Alle kjenner vel til det nattlige marerittet der man kikker nedover seg selv og plutselig oppdager at man ikke har klær på seg. Et hint av denne følelsen fikk jeg i går. På Blåmanns initiativ skulle vi ha et møte med banken for å snakke om sparing og en mulig utvidelse av boliglånet. Jeg tenkte ekstra nøye gjennom antrekket, for man vil jo gjerne se litt skikkelig ut når ens økonomiske fremtid står på spill. Når hodet tidvis er en slagmark på innsiden, blir det desto viktigere å holde fasaden. Jeg iførte meg derfor skjørt, matchende topp, smykke og strømpebukse samt pene sko før jeg la av sted.
Mot slutten av møtet bestemte rådgiveren i hui og hast at det måtte tas bilde av meg til et nytt Visakort. Et øyeblikk følte jeg meg hensatt til skoletidens klassebilder, der antrekk, frisyre og sminke var nøye gjennomtenkt uker i forveien. Her fikk det bare stå til, tenkte jeg nonchalant. Jeg stilte meg opp mot en hvit vegg og smilte fåret mens bankmannen knipset. Umiddelbart etter at første bilde var tatt, gikk kameraet tomt for batteri. Dermed fikk jeg verken flere sjanser eller mulighet for å godkjenne resultatet. Etter forsikringer om at bildet så fint ut, løp jeg av sted for å rekke bussen.
Da jeg stod og pusset tenner i går kveld, skvatt jeg til ved synet av trynet mitt i speilet. Noe var galt. En bomullsdott med sminkefjerner bekreftet mistanken: Jeg hadde glemt å ta på meg maskara. Ja ja, tenkte jeg – før tåka lettet fra toppetasjen. Det var blitt tatt bilde. Og vi snakker ikke om et hvilket som helst bilde, men et foto som vil forfølge meg i årtier og formodentlig vekke allmenn munterhet. Trolig er det kun andre ekte blondiner av den forfengelige sorten som kan sette seg inn i den skrekken som martret skikkelsen foran speilet. Jeg var praktisk talt naken!
Trøsten får være at det kunne vært verre. På ungdomsskolen skulle jeg på språkreise, og vi hadde bestilt time hos fotograf for å ta bilde til mitt første pass. Da dagen opprant, våknet jeg med gjenklistrede øyne. Øyekatarr igjen – straffen for byttelåning av mascara. Jeg var blindet, og kunne ikke stå opp før mamma hadde kommet meg til unnsetning med vann og bomullsdott. Den lille glipen som vistes av hvitøyet da gørra var borte, var brannbilrød. Naturligvis skulle jeg ta fargebilder. Det beste man kan si om passbildet, var at grensevaktene i flere land fikk seg en god latter i de fem årene passet var gyldig.
[”You’re So Vain”: Carly Simon, 1972]
4 kommentarer:
Klukk klukk!
Jeg kan forestille meg hvordan du hadde det!
Mine tabber er for tiden av samme sort, men uten følger for årtier fremover. Vi snakker her om tabber av typen "Au, hvorfor gjør det så vondt å gå på singelen? Skitt, glemte å ta på sko før jeg gikk ut"
Og jeg kan ikke engang skylde på ammetåke!
Hvis bildet blir for ille får du heller luske til banken om en stund og si du vil ta nytt bilde, alternativt bruke annen legitimasjon til det er OK å ta nytt bilde...
a-lo
Jeg kjenner meg altfor godt igjen med tanke på mascarakrisen. Det skjedde faktisk i forrige uke, på 17.mai! Takk og lov for den sterke sola som gjorde meg avhengig av solbriller store deler av denne dagen *Puh* (Det ble bare tatt et bilde av meg den dagen uten brillene på, og det er heldigvis tatt på noen meters avstand)
Sitat: "Trolig er det kun andre ekte blondiner av den forfengelige sorten som kan sette seg inn i den skrekken som martret skikkelsen foran speilet."
Det er nok sant. Samtidig slo det meg at det også trolig kun er ekte brunetter som kan sette seg inn i den horrible følelsen det er å ikke ha fått nappet øyebryn, særlig i partiet mellom øyebrynene.
*humre*
Nova
He-he, godt å høre at det er flere som er distré, a-lo! Jeg er spent på å se resultatet av forglemmelsen - kortet har heldigvis ikke kommet ennå.
Hønemor: Du har min fulle sympati! Det er ikke for ingenting at jeg alltid går rundt med en mascara i veska.
Nova: Dette er nok en helt korrekt observasjon, for det problemet har jeg ingen kjennskap til. Noen fordeler skal blondiner også ha, så som at det ikke er krise om man ikke har nybarberte legger.
Legg inn en kommentar