A Man Inside My Mouth

Denne uka startet nærmest som en blåkopi av den forrige – en ny blåmandag, med andre ord. Nok en tannlegetur var berammet, og temperaturen i solsteiken var enda noen hakk høyere. Det er et velkjent fenomen at man sjelden har så vondt i tennene som etter at man omsider har fått somlet seg til å bestille tannlegetime. Den tanna som gjør mest vondt, er det ifølge tannlegen ingenting i veien med. I stedet ga mannen seg til å bore vekk to gamle plomber som visstnok var ødelagt, så amalgamet stod som en sky om kjeften på meg. Da jeg frøs til av smerte i den klamme stolen, konstaterte tannlegen tørt at den ene plomben visst satt dypere enn han hadde trodd. Bedøvelse er for pyser. Da han etterpå avkrevde meg for 2400 kroner, var det så vidt jeg greide å holde underkjeven på plass.

Den neste velkjente sannheten om tenner er at de sjelden eller aldri gjør så vondt som etter at man har vært hos tannlegen. Ingen av de påstått ødelagte plombene har plaget meg det aller minste, og jeg må innrømme at jeg holder tannlegen mistenkt for å dikte opp skader av vinningshensyn. Etter timen i går gikk jeg nærmest ut av mitt gode skinn av irritasjon. Overflaten på de nye plombene er ru og ubehagelig, og resten av gårsdagen gikk med til å kjenne med tungespissen på den innerste jekselen i overkjeven. Der er det en uregelmessighet i fyllinga som driver meg til vanvidd. Nei, det er ikke naturlig å holde tunga i en slik vinkel, og som min venninne ganske riktig påpekte risikerer jeg å pådra meg hodepine ved å misbruke musklene på denne måten. I tillegg ser jeg nærmest ut som en slagpasient, skjev og med et pussig og plaget ansiktsuttrykk.

Det verste er at tannlegerunden slett ikke er over ennå. Grunnet oppussing og forsinkelser er det fortsatt ikke tatt røntgenbilder av kjeftamentet, så jeg må tilbake nok en gang. Nåde tannlegen om han finner mer da! Som en malplassert feiring av de to nye fyllingene gikk jeg på en solid sprekk seint i går kveld. På vei hjem etter en fin skogtur stoppet jeg på bensinstasjonen og kjøpte Opera Mints og seigmenn, hvorved jeg pådro meg kvalme så vel som dårlig samvittighet.

Nå bør det snart bli kaldere, så jeg kan gjenvinne kontrollen over kropp og sjel.

["A Man Inside My Mouth": the Cure, 1985]