Jeg har fått meg ny sykkel! Dristig nok fikk jeg påmontert kombipedaler, og jeg har for første gang i livet kjøpt sykkelsko. I flere år har jeg tenkt tanken, men vært for redd for å tryne. Alle gjør det jo (sier de som har gjort det). Jeg er ei skikkelig pyse som hater sår, blåmerker og forandringer i huden. Likevel våger jeg altså å prøve. Den første lille testrunden gikk fint - jeg svingte elegant inn på gårsdplassen og plantet beina trygt i bakken. Vel ute på den andre prøveturen ble jeg faktisk hjemsøkt av dumdristige tanker som "tenk om jeg er en av de få som aldri glemmer at jeg sitter fast! Tenk om jeg aldri tryner!"
To minutter seinere skled jeg elegant bortover asfalten med beina limt fast i pedalene og resten av legemet i fritt fall. Ettersom skadene påført av den nye doningen startet allere før jeg hadde fått meg sykkelsko, er jeg etter den første uka innehaver av to digre, pussig utformede blåmerker på leggene samt skrubbsår på ankel, arm og albue. Dette går så det suser! I dag har jeg tatt mine forholdsregler, i blind (skjønt ikke ubegrunnet) tiltro til at min skriftlige kompetanse suverent overtreffer den praktiske. På mandag skal skiltet lamineres!
Typisk note to self.["Now My Feet Won't Touch the Ground": Coldplay, 2009]
2 kommentarer:
Nydelig!
(Og mer generelt: Jeg blir så munter av å lese bloggen din. Deilig med slike fine hverdagsobservasjoner)
Tusen takk for hyggelig tilbakemelding, Eva! :)
Legg inn en kommentar