Mine øyne

Som vi har hørt til det kjedsommelige, ser man angivelig verden med nye øyne etter at man har fått barn. Jeg kan ikke si jeg har merket stort til det, og forsøker ivrig å holde fast ved det barnløse skrå- blikket på foreldretilværelsen. At blikket ofte er trøttere og mindre fokusert enn før, står imidlertid ikke til å nekte. Vi kan vel ikke se bort fra at det forekommer et visst tunnelsyn der sikten tidvis er både innskrenket og tåkete. Du vet du er i mammapermisjon når du myser litt skjevt på et skilt og faktisk et øyeblikk tror at nærbutik- ken har tilbud på ammekoteletter. Da er det formodentlig snart på tide å vende gluggene mot verden utenfor igjen.

Jeg er inne i min siste uke alene i permisjon med Liv. Etter en drøy måneds familieferie er det duket for jobb igjen i august. Jeg ser fram til det med blandede følelser, blant annet fordi jeg frykter at jeg har mistet så vel det yrkesmessige gangsynet som all evne til effektivitet. Etter dagens tur til optiker kan vi i alle fall slå fast at øynene mine fungerer nøyaktig som før – jeg er fortsatt like nærsynt.

[”Mine øyne”: de Lillos, 1986]