Always on My Mind

Det finnes enkelte småting som fyller hverdagen med bitre små stikk. I riktig dårlige tider kan de både forsure dagen og farøve en stakkar nattesøvnen. Vissheten om at man burde ha vært hos tannlegen er et skoleeksempel på dette fenomenet. Jeg har vært flink tidligere, men nå er det flere år siden sist jeg sjekket tennene - dette til tross for at jeg egentlig slett ikke har tannlegeskrekk og i grunnen er litt stolt av at jeg alltid har takket nei til bedøvelse ved boring. Hver gang den dårlige samvittigheten for unnasluntringen overfaller meg, kjenner jeg hvordan det iser og stikker i det som formodentlig enten er et tosifret antall hull eller rent blendverk. Så kan det komme lengre perioder hvor hele problemet er glemt, og jeg knasker godis med godt humør.

Som en falsk forsikring og en billig investering i god samvittighet skyller jeg tennene med fluorvæske hver kveld. Da jeg skulle kjøpe et slikt produkt på apoteket her borte, oppdaget jeg til min forbauselse at det i Sverige kun anbefales å bruke fluorskylling dersom man:

a) lider av munntørrhet,
b) har delprotese,
c) er belemret med uvanlig tettsittende tannstilling eller
d) har et uvanlig stort inntak av søtsaker og mange mellommåltider.

Se der, ja - punkt d) er meg, det. Der var jeg med ett sykeliggjort også, og påminnelsen om dette lyser mot meg hver kveld når jeg tar fluorflaska ut av skapet. Det er like før jeg river av etiketten. De gode periodene uten dårlig samvittighet og mental tannpine er uansett ikke-eksisterende her i Stockholm. Vi deler nemlig hus med et tannlegekontor. Nede i gangen skriker store skilter med tannlegenes navn og titler mot meg hver gang jeg går inn eller ut av huset. Det er ren tortur.

["Always on My Mind": Elvis, 1972]