The Look

Patrik Sjöberg har det. Gunde Svan har det. Kajsa Bergqvist har det. Emil har det. Jeg tenker på det typisk svenske utseendet. Genetisk er vel svensker og nordmenn temmelig like, så vidt jeg vet, men det er noe med dette halmgule håret som jeg synes jeg sjelden ser i Norge. Er de ikke enda mer blåøyde også? Enten er det noe muffens med fargeinnstillingene på TV-en her borte, eller så er svensker flest dessuten i overkant begeistret for solarium og brunkrem.

Det er noe fascinerende ved det særsvenske utseendet. Noe av det jeg faktisk husker best fra det tidligere omtalte tysklandsoppholdet
i 1993, er en prosaisk liten episode. Den fant sted på en grå bensinstasjon der vår buss med norske studenter tok en pause fra trafikkorken på en flat, østtysk Autobahn - typisk Stau. Rammene kunne med andre ord vanskelig ha vært mer begredelige, men opptrinnet fremstår som desto mer lysende i ettertid. Vi traff en nordmann på denne bensinstasjonen, i følge med en svenske. Verdens svenskeste sådan, faktisk. Jeg har aldri sett på maken. Han var klin lik Stig-Helmer Olsson fra Sällskapsresan, med samme briller, fakter og ansiktstrekk, men halmgult hår. Det var så påfallende at jeg faktisk så meg nødt til å ta bilde av svensken (og nordmannen, for syns skyld). Selv om det er pinlig og barnslig å ha gått til et slikt skritt, humrer jeg like godt hver gang jeg blar i dette albumet. Resten av bussturen var vi i godt humør, og det ble nesten moro med Stau.

Etter to måneder i Sverige har jeg skjønt at det faktisk ikke er så mange svensker som ser slik ut. Nå ser det ut til å være på moten å farge håret mørkt slik at man ser ut som en araber, så det kan hende det egentlig skjuler seg en halmgul svenske både her og der. Jeg hadde nesten glemt hele tanken om ursvensken, men i kveld ble bekjentskapet fra autobahn faktisk utklasset. På fredagskvelden sender svensk TV program-
met "Så skall det låta", altså "Beat for Beat". Det starter naturligvis klokka 20, nøyaktig som sitt norske motstykke. I lillebroderlig norsk hovmod knegget vi godt over den ene pianisten. Han er faktisk så svensk at han elegant parkerer den blonde Stig-Helmer fra Autobahn.

["The Look": Roxette, 1991]

Hair, There and Everywhere

Her om dagen oppdaget jeg at jeg hadde fått masse hår på beina. "De er i det minste lyse," kommenterte mannen tørt. I tillegg er de bortimot 30 centimeter lange - og viste seg gudskjelov å sitte løst. Det heter seg at det (hode)håret man mister under amming, er det håret som normalt ville ha falt av under graviditeten. Borte blir det, i alle fall, og jeg har faktisk mistet skillen min også. Sveisen er riktig nedslående. Teorien sier ingenting om hvordan det kan være mulig for håret å være paddeflatt og uendelig flokete på én gang. Man skulle egentlig tro at flokene ville gi en slags tuperingseffekt, men det er altså ikke tilfelle. Hårene er overalt, ikke minst finner man store forekomster i de tallrike foldene til vår lille baby. Ikke overraskende er mors hårmanke dessuten et yndet objekt for de lubne, små hendene.

Det er en pine å dusje, og håravfallet går både ut over eget humør og sinnsstemningen til den som har ansvaret for flyten i sluket. Uttrykk som "hår på ryggen" og "hår på brystet" har fått en ny betydning. Hadde det ikke vært for at jeg er utstyrt med den hårtypen som gjerne kalles "fint, nordisk hår" (hvilket er en om- skrivning for "tynt, pistrete hår"), ville en dyktig parykkmaker ha gjort god butikk på å fotfølge meg. Fortsetter det slik, må jeg ta en informativ alvorsprat med min venninne som har hair extension.

["Here, There and Everywhere": the Beatles, 1966]

Winning a Battle, Losing the War

Det pågår stadig en kald krig i vårt kjøleskap. Begge husstandens voksne er makelig anlagt, og begge mener dessuten bestemt at de selv gjør mesteparten av husarbeidet. Matrester har en slem tendens til å bli stående altfor lenge, da de anses som den andres ansvar.

Et kroneksempel på dette lever for tiden sitt eget liv innerst i kjøleskapet. Det har faktisk blitt over fem uker siden jeg kjøpte en liten kartong kremfløte til fastelavn. Jeg synes det svenske ordet "grädde" høres mye surere ut enn det norske "fløte", men det er neppe dekkende for den konsistens og surhetsgrad som preger restene av kartongens innhold i dag. Grunnen til at jeg ikke slo ut fløten med det samme, er at jeg var usikker på om jeg skulle unne meg enda flere fastelavnsboller den påfølgende uka. Siden har jeg ventet på at massen skulle bli tykk nok til at jeg slapp å slå den ut i do, men kunne kaste den i søpla direkte (og få mannen til å bære ut posen på flekken). Det er grunn til å tro at dette stadiet for lengst er passert. Nå har det gått så lang tid at jeg nesten ikke orker å tenke på det lenger, men må overlate problemet til den presumptivt mer hardhudede mannen.

Den dagen Blåmann endelig kapitulerer og tar med seg den lille kartongbomben ut, vil jeg nok først føle et anstrøk av triumf. Jeg vil jo da ha vunnet et slag i den kalde krigen. Hvis jeg virkelig kjenner etter og tenker litt på min mentale helse, må jeg vel imidlertid innrømme at jeg burde føle meg som en taper.

["Winning a Battle, Losing the War": Kings of Convenience, 2001]

The Sweetest Thing

Kostholdshysteriet når stadig nye høyder. Jeg har i flere år vært drittlei av den småkvapsete Fedup Lindberg og alle som forsøker å tre hans lære ned over hodet og ned i halsen på andre. At enkelte grupper kan ha helsemessig nytte av å følge lavkarboprinsippene har jeg respekt for, men jeg tror de fleste av oss kommer langt med sunt vett og variert kost. Det unisone maset gjør meg bare gretten og trassig. Det skyller en nifs bølge av fullkorn og grønnsaker over oss, og jeg gjør mitt beste for å holde hodet over vannet. Her i Sverige er denne kampen nesten enda tøffere enn hjemme, da fullkornsmonopolet har kommet litt lenger. Grov pasta er faktisk godt; den innrømmer jeg gjerne at jeg har trykket både til mitt bryst og ned i kjeften. Fullkornspepperkakene, derimot, kan de få billig av meg. (Jeg har ikke sjekket prisen, altså.) Det grenser til blasfemi å tukle med slike høytidsvarer! Paradoksalt nok bugner butikkene fortsatt av ekkelt, søtt brød, men ifølge dagens avis seiler denne varegruppen nå mot undergangen.

Som vanlig når det er noe som irriterer meg kraftig, ligger det litt dårlig samvittighet i bunnen. Jeg vet utmerket godt hva jeg bør spise, og jeg er sågar glad i både fullkornsprodukter, frukt og grønnsaker. Problemet er at jeg i tillegg er avhengig av det søte. Det kan man jo ikke si høyt lenger uten å bli ansett som gal. Kaker og sjokolade glir ned på høykant daglig. For å leve opp til de standardene som helsepolitiet setter samtidig som jeg stiller mitt eget søtbehov, blir jeg nødt til å spise veldig mye. "Lite og ofte" lyder et sunnhetsmantra det faktisk faller meg naturlig å etterleve. Jeg takker også moderens gener for en høy forbrenning.

Heldigvis finnes det en motvekt mot det kjernesunne. Stockholm bugner nå av reklameplakater for den gode svenske kakeprodusenten Delicato - de som produserer kokosboller og de fantastiske grønne punsjrullene man får på IKEA. De måtte vel finne på noe for å overleve, stakkar. Dette er en kampanje etter mitt hjerte. Jeg blir så rørt at jeg føler meg kallet til å videreformidle bildene i sin helhet.


["The Sweetest Thing": U2, 1998]

Never Tear Us Apart

Jeg hater varer med påskriften "riv her", hva enten det er papp eller plastikk som skal rives fra hverandre. Jeg får det rett og slett ikke til. Det kan godt hende det er psykisk betinget. Prestasjonsangsten kommer snikende, setter seg i fingrene og blokkerer evnen til å uføre et rent, bestemt riv. Pappkartonger revner som regel altfor mye, slik at juicen skvulper utover sine bredder, mens plast- innpakninger med en rød tråd sjelden lar seg åpne før de i desperasjon skamferes med saks.

Melkekartonger er et kapittel for seg. Jeg har alltid slitt kraftig med de gammeldagse riv-brett-og-riv-kartongene, og bifaller den nye trenden med praktiske skrukorker. Svenskene på sin side har aldeles ikke latt seg lokke av denne nyvinningen. Melkekartongene ser ganske enkelt østeuropeiske ut, á la noe man kunne vente å finne i DDR tidlig på 80-tallet. Det er mulig designet egentlig er så retro at det er hypermoderne, men i mine øyne ser det ikke bra ut i det hele tatt. Vi snakker om en tam boks i grå papp, utstyrt med en håpløs riv-her-mekanisme som - selv hvis man skulle greie å bruke den riktig - etterlater kartongen med et stort, åpent sår. Følgelig fungerer melka som en magnet for sterkt luktende matvarer. Her forleden ble jeg nødt til å slå ut en halv liter melk som smakte fenalår. Svenskene er så glade i "riv her" (eller "riv ändå hit", som det heter) at de lagrer de utroligste matvarer i kartonger. For å kunne lage lasagne måtte jeg slite meg igjennom ikke mindre enn tre riv-her-innretninger: melk, vin(!) og tomater (!)

