Golden Hair

Det blir stadig lenger mellom hver gang jeg oppdager tegn til ungdom hos meg selv, noe som kanskje er en naturlig følge av å entre midten av 30-åra. De gylne tidene er nok forbi. Sist jeg gikk i barndommen, må ha vært da det dukket opp ei ny tann for et par år siden. Det kunne jeg godt vært foruten, i likhet med det nye barnlige trekket som nå har åpenbart seg. Som kjent har jeg mistet grassat mye hår under amminga, og her om dagen kunne jeg vantro konstatere at det har grodd fram en nusselig liten pannelugg. Den er om lag 2 cm lang og består av gylne, myke, tynne babyhår – ikke ulikt det som vokser på hodet til Liv. Hva blir det neste, silver threads among the gold?

I min verden hører pannelugger av denne typen primært hjemme hos barn. Hyperkorte lugger forefinnes imidlertid også hos en viss type moteriktige damer, nærmere bestemt dem som må omtales som ”typete” eller sågar ”raffe på håret”. For noen år siden fikk en venn av meg ny kjæreste, og hun dukket etter kort tid opp med ny frisyre som involverte en meget kort, rett pannelugg. Jeg husker at jeg betraktet henne med litt ærefrykt og tenkte at hun måtte være veldig moderne. Først flere år senere, da vi for lengst var blitt gode venninner, kom jeg under vær med at luggen var en frisørfadese som hun hadde grått sine modige tårer over.

Jeg har ikke tatt til tårene over min nyervervede lugg ennå, men fornøyd er jeg langt fra. I tillegg til å være en daglig påminnelse om hvilke spinkle tuster som nå utgjør hårpryden min, vekker luggen minner om en hårepoke som jeg trodde var tilbakelagt. Den barnlige og den typete panneluggen møtes i sin grelleste konsekvens hos den mildt griseblide, påtatt undrende og sære barnekvinnen Amélie fra Montmartre. At jeg gremmes over å se ut som en krysning mellom en blond Amélie og mitt eget sjetteklassebilde, er neppe til å undres over.


Hvorfor jeg ikke gredde håret den dagen vi skulle ta sjetteklassebildene, er et uløst mysterium.

[”Golden Hair”: Syd Barrett, 1970]