Papiret tok jeg imidlertid vare på, da det var noe rørende gjenkjennelig ved det: Liten og søt, altså, og selvfølgelig kledt i grønt. Og firkantet og flat, både i kraft av sin tomhet og oppholdet nederst i sekken (under vekten av papirene fra Stiftelsestilsynet). Når nevnte konferansemateriale endog hadde gjort den lille grønne en smule krøllete og frynsete i kantene, skulle bildet være komplett. Om ikke et hjerte av gull, synes jeg i alle fall å skimte en silver lining.
["Little Green": Joni Mitchell, 1971 - fra plata Blue, faktisk]
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar