Det ble virkelig en pangstart på ei uke som så mørk nok ut fra før, med sykt barn og begravelse etter bestefar på onsdag. Under en av morgenens smertefulle stellerunder ble plutselig Livs skrik akkompagnert av et høylytt ras ett eller annet sted i leiligheten. Etter lyden å dømme var det snakk om en større gjenstand. Vel ute i gangen kunne jeg konstatere at bydelens billigste og mest søkklastede hattehylle hadde sagt takk og farvel. Den hadde inntatt stabilt sideleie på gulvet. Blåmann frydet seg faktisk, og næret et håp om at hendelsen innvarslet bedre tider for leilighetens standard og system. Det var helt til pass for husstanden, mente han, og utstøtte sågar en skadefro latter på egne vegne.
Midt på dagen skulle jeg få meg et lite avbrekk fra den hjerte- skjærende syke. Du vet det er mandag når en ellers kjærkommen pause består i å sette seg inn i en 50-graders bil uten klimaanlegg og kjøre på en bølge av rødt lys ned til byen – for å oppsøke tannlegen. Hva gir du meg? Det viste seg at tannlegekontoret var under oppussing, og at det ikke engang ble tatt røntgen. Tannlegen kunne imidlertid slå fast med det blotte øye og den ufyselige pirkeren at minst ett hull og en skadet plombe måtte utbedres. Jeg fikk ny time neste mandag.
Humøret steg noen hakk da jeg fikk trøsteshoppet skjørt, sko og veske på et resteutsalg nær tannlegekontoret. Resten av dagen har faktisk vært bedre. Kan det være at uka ikke blir så verst allikevel?
["Blue Monday": New Order, 1983]
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
*grøss* Det minnet meg på at jeg også snart bør oppsøke tannlegemannen. Hadde man nå bare fått betalt for elendigheten.. Håper resten av uka di blir bedre! Jeg gleder meg uansett til å følge fortsettelsen :-)
Tusen takk for hyggelig hilsen, mommo! Det hadde kanskje blitt lettere å oppsøke tannlegen hvis man fikk betaling, ja. Barndommens ringer og små plastfigurer hadde unektelig noe for seg. :-)
Legg inn en kommentar