Bomull i øra

Ikke før hadde synet begynt å svikte meg, så stod hørselen for tur. Jeg er vel ikke akkurat kjent for å pakke inn gjenstander og meninger i rosa vatt, men nå kan det se ut til at det har sneket seg inn noe forstyrrende bomull i øregangene mine.

Mellom kjølediskene på Rema dukket det opp en eldre, for ikke å si gammel, mann. Han var minst 80 år, gråhåret, bebrillet og utstyrt med rullator. Jeg hevet øyenbrynene da jeg hørte ham anrope personalet: ”Unnskyld, hvor har dere sushi?” Jeg ble både overrasket og ikke så rent lite imponert. Skal si dagens eldre følger med i tida! Videre skal man åpenbart vokte seg vel for å undervurdere utvalget på Rema 1000. Vi bor visst i et mer moderne nabolag enn jeg trodde, rakk jeg å tenke - før jeg skjønte hva jeg hadde hørt: ”Unnskyld, hvor har dere sursild?”

Innrømmelsen sitter langt inne, all den tid jeg mener å ha utmerket hørsel, men det er ingen tvil: Jeg hørte feil. Når det er sagt, er det jo påfallende likt, da – sushi og sursild. Tilfeldig? Neppe. Er ikke dette fishy, så vet ikke jeg.

[”Bomull i øra”: Vazelina bilopphøggers, 1985]