Ironic

Bakgrunnen for at vi valgte å oppholde oss et par måneder i Stockholm, er at hovedkontoret til Blåmanns arbeidsgiver befinner seg der. I flere år har mannen dagpendlet til den forblåste nabohovedstaden én til to ganger i uka. Som regel har han reist fra Gardermoen med 06.35-flyet, kjent som fakiren blant de innvidde. De dagene både værmaktene, de kabinansatte og flygelederne har stått os bi, har han vært hjemme igjen mellom 18 og 20 om kvelden. Dette ble anstrengende i lengden, og aller helst ville arbeidsgiveren hatt Blåmann i Stockholm permanent. Som en mellomløsning har vi altså valgt å tilbringe noen måneder der mens jeg er i permisjon.

De første tre ukene av oppholdet fungerte løsningen fint, og mannen trasket fornøyd de sju minuttene til kontoret i utkanten av byen hver dag. I forrige uke oppstod det imidlertid en tåpelig komplikasjon: Han ble nødt til å tilbringe en arbeidsdag i Oslo. Mens Liv og jeg satt og tvinnet tommeltotter blant svensker, reiste altså mannen hjem for å jobbe. Ironisk er et mildt uttrykk for hva jeg tenkte.

Helt siden planene om sverigeoppholdet ble lagt har det vært bestemt at vi skulle tilbringe inneværende uke i Norge, og Blåmann har da vært tilbake på sin opprinnelige arbeidsplass. I går fikk jeg en tekstmelding som forkynte at han kom hjem litt over seks. Ja vel, tenkte jeg, så var det vel et møte eller noe. Da han dukket opp nærmere halv sju, hadde han jaggu en tax free-pose i hånda. Jeg tenkte han måtte ha hatt den stående på kontoret, men den gang ei. Lavmælt og lett skamfull uttalte han: ”Du ser kanskje hvor jeg har vært i dag.” Jo da – i Stockholm. Han hadde ikke engang våget å informere meg i forkant. Det skal sannelig ikke være lett å tilfredsstille denne arbeidsgiveren! Bedre blir det ikke av at ordet ”nei” ikke finnes i mannens vokabular.

[”Ironic”: Alanis Morrissette, 1995]