Blackout

En ny ydmykende runde i prøverommet på Carlings resulterte kun i at jeg gikk hen og trøstekjøpte en altfor dyr, rød kjole fra Mette Møller. Deretter dukket jeg inn i mitt eget klesskap og fant ei smal, svart olabukse innkjøpt på Cubus i fjor sommer til kr 199. Den hadde det åpenbare fortrinn at jeg faktisk fikk den over endepartiet og helt opp mot navlen. Buksa var imidlertid for lang (selvfølgelig), så jeg tok turen til en lokal skreddergeskjeft for å få den oppmålt og lagt opp. Å, så rocka og ungdommelig man skulle bli nå! Nesten som i de glade studentdager på 90-tallet!

Mannen i butikken var vennligheten selv, og kommenterte høflig mens han satte nåler i beina at dette var ei fin bukse. "Den er bare litt trang," sa jeg, fortsatt rød i toppen etter kampen i prøverommet. Han trøstet meg med at det var moderne. Da jeg skulle skifte tilbake til kjole bak prøveromsgardinene, tok det sin tid. Selv det å få buksa av viste seg å være en stri tørn. "Det ta tid å kle av, ja," hørte jeg fra skredderen, etterfulgt av et fnis. "Det bli enda verre når full, hi-hi!" Hva i alle dager hadde skjedd med Vennligheten selv? Skulle jeg tolke det som en kompliment, i den retning at han trodde jeg var en ung student som førte et utsvevende liv på byen med fyll og fanteri?

Kanskje mannen hadde overnaturlige evner? Det er mulig han kunne se at jeg var en søvndeprivert 37-årig småbarnsmor som få dager tidligere, under et hyggelig og noe fuktig kveldsbesøk av naboene, bare skulle legge seg nedpå i to minutter og så ble gjenfunnet av ektemannen en time seinere - sovende på senga i fulle klær.

["Blackout": Muse, 2003]