New Generation

Språklig pedanteri forbindes kanskje først og fremst med den eldre garde. Det er neppe tilfeldig at det er folk à la Finn-Erik Vinje og Per Egil Hegge som vifter ivrigst med språkfanene her til lands. Jeg har alltid følt meg litt gammelmodig når jeg påpeker skrivefeil og er opptatt av korrekt språk, men etter hvert er jeg jo ganske gammel også. Iblant har jeg lurt på om evnen til å henge seg opp i språklige bagateller vil dø ut med vår generasjon.

Selv hos meg har iveren avtatt, og terskelen for å opparbeide oppriktig indignasjon har blitt lavere med åra. Jeg løftet knapt et ortografisk øyenbryn da jeg registrerte at toalettene på jernebanestasjonen var stengt på grunn av reperasjonsarbeider. Det semantiske øyenbrynet, derimot, fløy i været da jeg fikk et glimt innenfor dørene og konstaterte at reperasjon var en i overkant mild omskrivning for en tilstand der alt av inventar inkl. gulv og vegger var fjernet. Kanskje hadde Jernbaneverket tenkt i samme baner, for kort tid etter dukket det opp et nytt skilt:





Jeg var godt fornøyd med et oppdatert budskap som svarte til realitetene, og brydde meg ikke så mye om den sedvanlige særskrivingsfeilen. Likevel ble jeg direkte varm om hjerterota da jeg så at noen hadde kludret på plakaten og påpekt feilen. Den velrettede henstillingen "skriv riktig, da!" er så sin sak, men bruken av uttrykket "LOL" gir grunn til optimisme. Dette må være skrevet av et ungt menneske! Det er simpelthen rørende. Gamlisungdommen lever!

["New Generation": Suede, 1994]