Videre brukes kartongene til indoktrinering av statens verdier -
jeg lurer på hvor mye de har betalt Ulf Lundell for å kunne bruke påskriften "Svensk mjølk ger öppna landskap". Den som trodde at Sverige var et moderne land, må tro om igjen. Hva som faktisk er den siste sovjetstaten, kan man jammen spørre seg. De er bra tette i pappen som mener det er Norge. Enkelte land ligger jo nærmere Øst-Europa enn andre, for å si det sånn. Det er nok like greit at unionen er oppløst.

["Never Tear Us Apart": INXS, 1988]

Love is Blindness

Under lørdagens romantiske middag for to fortalte Blåmann at han tok skjegget for 2-3 uker siden. Jeg har ikke sett det. Han har hatt denne skjeggpryden i flere år, og gjentatte ganger har hans konser- vative kone snakket ham bort fra å fjerne det. Vel var det en ørliten børste av et skjegg, maks et par kvadratcentimeter i utstrekning, men jeg føler allikevel at jeg beveget meg farlig nær ekteskapelig svik ved å være så usigelig sløv. Det må være noe som går, ref. tannbørsteepisoden. La oss si at det står 1-1. I stedet for å skylde
på ammetåke, får vi støtte oss til det gamle visdomsordet om at kjærlighet gjør blind.

["Love is Blindness": U2, 1991]

Puss, puss, så får du en suss

Det er unektelig praktisk at husstandens medlemmer har hver sin farge på tannbørsten, slik at man ikke risikerer å ta feil og i verste fall pådra seg lumske sykdommer. Som det vanedyret jeg er, synes jeg det er greit å ha en fast farge på børsten. Jeg ble litt gretten da Blåmann for et års tid siden kjøpte seg en grønn tannbørste, da dette er min favorittfarge. Nå er jeg heldigvis svak for hele spekteret fra limegrønt til turkis, så det sistnevnte har blitt min kulør. Jeg trodde vi hadde kommet fram til en fast ordning her. Etter at jeg med mitt usvikelige fargehysteri fant noen fine tannglass i skapet her i Stockholm, ser tannbørsteparken på badet slik ut - med min Jordan til høyre:

Fig. 1

På torsdag hadde Blåmann kjøpt seg ny tannbørste. Han forklarte etterpå at han hadde stått på den enorme ICA Maxi-butikken og skuet utover om lag 200 ulike modeller før han gjorde et valg. På vei mot kassa hadde han i et anfall av patriotisme ombestemt seg og hentet en norsk børste i stedet. Da han så gikk inn på badet for å sette nyervervelsen i glasset, runget et forfjamset utrop i veggene. "Det er da virkelig ikke mulig," lød det. Han gjorde krav på å bli trodd da han hevdet at han ikke ante hva slags tannbørste jeg hadde. Mannen kom hjem med følgende produkt:

Fig. 2

All den tid tannbørsten min står midt i glaninga, som vist på fig. 1, faller det meg litt vanskelig å tro at valget av en identisk børste var 100 % tilfeldig. Kan det være snakk om et fenomen som likner skjult reklame - at tannbørstens form og farge ubemerket har sneket seg inn under hjernebarken på mannen? Kan det rett og slett skyldes sløvhet, eller er det overnaturlige krefter som spiller oss et puss?

["Puss, puss, så får du en suss": Trond-Viggo Torgersen, 1978]

The Sign

Jeg har et bestemt inntrykk av at Medelsvensson er regeltro og har respekt for autoriteter, i alle fall når lovene presenteres på mildt, sosialdemokratisk vis. I det lokale rekreasjonsområdet finnes det seks eksemplarer av dette skiltet:



Og hvem er så disse "vi", om jeg tør spørre? Jeg har vondt for å se for meg kommunens gråkledte byråkrater på saktmodig sykkeltur rundt vannet. Kunne de ikke like gjerne ha satt opp et fartsgrense- skilt med et enkelt 15-tall? Jeg blir rett og slett litt provosert av denne mildheten, kjenner jeg. Det er noe falskt og nedlatende over den, som om man snakket til et barn: "Her bruker vi ikke utestemme!"

