Hyttetur

Er det noe som virkelig er rotnorsk, må det være hytteturen. Det er vel ikke mange andre folkeslag som med entusiasme oppsøker utedasser og fuktige dyner på sin surt opparbeidede fritid. Hytte- turen er den norske folkesjela i et nøtteskall, med sitt fokus på frisk luft, mosjon og ikke minst omkvedet ”å få noe ut av dagen”. Det sistnevnte betyr som kjent i praksis at man står opp i otta, slik at man stuptrøtt faller i søvn allerede etter kveldens første rødvinsglass og før kortspillet har kommet ordentlig i gang. Følgelig går man glipp av det koseligste med hele hytteturen.

Jeg har innerst inne ikke noe imot frisk luft og turer – faktisk er jeg kanskje blant de flittigste brukerne av Lillomarka (selv om det skal sies turene har en lei tendens til å ende på vårt lokale kjøpesenter). Det jeg får litt fnatt av, er det kollektive presset som oppstår når man drar på hytta. Kall det gjerne barnslig trass fra min side. Er det til overmål sol, når friskuspresset uante høyder. Ve den som sløser bort solstrålene på søvn! Jeg mistenker mange hytteeiere for å stille sengene i passende vinkler mot vinduene og henge opp lyse, flortynne gardiner for å tvinge så vel familiemedlemmer som gjester til å sprette opp i ukristelig tid.

Om kort tid legger vi ut på hyttetur med gamle, gode venner. Dette er gudskjelov ei hytte med høy standard. Vel er den oppført i laftet tømmer, men ifølge omtalen på nettet er den ellers moderne på grensen til det blodharry. Blant fasilitetene finner vi hjemmekino, to peiser, fire bad, eget badstuhus og utendørs høyttalere. Det er meldt 11 varmegrader og regn, og under dekke av amming og potensielle bekkenproblemer har jeg bestemt meg for å ikke engang late som om jeg skal være sporty. Skiene blir hjemme. Jeg reiser av gårde i skjørt og akter å bruke de nye Camper-skoene som tøfler. I morgen er det ikke utenkelig at Liv og jeg tar oss en bytur til Hønefoss mens de andre tørker regnvann av appelsinene og kvikklunsjen.

["Hyttetur": Bjelleklang, 1991]