Løp

På søndag løp jeg mitt første halvmaraton. Jeg har til og med bildebevis! Hvor bildet er tatt, aner jeg ikke, men etter ansiktsfargen å dømme har jeg ikke kommet særlig langt. Det ser i alle fall ut til at jeg har det travelt. (For øvrig merket jeg meg at de andre løperne hadde 6-8 bilder å velge mellom, mens av meg fantes bare dette. Jeg er redd det sier en god del om kvaliteten på de andre fotografiene.)

Det er ingen tvil om at jeg har en del å lære før jeg eventuelt forsøker å gjenta den nokså slitsomme bedriften. For å starte med det første: Det kan være lurt å begynne å løpe når massene på startstreken beveger seg framover, i stedet for å banne over at folk sløser bort krefter på oppvarming. Brått kan det nemlig hende at løpet faktisk er i gang, og at man dermed risikerer å miste viktige hundredeler på den endelige snittfarten.

I etterkant kan jeg skilte med imponerende idrettsskader. Bl.a. har jeg fått et nesten 8 cm langt sår på brystet etter pulsbeltet. Videre fikk jeg et artig utslag av elveblest på rumpa forårsaket av gnissing fra vaskelappen i trusa. Utslettet er trekantformet, omtrent som et omvendt skille etter en g-strengbikini. Det som bekymrer meg mest, er likevel kanskje at jeg risikerer å bli gjort arveløs. Mitt faderlige opphav forakter nemlig fysisk aktivitet i en slik grad at han kan være troende til det meste. Sist han så meg jogge, kjørte han ved siden av meg i flere hundre meter og lokket med en hundrelapp hvis jeg hoppet inn i bilen. Jeg er redd dette løpet vil falle ham tungt for brystet.

["Løp": Raga Rockers, 1987]