Da jeg fikk øye på det grønne skiltet på min første sykkeltur, ble jeg overmannet av barnslig trass. Jeg skulle pokker ikke la meg innlemme i dette klamme svenske "vi"! Planene om å være dristig syklist i 20 kilometer i timen falt dessverre umiddelbart i fisk. Jeg hadde rent glemt at så vel kondisjon som utstyr setter en effektiv stopper for slik rebellvirksomhet.

["The Sign": Ace of Base, 1993]

Bike

Treningsstarten etter fødsel har jeg stadig skjøvet foran meg. Det har vært en kjærkommen unnskyldning at jeg ble skremt av min venninnes alvorlige bekkenplager i barseltida, men nå holder snart ikke dette lenger. Når jeg er i stand til å gjennomføre shopping- maraton med vogn og joggesko, kan jeg vel også utføre litt enkel trening. Da vi kom tilbake til Sverige nå og fant småbyen vår snøfri, med 12 plussgrader og blomstrende krokus, meldte det velkjente vårrykket i sykkelfoten seg.

Jeg er en pasjonert syklist, men har alltid manglet litt tempo i kroppen. I fjor kjøpte jeg meg ny sykkel da jeg var 20 uker på vei, midt i et utdrikkingslag. Dette er en offroadmodell av merket Scott som så langt kun har brakt meg i forlegenhet. Da jeg skulle sykle den hjem fra byen, falt kjedet av to ganger på én kilometer, og jeg endte med å måtte ta banen hjem fra Tøyen. Sommerens få turer i Marka med ny sykkel og voksende mage var et pinlig skue, der jeg slepte meg av sted i veltefart og måtte trille sykkelen opp de fleste oppoverbakkene. Dem er det som kjent en del av i Lillomarka, så jeg følte meg mildt sagt malplassert på en såpass sporty sykkel.

Om dagens kjøp kan man si mye, men det er i alle fall ikke tvil om at skrabben står til den nye eierens fysiske form.



["Bike": Pink Floyd, 1967]

The Worst Joke Ever

Sjokolade er egentlig nesten for alvorlig til å spøke med - men bare nesten. Nå var ikke Blåmanns stunt noen spøk, dessverre, men jeg får vel bare legge kortene på bordet og innrømme det: Jeg har nylig blitt grundig lurt. Det skulle ikke forundre meg om det sitter et par mildt skadefro hytteturister der ute og venter på rapport, så jeg kryper herved til korset.

Alle som kjenner meg, vet at jeg er langt over middels interessert i det søte, og ikke minst i sjokolade. Til lørdagsmiddag under helgas hyttetur ble det servert pekingand som hovedrett, bestående av and, lefser, purre, agurk og en karakteristisk brun saus. I mangel av sausenebb ble sistnevnte ingrediens servert i kaffekopper. Midt oppi det hele forsøkte vi å legge en gretten Liv, og jeg gikk litt til og fra matbordet. Jeg visste at vi skulle ha is til dessert, og mellom slagene på soverommet kunne jeg begeistret konstatere at det var kommet sjokoladesaus på bordet. Da vi endelig hadde fått Liv til ro, kunne jeg sette meg ned for å nyte desserten. Den var jammen populær, den sjokoladesausen, hørte jeg i forbifarten noen si rundt midten av langbordet. Jeg satte meg på plassen min, og sidemannen serverte meg galant litt is. Sjokoladesausen stod lagelig til, og jeg øste fornøyd opp. I ettertid er det lett å innrømme at jeg burde ha været den noe spente stemningen rundt bordet. Jeg kjente det allerede ved første munnfull: Jeg hadde gått fem på. Her hadde det vært både ugler i mosen, ender og andre spøkefugler med i bildet: Vaniljeis med andesaus er ikke godt. I øyekroken kunne jeg skimte flere rødsprengte ansikter, og jeg tok like godt ei ny tugge mens jeg grunnet på hvordan jeg skulle innrømme fadesen.

Å si at innslaget vakte allmenn munterhet, vil være en grov underdrivelse. En av hytteturistene lå på gulvet og vred seg i kramper. De var særlig fornøyd med at jeg hadde tatt to munnfuller før jeg gjorde anskrik og kastet smøreriet i vasken. Det skal heller ikke unnslås at jeg selv, helt utilsiktet, hadde lagt opp til det ved å glede meg til sjokoladesausen. Hvis dere leser dette, spøkefugler: Ja, det var veldig morsomt - og ja, det er usigelig pinlig.

(Og Blåmann? Han gikk glipp av hele opptrinnet, da han var opptatt med å stelle Liv. Bleieskift er åpenbart nøkkelen til å gå glipp av all moroa her i huset.)

