønn kjole i Mette Møllers nettbutikk - som vanlig. Etter å ha konkludert med at den i grunnen var en perfekt krysning mellom to kjoler jeg har fra før (jada, grønne og fra samme sjappa), bestemte jeg meg for å slå den fra meg. Denne beslutningen ble tatt med tungt hjerte, for kjolen var veldig meg.

Omkring to timer seinere tikket det inn en tekstmelding fra en kollega som hadde spasert opp Hegdehaugsveien på tur hjem: "Ditt navn på denne Mette Møller-kjolen?" Nevnte jeg at jeg er ganske uforutsigbar, sprelsk og vågal?

["No Surprises": Radiohead, 1997]

Step Into My Office, Baby

Jeg jobber i en organisasjon som håndterer store mengder dokumenter. Da jeg hadde et kontor som også var resepsjon, hendte det rett som det var at jeg fikk klager på manglende orden i sysakene. På denne tida hadde Dagbladet en konkurranse gående i fredagsutgaven der de kåret Norges mest rotete kontor. Omtrent ukentlig var det bud og andre besøkende som skrattet skadefro og ville melde meg på. De sa det i det minste med et smil, om enn ondsinnet. (Og jeg visste hvor hvert eneste dokument var, tenk!) Siden den gang har jeg strammet meg opp betraktelig, og kontoret mitt er ikke lenger av de verste.

Det viser seg imidlertid at det kan knyttes visse ulemper til å sitte i glasshus - jeg har glassvegger på mitt nye kontor. I går ble det avholdt åpen dag på arbeidsplassen vår, noe man visst hadde glemt å informere meg om. Følgelig hadde jeg naturligvis ikke ryddet kontoret før jeg forlot stedet i hui og hast fredag ettermiddag for å hente et halvsykt barn i barnehagen.

Først i morges kom jeg under vær med den åpne dagen, og ble gjort kjent med at kontoret mitt hadde vekket anstøt. Ettersom jeg sykler til jobben innimellom, henger jeg iblant noe treningstøy til tørk. En eldre dame var i går blitt rent bestyrtet ved synet av en lyseblå BH som hang diskret plassert i knehøyde under det ene skrivebordet. Om dette var sagt med et glimt i øyet, måtte det være i form av et lyn ledsaget av en tordenbyge. Hun var oppriktig indignert. (Søndag var det jo også, tenker jeg i etterpåklokskapens lys. Det må ha falt damen tungt for brystet.) Min pinlig berørte mannlige kollega hadde etterpå måttet ile til og kamuflere det groteske synet med et håndkle.

Hvis du skulle komme til å lese dette, sinte dame, skal du vite at jeg ikke ønsker å be deg om unnskylding. Det kan kanskje likevel glede deg at jeg vurderer å innføre en praksis med å brette sammen klærne straks de har tørket.

Ikke bra. Du skal ha ganske godt syn for å henge deg opp i BH-en gjennom to glassvegger 2,3 meter unna. Men det er klart - det hjelper å være langsynt og ha røntgenblikk.



["Step Into My Office, Baby": Belle & Sebastian, 2003]

Leaning Against the Wall

Jeg har fått en ny styrkeøvelse av fysioterapeuten. Siden andre svangerskap, og særlig det siste året, har jeg vært plaget av en mystisk smerte i setepartiet. Blant de mistenkte diagnosene er det navngjetne piriformissyndromet. Dette har sitt navn etter muskelen piriformis, som er latin for "pæreformet" (ja, det er lov å fnise). Den nye øvelsen går ut på å gjøre knebøy mens man praktisk talt holder seg fast i tapeten - eller "koser veggen", som fysioterapeuten uttykte det. Det skulle vel være overflødig å påpeke at dette ser lattervekkende ut, men jeg svelger stoltheten og utfører frimodig galskapen så vel på treningssenteret som på kontoret og hjemme. En parodi fra avkommet er allerede observert, og det er mulig jeg ellers er mistenkt for å være litt alternativ.

Ergrelsen var stor da det fredag ettermiddag viste seg at jeg ubevisst har løftet nærkontakten med veggen opp til et høyere nivå. Huset jeg jobber i er under oppussing utvendig, og den trivelige gulfargen skal nå friskes opp. Man er jo flagredame som slenger om seg med digre, løsthengende vesker og omfangsrike skjørt, og dette kan visst straffe seg - særlig når man i tillegg forsøker å buksere en sykkel gjennom en (åpenbart litt for skinnende) gul port. Interessante flekker som dette dukket brått opp både på favorittskjørt og -jakke, i tillegg til viste røde veske. Det er en trøst at jeg i utgangspunktet er fargerik nok til at en gul klatt fra eller til neppe vekker ytterligere oppsikt. Likner på Danmark gjør den også - skulle du ha sett! Snakk om å møte veggen.



















["Leaning Against the Wall": Kings of Convenience, 2001]