Another One Bites the Dust

Livs første 17. mai kan naturligvis ikke forbigås i stillhet, selv om det nettopp er slik vi har forsøkt å forsere nasjonaldagen de siste åra. Det er litt rart å tenke på at heretter må det bli slutt på å flykte utenlands eller gjemme seg i skogen – 17. mai er jo som kjent barnas dag. Min motvilje er tuftet på litt for mange lange dagers marsj i korpsuniform. Nå bar jeg riktig nok bare rundt på ei piccolofløyte og hadde ikke så mye å klage over, men jeg gjorde det allikevel. Den siste resten av kos forsvant i årene som ufrivillig barnløs. Jeg gir herved opp min personlige vendetta mot feiringen, men akkurat det er et slag jeg ikke har så mye imot å tape.

Ikke uventet tilbrakte Liv mesteparten av nasjonaldagen på gulvnivå, der hun blant annet koste seg med å utforske flagget på ureglementert vis. Folk har spurt oss om vi støvsuger ofte nå når Liv ruller så ivrig rundt på gulvet. Svaret på det spørsmålet er nok dessverre nei. Husarbeid er og blir lite populært her i huset. At jenta i praksis fungerer som mopp, ligger nok nærmere sannheten. Vi får inderlig håpe at hun ikke har støvallergi. Jeg har derimot litt tro på at man herdes gjennom et småslapt vaskeregime og skjødesløs omgang med støv – det later i alle fall til å ha skjedd med hennes foreldre.

På bildet er Liv i aksjon på stuegulvet hos gode venner, og der tror jeg ikke hun fant så mye støv å bite i.



[Another One Bites the Dust: Queen, 1980]