["The Worst Joke Ever": REM, 2004]

You Little Thief

Glad i det søte har jeg alltid vært, men aldri har det vært så galt som nå mens jeg ammer. Jeg har blitt fullstendig avhengig av sukker, og nikker anerkjennende til kvasivitenskapelige forklaringer om at amming suger karbohydrater ut av kroppen. Til flyturen vår på mandag hadde jeg pakket ned epler, bananer og en kvikklunsj som niste for meg og Blåmann. Det skulle vise seg at det ble god bruk for provianten, da vi etter mye om og men måtte bytte fly på Garder- moen grunnet feil på en høydemåler. Vi var halvannen time forsinket ved avreise, det nærmet seg lunsjtid, og blodsukkernivået var i ferd med å dale.

Vel oppe i lufta gikk jeg og skiftet bleie på Liv. Det er ingen enkel oppgave på et knøttlite flytoalett, men det måtte til - jeg tror det er noe med trykket i kabinen som smitter over på de små. Da vi kom tilbake til seteraden vår, været jeg straks at noe var galt. Ved siden av Blåmann, i Livs bilsete, lå kvikklunsjpapiret sammenkrøllet. Du har vel ikke spist opp hele sjokoladen, spurte jeg lattermildt og gjorde meg klar til å le hjertelig av en morsom spøk der mannen tryllet fram to striper kvikklunsj fra ermet. Eh, jo, hele sjokoladen gikk med, stotret han. Jeg smilte vennlig og ventet fortsatt på avsløringen. Mannen er veloppdragen og vet dessuten utmerket godt at jeg har et stort sjokoladebehov og en overutviklet rettferdighets- sans, så det falt meg faktisk aldri inn å tro at han kunne ha forbrutt seg på denne måten. Han holdt fram med å tilstå, med stadig villere påstander som rettferdiggjøring, og til slutt måtte jeg vantro innse at han faktisk snakket sant. Mannen hadde spist hele sjokoladen selv, mens jeg skiftet bleie på jenta vår! Jeg tror faktisk knapt jeg har blitt så overrasket over Blåmann noen gang. Ta deg et eple i stedet, kom det spakt. Neiggu om jeg lar meg avspise med frukt etter noe slikt som dette!

Resten av turen var jeg i sjokk. Det var umulig å unnlate å komme med små stikk som til slutt fikk mannen til å sutre over at jeg påførte ham dårlig samvittighet. Hallo, hva annet kunne han vente? Tilbudet om å kjøpe den vonde svenske sjokoladen Kex til meg ved landing druknet i langtrukne fnys. Sjokket sitter fortsatt i, kjenner jeg, selv om jeg har gjort mitt beste for å stede det til hvile med større mengder M.

["You Little Thief": Feargal Sharkey, 1985]

Blue Jeans

Jeg har blitt temmelig utrendy på mine gamle dager. Det gir seg bl.a. utslag i at jeg fnyser av moteluner som crocs, selskapsshorts og knickers (eller nikkers, som jeg nettopp har skjønt at Språkrådet vil vi skal skrive). Jeg er også dårlig på olabukser - i Sverige mest kjent som ji:ns. Årsaken er dels at jeg foretrekker skjørt og dels at det er vanskelig å finne bukser som passer til min milde pærefasong. Jeg har kun ett par olabukser, en gammel og umoderne Levi's som ble innkjøpt til halv pris ca. to størrelser for stor. Stramt og tøft har aldri vært noe mål for meg på denne fronten, og jeg var godt fornøyd med å kunne bruke buksa til over halvveis i svangerskapet.

Som nybakt mor fikk jeg det for meg at det var på høy tid å bli litt mer ungdommelig, så jeg dristet meg inn på det lokale kjøpe- senterets JC-avdeling. Damen i butikken fant fram en Lee-modell som det faktisk var fullt mulig å skvise hofter og lår inn i. Den er også såpass høy i livet at man slipper å fryse og ha magen veltende over linninga. Videre er modellen velsignet med en (selvsagt utdatert) bootcut framfor de moderne, smale buksebeina som ikke engang evner å sno seg oppover mine post-gravide muskelløse legger. Buksa fantes i flere ulike farger, og gnieren i meg* steilet ved tanken på å skulle kjøpe et produkt som var ferdig slitt. Tankene gikk dessuten til 80-tallets katastrofalt ødeleggende kloring av de 501-buksene som vi hadde grått oss til. Det måtte bli den aller mørkeste blåfargen.

Jeg er stort sett fornøyd med kjøpet. I Sverige graderes åpenbart bukseprisene etter en trendskala, så jeg slapp ganske billig unna også. Blåfargen er fin, men viser seg å være i overkant spandabel. Jeg kvier meg for å sitte i den lys beige sofaen i vår leide leilighet. Fargen smitter av i den grad at klærne til Liv faktisk blir blå når hun sitter på fanget til mor. Etter to-tre dagers bruk har plagget utvidet seg såpass at jeg stadig må ta et grepa tak i beltehempene og trekke buksa opp igjen, med det resultat at de opprinnelig skummetmelkshvite hendene mine ser mer blåfrosne ut enn noensinne. Dette står dårlig til den deilige, milde våren som møtte oss i Stockholm. Det er mye hyggeligere å pådra seg blå tenner enn blå hender, har jeg funnet ut.

