I Get Weak

Mine turer på Rema har det åpenbart med å ende i underlige scener. Sist jeg var der, hadde jeg en dårlig dag (igjen). Denne gangen var det ikke mitt hjerte av stein som fikk kjørt seg, men min svake vilje. Jeg hadde nemlig lest en diskusjonstråd om høyde og vekt på nettet. De fleste debattantene på min høyde, rundt 1,60, veide godt under 50 kilo. De som hadde passert 50-streken med et par kilo, følte seg tjukke og dvaske og ville slanke seg. Samme dag hadde jeg vært på vekta og ergerlig konstatert at jeg har blitt en kilo tyngre siden jul, så dette trengte jeg ikke. Jeg hadde i grunnen trodd at jeg var relativt slank så lenge jeg bruker de minste klesstørrelsene, men her fremstod jeg jo som rene fleskeberget. Min stadig slumrende tendens til tåpelige vektnevroser slo ut i full blomst. Jeg var dermed et lett bytte for to unge entusiaster som hadde rigget opp en grønn stand utenfor Rema. De kom på ingen måte fra Natur og ungdom, men treningskjeden Elixia. ”Hvordan går det med treningen,” ropte de i kor idet jeg peste forbi med fullastet barnevogn. Der traff de et ømt punkt. Et svakt øyeblikk senere forlot jeg standen med splitter nytt medlemskort og årsavtale – et kontonummer og en signatur fattigere.

Som flerårig støttemedlem i Sats og senere (ufrivillig) den mer obskure Økern Sports Club vet jeg jo godt at jeg hater trenings- sentre. Dette var ren idioti. Heldigvis opererte de med en 10-dagers angrefrist, og allerede da smørblide ”Linn” (20) ringte en ettermiddag for å avtale en veiledningstime, forsøkte jeg å sno meg unna. Latskapen hadde overmannet meg igjen, men en annen svakhet er problemet med å si nei.

Allerede dagen etter fant jeg følgelig meg selv halsende opp bakkene mot Elixia med tung barnevogn, altfor seint ute og i øsende regnvær. Smånervøs leverte jeg inn Liv hos to 19-åringer som holdt styr på sju småtasser, og så ble jeg presentert for treneren. Pete viste seg å være en jovial, engelskspråklig afroamerikaner på min egen alder. Jeg mistenker Elixia for å gå ut fra at norske damer flest har en svakhet for mørke menn generelt og engelsktalende spesielt, men det gjelder ikke denne jenta, nei. Den slags overlater jeg til min spanskkyndige venninne, som i fjor sommer plutselig ble tennisentusiast etter møtet med en purung, knallkjekk brasiliansk trener. Sjøl fant jeg det først og fremst pinlig å skulle brette ut sannheten om min fysiske form overfor en veltrent mann. Dernest kom problemet med å uttrykke seg elegant på engelsk om begreper som ”bekkenløsning”, ”lårskade”, "smådvask" og ”litt strammere i mageskinnet”. På dette feltet har den akademiske engelsken min visse svakheter, og intellektuelt fremstod jeg omtrent som en 10-åring. Selv om jeg kom meg helskinnet gjennom timen og Liv trivdes med barnepass, samler jeg nå bare styrke til å benytte meg av angrefristen.

Apropos svakhet – de siste dagene har gitt meg rikelig med anledning til å vise mine mer bløthjertede sider. Liv er syk, stakkar, hun har fått noen hissige og fæle brennkopper i bleieområdet. Hjertet mitt er visst ikke av stein allikevel – i alle fall ikke morshjertet.

["I Get Weak": Belinda Carlisle, 1987]