Run and Run

Under svangerskapet parkerte jeg en 15 år lang karriere med tre joggeturer i uka. Etter fødselen har latskap og vage lår- og bekkenplager lenket meg til sofa og barnevogn. Da jeg for første gang prøvde å løpe etter bussen rundt påsketider, var bevegelsen meg fullstendig fremmed. Jeg fikk en bestemt følelse av at jeg ville ha gått på trynet hvis jeg ikke hadde hatt vogna å støtte meg til. (Og ja, jeg mistet selvfølgelig bussen.)

I går tok jeg imidlertid det store skrittet. Jeg slepte meg opp til skogbrynet på sykkel og la trøstig i vei på kjente stier. Løping og løping, fru Blom. Hele understellet protesterte kraftig fra første skritt. Å kapitulere foran de tre sportskledte, eldre damene som betraktet meg fra en benk ved stien, var dog ikke aktuelt, så jeg presset meg videre. Minuttene sneglet seg av gårde – det er da som pokker hvor langt man faktisk kommer på kort tid selv om tempoet er labert. Etter tolv minutter fikk jeg øye på en kjent mannlig skikkelse på stien. Heldigvis har jeg passert tenårenes ”å nei, kjekke gutter kan ikke se meg høyrød og svett iført ti år gamle treningsklær”-stadium. Det er mange år siden jeg gikk over i kategorien ”hurra, noen ser hvor sprek og flink jeg er”. Den kjekke mannen som materialiserte seg i skogen har dessuten sett meg i aksjon på fødestua og vil neppe la seg skremme av et illrødt, usminket joggetryne. Det var Blåmann med Liv i vogn. Familiens fantasi er åpenbart begrenset hva valg av turstier angår. Jeg var i alle fall godt fornøyd med å få bevitnet at jeg faktisk prøvde å utføre noe som liknet vagt på jogging. ”13 minutter,” peste jeg i forbifarten og sneglet meg videre.

Merkelig nok var det ikke kondisjonen som stoppet meg etter 20 minutter, men muskler, sener, ledd og hva det nå heter, alt sammen. Selv om jeg hadde gangsperre og gikk som en olding resten av dagen med et høyrebein som knapt hang fast i kroppen, er jeg godt fornøyd med 20 minutters jogging og en mil på sykkel. Jeg er i gang igjen! Og ved å skryte av det her inne, blir det et lite hakk mer forpliktende i fortsettelsen.

[”Run and Run”: the Psychedelic Furs, 1982]