Hvis noen har informasjon om hvor mange vask som må til før det aller mørkeste olastoffet slutter å avgi farge som en lekk kulepenn, tas den imot med takk.

["Blue Jeans": Blur, 1993]

* Ja, jeg har svensk blod i årene

Daysleeper

"Sov når babyen sover" lyder et tips jeg har fått fra flere etter at Liv ble født. Etter en hyggelig, men søvnfattig hyttehelg, oppstandelse i otta og en strabasiøs flytur med halvannen times forsinkelse burde jeg virkelig etterleve disse ordene i dag. Det er jeg visst dessverre altfor dum til.

["Daysleeper": REM, 1998]

Hyttetur

Er det noe som virkelig er rotnorsk, må det være hytteturen. Det er vel ikke mange andre folkeslag som med entusiasme oppsøker utedasser og fuktige dyner på sin surt opparbeidede fritid. Hytte- turen er den norske folkesjela i et nøtteskall, med sitt fokus på frisk luft, mosjon og ikke minst omkvedet ”å få noe ut av dagen”. Det sistnevnte betyr som kjent i praksis at man står opp i otta, slik at man stuptrøtt faller i søvn allerede etter kveldens første rødvinsglass og før kortspillet har kommet ordentlig i gang. Følgelig går man glipp av det koseligste med hele hytteturen.

Jeg har innerst inne ikke noe imot frisk luft og turer – faktisk er jeg kanskje blant de flittigste brukerne av Lillomarka (selv om det skal sies turene har en lei tendens til å ende på vårt lokale kjøpesenter). Det jeg får litt fnatt av, er det kollektive presset som oppstår når man drar på hytta. Kall det gjerne barnslig trass fra min side. Er det til overmål sol, når friskuspresset uante høyder. Ve den som sløser bort solstrålene på søvn! Jeg mistenker mange hytteeiere for å stille sengene i passende vinkler mot vinduene og henge opp lyse, flortynne gardiner for å tvinge så vel familiemedlemmer som gjester til å sprette opp i ukristelig tid.

Om kort tid legger vi ut på hyttetur med gamle, gode venner. Dette er gudskjelov ei hytte med høy standard. Vel er den oppført i laftet tømmer, men ifølge omtalen på nettet er den ellers moderne på grensen til det blodharry. Blant fasilitetene finner vi hjemmekino, to peiser, fire bad, eget badstuhus og utendørs høyttalere. Det er meldt 11 varmegrader og regn, og under dekke av amming og potensielle bekkenproblemer har jeg bestemt meg for å ikke engang late som om jeg skal være sporty. Skiene blir hjemme. Jeg reiser av gårde i skjørt og akter å bruke de nye Camper-skoene som tøfler. I morgen er det ikke utenkelig at Liv og jeg tar oss en bytur til Hønefoss mens de andre tørker regnvann av appelsinene og kvikklunsjen.

["Hyttetur": Bjelleklang, 1991]

Ironic

Bakgrunnen for at vi valgte å oppholde oss et par måneder i Stockholm, er at hovedkontoret til Blåmanns arbeidsgiver befinner seg der. I flere år har mannen dagpendlet til den forblåste nabohovedstaden én til to ganger i uka. Som regel har han reist fra Gardermoen med 06.35-flyet, kjent som fakiren blant de innvidde. De dagene både værmaktene, de kabinansatte og flygelederne har stått os bi, har han vært hjemme igjen mellom 18 og 20 om kvelden. Dette ble anstrengende i lengden, og aller helst ville arbeidsgiveren hatt Blåmann i Stockholm permanent. Som en mellomløsning har vi altså valgt å tilbringe noen måneder der mens jeg er i permisjon.

De første tre ukene av oppholdet fungerte løsningen fint, og mannen trasket fornøyd de sju minuttene til kontoret i utkanten av byen hver dag. I forrige uke oppstod det imidlertid en tåpelig komplikasjon: Han ble nødt til å tilbringe en arbeidsdag i Oslo. Mens Liv og jeg satt og tvinnet tommeltotter blant svensker, reiste altså mannen hjem for å jobbe. Ironisk er et mildt uttrykk for hva jeg tenkte.

Helt siden planene om sverigeoppholdet ble lagt har det vært bestemt at vi skulle tilbringe inneværende uke i Norge, og Blåmann har da vært tilbake på sin opprinnelige arbeidsplass. I går fikk jeg en tekstmelding som forkynte at han kom hjem litt over seks. Ja vel, tenkte jeg, så var det vel et møte eller noe. Da han dukket opp nærmere halv sju, hadde han jaggu en tax free-pose i hånda. Jeg tenkte han måtte ha hatt den stående på kontoret, men den gang ei. Lavmælt og lett skamfull uttalte han: ”Du ser kanskje hvor jeg har vært i dag.” Jo da – i Stockholm. Han hadde ikke engang våget å informere meg i forkant. Det skal sannelig ikke være lett å tilfredsstille denne arbeidsgiveren! Bedre blir det ikke av at ordet ”nei” ikke finnes i mannens vokabular.

[”Ironic”: Alanis Morrissette, 1995]

Smells Like Teen Spirit

(Advarsel: Tilløp til bleiesnakk!)

Å selge overprisede, unyttige varer til småbarnsforeldre er enklere enn å stjele godteri fra småunger. Vi er tilbake i Norge for ei uke nå, og jeg stakk innom apoteket for å raske med meg noen varer jeg har savnet i Sverige. Da falt blikket på en nyvinning i barnehylla: bleieposer. De måtte jo komme hit også til slutt, posene for avhending av godt brukte bleier. Dum, nysgjerrig og handleglad som jeg er kjøpte jeg en pakke med 100 ”nappy sacks” (den originale, må vite) til kr 69,50.

Foreløpig har klistremerket med skandinavisk bruksanvisning bakpå pakningen gitt mest valuta for pengene, underholdende som den er. Under overskriften DK/SE finner man en svensk/dansk tekst som i rosende ordelag og med utstrakt bruk av skråstreker beskriver produktets fortreffelighet:
Posen lukkes/stängs ved at binde de to hanke/handtag sammen, derved undgås/undviks lugt-gener/dårlig lukt og den ferskenfarvede pose vil diskret skjule/dölja indholdet.
Under overskriften NO finner vi så selvsamme tekst, identisk ned til det minste punktum og følgelig svært lite norsk. Personlig må jeg si at jeg synes de svarte hundeposene vi har brukt til formålet så langt er vel så gode til å skjule innholdet (hvilket vel strengt tatt er overflødig all den tid bleiene rulles grundig sammen og posene kastes i en søppelbøtte med lokk).

Produsenten kan ikke få fullrost posenes odørnøytraliserende egenskaper. Det er formodentlig disse, muligens i kombinasjon med den spesialutviklede ferskenfargen, som rettferdiggjør det faktum at de bleike posene er anslagsvis 3,5 ganger så dyre som sine svarte frender fra dyreavdelingen. Posene lukter helt ubeskrivelig ille – det nærmeste jeg kommer er en kombinasjon av Wunderbaum og Hubba Bubba. Faktisk tror jeg poseinnholdets odør må være å foretrekke (skjønt nå har vi ikke introdusert fast føde ennå). Småkvalm ser jeg meg nødt til å informere produsenten om at minus og minus ikke blir pluss i dette tilfellet. Vond lukt pluss kvalmende lukt er lik fæl stank, dessverre. Den eneste fordelen med dette bomkjøpet er påminnelsen om at jeg har nedkjempet forkjølelsen og gjenvunnet luktesansen.

["Smells Like Teen Spirit": Nirvana, 1991]

Always on My Mind

Det finnes enkelte småting som fyller hverdagen med bitre små stikk. I riktig dårlige tider kan de både forsure dagen og farøve en stakkar nattesøvnen. Vissheten om at man burde ha vært hos tannlegen er et skoleeksempel på dette fenomenet. Jeg har vært flink tidligere, men nå er det flere år siden sist jeg sjekket tennene - dette til tross for at jeg egentlig slett ikke har tannlegeskrekk og i grunnen er litt stolt av at jeg alltid har takket nei til bedøvelse ved boring. Hver gang den dårlige samvittigheten for unnasluntringen overfaller meg, kjenner jeg hvordan det iser og stikker i det som formodentlig enten er et tosifret antall hull eller rent blendverk. Så kan det komme lengre perioder hvor hele problemet er glemt, og jeg knasker godis med godt humør.

Som en falsk forsikring og en billig investering i god samvittighet skyller jeg tennene med fluorvæske hver kveld. Da jeg skulle kjøpe et slikt produkt på apoteket her borte, oppdaget jeg til min forbauselse at det i Sverige kun anbefales å bruke fluorskylling dersom man:

a) lider av munntørrhet,
b) har delprotese,
c) er belemret med uvanlig tettsittende tannstilling eller
d) har et uvanlig stort inntak av søtsaker og mange mellommåltider.

Se der, ja - punkt d) er meg, det. Der var jeg med ett sykeliggjort også, og påminnelsen om dette lyser mot meg hver kveld når jeg tar fluorflaska ut av skapet. Det er like før jeg river av etiketten. De gode periodene uten dårlig samvittighet og mental tannpine er uansett ikke-eksisterende her i Stockholm. Vi deler nemlig hus med et tannlegekontor. Nede i gangen skriker store skilter med tannlegenes navn og titler mot meg hver gang jeg går inn eller ut av huset. Det er ren tortur.

["Always on My Mind": Elvis, 1972]

Varning för ras

"Det är varning för ras
Gå så försiktigt du kan
Inga tanklösa, menlösa ord
Ingen felaktig fras
Varning för ras"

Etter den tidligere omtalte perioden med sprengkulde og snødrev har vi nå fått mildere vær her. Sørpe og sølevann har inntatt fortauene, mens snø og istapper fra takene truer med å overfalle sakesløse fotgjengere. Det gjelder altså å heve blikket når man vandrer rundt i byen. Strengt tatt bør man egentlig se både høyt og lavt, ellers risikerer man å snuble i de mange trebukkene og skiltene som advarer mot ras.

Det er noe veldig skremmende ved raset - den helt uventede og uvirkelige ulykken. Iblant har jeg tenkt, eller kanskje snarere håpet, at det ligger en slags forsikring i å alltid se for seg det verste. Det burde være slik at når tanken først er tenkt, er muligheten oppbrukt, faren over. Fantasien min er tidvis brutal. For eksempel har jeg vel knapt noen gang syklet på et fortau uten å se for meg at jeg tar overbalanse, bikker over og ender med hodet under en bil. Her i Stockholm triller vi barnevogna inn i selve leiligheten, for så å rygge den ut igjen i trappegangen før neste tur. Avsatsen i gangen er temmelig smal, og gulvet og vindeltrappa er hugget i steinhard marmor. To-tre ganger har jeg under rygging med vogna fått den ene hælen utenfor trappetrinnet og vært nær ved å miste fotfestet. Helt på nippet har det ikke vært, men nær nok til at stygge bilder har rukket å fare gjennom det skjøre hodet som potensielt kunne få et ublidt møte med marmoren.

Dessverre er det ikke slik at en ulykke kan unngås bare man har
sett den for seg på forhånd. Når verden først raser sammen, hjelper det lite å ha blitt advart av varselskilter eller fantasirike skrekk- scenarier. Konsekvensene av raset er like grusomme uansett, og skredet rammer fullstendig blindt. Det hender at virkeligheten er verre enn de nifseste mareritt. Rasende og sorgtunge må vi innse at livet rett og slett er fryktelig urettferdig. Det visste vi jo fra før, men sjelden har det blitt så grelt tydelig som nå. Tankene våre går til dere der hjemme som har fått verden i hodet. Dere skal graves fram igjen i god behold!

["Varning för ras": Lars Winnerbäck, 1998]

Girls & Boys

Jeg har aldri vært av dem som pleier å fnyse "mannfolk!". Det er
dels fordi jeg ikke har så stor tro på at det finnes regelmessige forskjeller mellom gutter og jenter, men hovedsakelig skyldes det nok at jeg ikke har hatt grunn til det. Jeg er ellers ganske flink til å fnyse og frese. Blåmann er gudskjelov veloppdragen og mangler flesteparten av de mannfolkegenskapene som får damer til å se rødt. Det hender dog at han glimter til; han har to typisk maskuline svakheter. For det første nekter han konsekvent å spørre folk om veien, selv i tilfeller da vi utvilsomt har kjørt oss totalt bort (gjerne takket være min kartlesing, det skal innrømmes). Videre er han elendig til å lete.

I går hadde jeg handlet middag - trodde jeg. Jeg var godt i gang med å tilberede en slags kylling- og soppgryte da jeg oppdaget at vi ikke hadde kantarellsuppe i skapet allikevel. Blåmann jobber like ved en ICA-butikk som han har besøkt langt flere ganger enn meg og dermed burde kjenne godt. Jeg sendte ham en melding der jeg bad ham stikke innom ICA på vei hjem og kjøpe en pose soppsuppe. En halvtime seinere ringer mobilen min. Det er mannen, som kan fortelle at han har sost rundt på butikken i et kvarter uten å greie å finne hylla med supper. Og så ringer han og spør meg hvor den er! Jeg måtte undertrykke en blanding av fnis og fnys i telefonen, og spurte forsiktig om han ikke kunne oppsøke betjeningen. Her har vi kombinasjonen av manglende evne til leting og motstand mot å spørre om hjelp i sin grelleste konsekvens. Da han omsider kom hjem etter ytterligere et kvarters somling, hadde han med seg to ulike suppeposer, det skal han ha. Men hadde han spurt de ansatte hvor den rette hylla var? Ååååå nei da. (Det er vel forresten et typisk feminint uttrykk - eller..?)

["Girls & Boys": Blur, 1994]